Under diktaturet til Francisco Franco (1939–1975) var regimets egne fagforbund, sammensatt av såkalte vertikale fagforeningene, de eneste som var lovlige. Medlemskap i disse var obligatorisk både for arbeidstakere og arbeidsgivere. Alternative fagforeninger ble oppløst, og medlemskap til andre fagforeninger enn de vertikale var straffbart.
På 1950-tallet oppsto forløperen til fagbevegelsen CCOO i form av spontane aksjoner organisert i regi av det spanske kommunistpartiet. Aksjonene kom i form av streiker og demonstrasjoner, og ble ledet av komiteer som ble nedsatt før aksjonen og avviklet like etterpå. Gruvestreiken i Asturias i 1957 og arbeidernes demonstrasjoner i Madrid, Barcelona og Baskerland er de mest kjente aksjonene som markerer begynnelsen på arbeidstakerorgansasjonens historie.
På 1960-tallet fikk CCOO en mer formell organisasjonsstruktur, selv om aktiviteten fremdeles pågikk i skjul. Etter Francos død i 1975 søkte CCOO Suárez-regjeningen om tillatelse til å avholde sin første generalforsamling i Madrid i 1976. Søknaden ble avslått. CCOO ble erkjent lovlig året etter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.