Gabriel García Márquez, uten tvil en av Colombias fremste forfattere, er særlig kjent for romanen Hundre års ensomhet utgitt i 1967.

Gabriel García Márquez av Gyldendal Norsk Forlag. Begrenset gjenbruk

Den egentlige colombianske  litteraturen begynner først etter frigjøringen fra Spania i 1819. Diktningen var nasjonalromantisk, som i de fleste nydannede søramerikanske  stater  på den tiden.

To fremstående diktere  fra denne perioden er José Eusebio Caro og Julio Arboleda, begge influert av Victor Hugo  og George Gordon Byron. Innen prosadiktningen  utmerker Jorge Isaacs seg ved sin idyllisk-romantiske María (1867). En populær dikter er Gregorio Gutiérrez González, som synger om sitt fedrelands naturskjønnhet. José Asunción Silva (1865–1896) regnes som forløper til «modernista»-bevegelsen. Under påvirkning av Heinrich Heine, Edgar Allan Poe og de franske symbolistene skrev han sine melankolske  Nocturnos. Blant de colombianske forfattere som er utgått fra «modernista»-bevegelsen, kan nevnes lyrikeren Guillermo Valencia og essayisten  Baldomero Sanín Cano.

Blant de fremste romanforfatterne  kan nevnes realisten  Tomás Carrasquilla, forfatter av La marquesa de Yolombó (1926), og fremfor alt José Eustasio Rivera med La vorágine (1924), som skildrer gummitappernes  liv i Colombias urskog. Eduardo Caballero Calderón har gjort seg bemerket med romanen El Cristo de espaldas (1952). José Antonio Osorio Lizarazo har gitt naturalistiske  skildringer av menneskelig fornedrelse. Hernando Téllez er kjent for sine realistiske  noveller, mens Manuel Mejía Vallejo (1923–1998) er regionalist  i sine samfunnskritiske romaner. Gabriel García Márquez, uten tvil en av Colombias fremste forfattere, er særlig kjent for romanen Hundre års ensomhet utgitt i 1967 (Originaltittel: Cien años de soledad. Norsk oversettelse fra 1970). Han fikk Nobelprisen  i 1982. Av yngre romanforfattere kan nevnes Gustavo Álvarez Gardeazábal og Fanny Buitrago (begge født 1945), Evelio Rosero Diago (født 1958) og Santiago Gamboa (født 1965).

Innenfor lyrikken  regnes Porfirio Barba Jacob (pseudonym  for Miguel Angel Osorio) til «modernista»-bevegelsens utløpere, mens León de Greiff og Germán Pardo García hører til mellomkrigstidens avantgarde-diktere. I 1939 stod lyriker-gruppen Piedra y cielo frem, med blant annet Eduardo Carranza og den metafysisk-orienterte Jorge Rojas. I 1957 startet Gonzalo Arango bevegelsen «nadaísmo», som fikk mange tilhengere, blant annet William Agudelo, som senere ble nicaraguaneren  Ernesto Cardenals medarbeider. Blant dramatikerne har Antonio Alvarez Lleras (1892–1956), Luis Enrique Osorio (1896–1966) og Enrique Buenaventura (1925–2003) gjort seg spesielt bemerket. Germán Arciniegas (1900–1999) var en fremstående essayist.

Til slutt bør nevnes to betydelige colombianske kritikere og språkforskere, Miguel Antonio Caro (1843–1909) og Rufino José Cuervo (1842–1911), som sammen har øvd stor innflytelse på spansk språkforskning. Det colombianske instituttet Caro y Cuervo fortsetter deres arbeid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.