Community music

Community music springer ut av en grasrotbevegelse hvor man dyrket fram en motstand overfor institusjoner som dyrket en tradisjonell og spesiell versjon av formalisert musikkundervisning. I Storbritannia var bevegelsen nært knyttet til «community art»-bevegelsen, hvor «kulturelt demokrati» og «myndiggjøring» (empowerment) var sentrale verdier. En ny musikkpedagogisk praksis tok også inspirasjon fra pedagoger og komponister som John Paynter, Peter Aston, George Self, John Cage og Murray Schafer.

Som et nytt og akademisk musikkfag innenfor høyere utdanning i dag, hører bevegelsen hjemme i musikkpedagogikken. Her med en særlig betoning av verdier knyttet til bekymring for sosiale temaer, kulturelt mangfold og et aktivistisk engasjement for deltakernes identitet, helse og livskvalitet.

I Norge finnes det foreløpig bare et studieprogram som tilbyr utdanning i community music. Dette er lagt til Høgskolen på Vestlandet og utdanningen er en tre-årig bachelorgrad som tilbys som Bachelor i musikk: Community music. Community music har mange felles verdier og berøringspunkter med norsk musikkterapi.

Community musikerne har en tydelig forankring i sosiale og etiske verdier knyttet til verdien av deltakelse og med et rettighetsperspektiv som vektlegger musikkering (eng. «musicking») som en menneskerettighet. Noen kjerneverdier som betones er «inklusivitet» og «gjestfrihet». Dette understreker verdien av å skape musikalske møteplasser som er tilgjengelig for alle. Kulturelt demokrati, sosial rettferdighet, politisk aktivisme, musikk i konfliktløsning og fredsarbeid, foruten musikk brukt til å fremme helse og velvære danner drivkraft for mange prosjekter innen community music.

Med deltakelse og inkludering som rettesnor, understrekes at musikk er et fundamentalt aspekt ved menneskelig erfaring og noe grunnleggende viktig for kultur og samfunn. Ved å anerkjenne musikkens betydning, vil mange i community music-bevegelsen arbeide for sosial endring, frigjøring, myndiggjøring (empowerment), og for å øke den kulturelle kapitalen for deltakerne. Som et tilskudd til musikkpedagogikken vil de vektlegge verdier knyttet til dialog og forhandlinger, samarbeid og kulturelt demokrati.

Praksisen bygger på Christopher Smalls begrep «musicking» som legger vekt på at musikk (framføring, lytting, m.m.) får sin verdi og mening knyttet til den sammenheng den framføres i.

Community musikere har tilgang til en rekke praksisarenaer i lokalsamfunn og kulturhus, i helseinstitusjoner og festivaler. Dette kan handle om alt fra musikkproduksjon og tradisjonell korledelse, bandsamspill, lede amatørorkestre eller framføre musikk på institusjoner. En community musiker omtales som en «fasilitator», en som tilrettelegger for musikalske aktiviteter med utgangspunkt i deltakernes ferdigheter og musikalske identitet. Dette skiller hen fra en musikkpedagog som primært har kunnskapsmål eller en musikkterapeut som har helse som målsetting. Å skape fellesskap og tilhørighet gjennom musikalsk møteplasser og styrke deltakernes personlige og musikalske identitet, er en viktig prioritering.

Noen aktuelle praksisarenaer for «samfunnsmusikeren» kan være innenfor feltet eldreomsorg og eldrehelse, tradisjonell korledelse eller ledelse av kor med mennesker som har spesielle helseutfordringer, eksempelvis kols eller andre lungesykdommer. Arbeid med utsatte barn og unge står sentralt.

Lee Higgins og Lee Willingham (2017). Engaging in community music. An introduction, London: Routledge