Corrado Govoni, italiensk dikter; kan, sammen med Palazzeschi og Corazzini, sies å ha åpnet for 1900-tallets poesi i Italia. Han begynte som «demringsdikter» (en av «i crepuscolari») med diktsamlingen Armonia in grigio et in silenzio (1903). Senere skrev han både prosaverker og skuespill, før han på sine eldre dager vendte tilbake til en Corazzini-inspirert lyrikk. I diktsamlingen Aladino (1946), skrevet etter at sønnen var blitt drept av tyskerne, blir smerten en direkte legitimering av poesien.