Colum McCann

McCann er født og oppvokst i Irland, hvor han tidlig arbeidet som journalist. I 1986 flyttet han til USA, for å forsøke seg som forfatter. Inspirert av Jack Kerouacs On the Road var han mye på reisefot de neste årene, i tillegg til at han studerte engelsk og historie ved Universitetet i Texas.

McCann debuterte med novellesamlingen Fishing the Sloe-Black River (1994), og publiserte sin første roman, Songdogs, året etter. Etter hvert ga det internasjonale preget til McCanns nye hjemby, New York, viktige impulser til skrivingen hans. Med This Side of Brightness (1998), som vever sammen historier om hjemløse og andre marginaliserte skikkelser i New York, nådde han et større publikum. Her utforsket han blant annet likheter mellom kårene til afro-amerikanere og irsk-amerikanere. Romanen etablerte også noen av de karakteristiske kjennetegnene ved forfatterskapet. Gjennom stadige sprang i fortellingen vever han sammen et mangslungent karaktergalleri. Den innlevende skildringen av karakterenes tøffe kår og motgang balanseres også gjennomgående av en tro på forsoning.

Språket til McCann er rytmisk og rikt på bilder, noe som fører til at prosaen hans ofte tenderer mot det poetiske. Han har da også flere ganger pekt på Seamus Heaney og andre irske diktere som viktige inspirasjonskilder.

McCann har ved gjentatte anledninger skrevet godt om stridighetene i Nord-Irland, til tross for at han har blitt kritisert for å ha en outsiders blikk på konflikten. Boka Everything in this Country Must (2000), som består av en lengre prosatekst og to noveller, ser på hvordan «The Troubles» griper inn i livene til tilsynelatende utenforstående individer. McCann skrev manuskriptet for en filmatisering av tittelhistorien, som i 2005 ble nominert til en Oscar for beste kortfilm. Med romanen Dancer (2003) tok han for første gang utgangspunkt i en virkelig biografi, nærmere bestemt livshistorien til Rudolf Nurejev, som belyses fra en rekke forskjellige synsvinkler. Andre verdenskrig og den etterfølgende kalde krigen utgjør et bakteppe for både Dancer og den etterfølgende romanen Zoli (2006), hvor den faktiske livshistorien til den polske poeten og rom, Bronislawa Wajs, er utgangspunktet for fortellingen om tittelfiguren. Begge disse to romanene tar for seg artister som har operert på tvers av nasjonalkulturer, og bærer i seg McCanns ideal om en ny kunstnerrolle i en tid preget av globalisering.

Etter terrorangrepet 11. september 2001 har en rekke forfattere – inkludert Don DeLillo og Jonathan Safran Foer – på ulikt vis forsøkt å bearbeide traumene litterært, slik at de til sammen utgjør en egen tvillingtårn-litteratur. McCanns mest anerkjente bok, Let the Great World Spin (2009), er i denne tradisjonen, men den legger handlingen til 1974 og gir en mer indirekte angrepsvinkel til hendelsene. I sentrum av boken står Philippe Petits berømte linedans mellom de to World Trade Center-tårnene og andre hendelser fra samme dag, 7. august 1974. I god McCann-tradisjon veves skjebnene sammen. Boken gir et autentisk tidsbilde, men den store prestasjonen ligger i kombinasjonen av det løftet som skildringen av linedansen utgjør og de traumatiske hendelsene på bakken. Romanen har allegoriske kvaliteter og må leses som et uttrykk for en New York-forfatters bearbeidelse av terrorhendelsene. Romanen ble belønnet både med National Book Award 2009 og den lukrative IMPAC Dublin Literary Award i 2011. Den norske utgaven, La kloden spinne kom i 2011, oversatt av Åse Gjerdrum.

Romanen TransAtlantic (2013) vever i likhet med flere av McCanns tekster sammen historiske hendelser inn i en mer omfattende fiksjonsramme. Fortellingen beveger seg fra den afro-amerikanske agitatoren Frederick Douglass’ besøk i Irland i 1845, via den første flyvningen over Atlanterhavet, foretatt av John Alcock og Arthur Brown i 1919, til den amerikanske senatoren George Mitchells rolle i de siste dagene av forhandlingene av langfredagsavtalen i 1998.

I 2015 publiserte McCann Thirteen Ways of Looking: A Novella and Two Stories, som blant annet spiller på detektivgenren og forfatterens egen personlige erfaring, fra året før, da han ble utsatt for et voldelig angrep. Selv om Thirteen Ways of Looking er en noe prøvende og selvbevisst samling, tematiserer den også McCanns grunnleggende fascinasjon for hvordan fortellinger kan hjelpe oss til å forstå andre mennesker. Han er da også grunnlegger og president for en internasjonal organisasjon, Narrative 4, som skal fremme global empati ved å fremme, og spre, litterære fortellinger.

McCann har siden 2005 undervist i skrivekunst ved Hunter College i New York, og har publisert boka Letters to a Young Writer: Some Practical and Philosophical Advice (2017). Boka varierer mellom jordnære råd om for eksempel hvordan skrive vaskesedler og få seg en agent til mer idealistiske tanker hvor forfatterrollen fremstår nærmest som et kall. Både her og i intervjuer har McCann tatt til orde for en følelsesladet litteratur som ikke er redd for å bli satt i bås som sentimental. Til tross for store salgstall og oversettelser til mange språk (inkludert norsk), har bøkene hans ennå ikke vekket stor jubel blant kritikere – noe som nok skyldes at mange av tekstene hans ikke er like intellektuelt dyptpløyende som de er medrivende.

• Irlands engelskspråklige litteratur

• Forfatterens hjemmeside
• Hjemmesiden til Narrative 4

• John Cusatis, Understanding Colum McCann (Chapel Hill: The University of South Carolina Press, 2010).
• Eoin Flannery, Colum McCann: The Aesthetics of Redemption (Newbridge: Irish Academic Press, 2011).
• Susan Cahill og Eoin Flannery (red.), This Side of Brightness: Essays on the Fiction of Colum McCann (Bern: Peter Lang, 2012).
• Earl G. Ingersoll and Mary C. Ingersoll (red.), Conversations with Colum McCann (Jackson: University Press of Mississippi, 2017).