Colombias litteratur

Colombiansk historie er svært preget av sterk politisk vold, og vold er et gjennomgående tema for mange colombianske forfattere.

José Eustasio Rivera kom med et tidlig bidrag til denne litteraturen med romanen La vorágine (1924). Den tar opp den voldsomme utnyttelsen og misbruket av urfolk som arbeidet med gummiutvinning i Amazonas. Gjennom romanen kommer leseren i kontakt med hvordan økonomi, politikk og kultur er bundet sammen både nasjonalt og internasjonalt, og Rivera klarer å formidle hvordan volden implisitt er en drivkraft i handlingen. Romanen er et tidlig bidrag til ikke bare kunnskap om utbytting av urfolk, men også om rovdrift på naturressurser.

Det er skrevet mye litteratur som direkte omhandlet tidsepoken kalt «La Violencia» (Voldsperioden). La violencia startet i 1948 da den liberale presidentkandidaten Jorge Eliéser Gaitán ble skutt i Bogotá i april 1948. Hendelsen utløste en periode med massiv vold mellom politiske motstandere fra Det konservative og Det liberale partiet. Over 200 000 skal ha blitt drept og over to millioner drevet på flukt fram til 1958, da de to partiene ble enige om en maktfordeling kalt Den nasjonale front. La violencia ble tema for flere romaner som ikke leses så mye i dag. Eduardo Caballero Calderón, Daniel Caicedo og Hernando Téllez er forfattere som hentet stoffet sitt fra denne epoken.

Den fremste og mest kjente eksponenten for litteratur som henter handling fra La violencia, er Gabriel García Márquez. I flere av hans romaner er hovedpersonene preget av hendelsene under La violencia. Det gjelder Ingen skriver til obersten (1961), La mala hora (Den onde timen fra 1962) og ikke minst Hundre års ensomhet (1967). Oberst Aureliano Buendía tilbringer det meste av sin tid på slagmarken, han er blitt overfladisk og ufølsom og blir desperat på randen av selvmord når det går opp for han at krigen kun er drevet fram av stahet og stolthet fra begge sider. Den fører bare med seg gru og ødeleggelser for menneskene og fører til spørsmålet: hvorfor?

Forfatteren Héctor Abad Faciolince publiserte i 2004 romanen Angosta. Angosta er en oppdiktet by i Andesfjellene hvor befolkningen er delt i tre kaster med murer og sterke skiller mellom de superrike, de middels rike og de utfattige. Byens herskere terroriserer innbyggerne med vold slik at de holder seg på plass. Romanen regnes som science fiction, men er også tolket som en beskrivelse av dagens Colombia.

Over femti år med intern borgerkrig mellom gerilja, paramilitære grupper og hæren har satt en del spor i litteraturen. Geriljagruppene som oppsto på 1960-tallet (FARC, ELN), var inspirert av revolusjonen på Cuba og hadde et sterkt ønske om å revolusjonere klassedelingen og ulikhetene i det colombianske samfunnet. I de ideologiske strømningene som fulgte i geriljaenes fotspor, ble det forventet at intellektuelle og forfattere tok politisk standpunkt for sosialismen.

En av de mest leste romanene i perioden mellom 1963 og 1977 var La rebelion de las ratas (1962, Rottenes opprør) av Fernando Soto Aparicio (1933–2016). Boka handler om et opprør blant fattige landarbeidere mot den sterke industrialiseringen i den oppdiktede byen Timbali. I 1978 kom Los funerales de América (Amerikas begravelser). Den beskriver geriljaens bevegelser i terrenget og hvordan de kidnapper politikere, bedriftsledere og deres familier.

Det er produsert mye sakprosa om geriljaene og deres aktiviteter i Colombia. Mye er skrevet i sjangeren fortellende journalistikk, som i Latin-Amerika kalles crónica. Dette er sanne fortellinger skrevet i skjønnlitterær form – litterær sakprosa. Disse fortellingene omfatter samtaler med ofre for og aktører i geriljakrigene.

Ofrenes egne fortellinger fra konfliktene har også blitt utgangspunkt for en egen sjanger i Colombia, kalt relatos testimoniales (vitnefortellinger). De som forteller sine historier, er anonyme for å unngå å bli utsatt for mer vold. Alfredo Molanos bok Los años del tropel (Årene med mobben) fra 2017 er en samling av crónicas basert på reiser han har gjort over hele Colombia hvor landsbygdas ofre for konfliktene, landarbeidere og urfolk får komme til orde.

Det finnes også en del slike vitnefortellinger skrevet av tidligere aktive geriljamedlemmer. Bøkene til to kvinner som tidligere var medlemmer av geriljaorganisasjonen M-19 peker seg ut. Vera Grabe hadde en høy posisjon i ledelsen av M-19. Organisasjonen ble mest kjent for et meget blodig angrep på justispalasset i Bogotá i 1985 og demobiliserte i 1990 for å kunne delta i legal politikk. Vera Grabes bok Razones de vida (Grunner til å leve) fra 2000 er en selvbiografisk beretning om hennes erfaringer som geriljamedlem. Mará Eugenia Vasquez' bok Escrito para no morir: bitácora de une militancia (Skrevet for ikke å dø: logg over et liv som aktivist) fra 2006 har et tilsvarende selvbiografisk innhold fra hennes tid som aktiv i M-19-geriljaen.

I boken No hubo fiesta (Det var ingen fest) fra 2017 skriver Alonso Salazar om egne venner fra studietiden som ble aktivt med i ulike geriljaer fordi de ønsket å redde verden. Boken er svært kritisk til geriljaenes virksomhet. Boktittelen henspeiler på utsagnet fra M-19-kommandanten Jaime Bateman, som på 1980-tallet erklærte at revolusjonen kom til å bli en fest.

Det er produsert mye dokumentarisk materiale gjennom det nasjonale senteret for historisk erindring, Centro Nacional de Memoria Historica. Et omfattende verk som tar for seg alle sider av konfliktene over femti år, er ¡Basta ya! Memorias de guerra y dignidad fra 2013 (engelsk oversettelse Basta Ya! Memories of war and dignity fra 2016).

Noe av litteraturen fra geriljakonfliktene er memoarer basert på forfatternes egne opplevelser. Det mest kjente eksempelet er den tidligere presidentkandidaten Ingrid Betancours bok No hay silencio que no termine (Selv tausheten tar slutt), som kom ut i 2008 etter at hun hadde sittet i fangenskap hos FARC geriljaen siden 2002. Ingrid Betancourts valgkampleder Clara Rojas ble kidnappet samtidig og skrev i 2009 boka Cautivo (Fanget). Hun har skrevet flere bøker om konfliktene i Colombia. Forfatteren Héctor Abad Faciolince skrev i 2017 den selvbiografiske historien El olvido que seremos (En ønsket glemsel). Dette er beretningen om hans far Héctor Abad Gómez, som var lege og menneskerettsaktivist i Medellín, og som ble drept av en paramilitær leder i Medellín i 1987.

Den ekstreme volden som har vært knyttet til den omfattende narkotikaindustrien i Colombia, har også fått sin plass i litteraturen. Mye er skrevet om den kjente narkobaronen Pablo Escobar og hans Medellín-kartell fra 1980-tallet og fram til hans død i 1993. Fernando Vallejos roman fra 1994, La virgen de los sicarios (Mordernes jomfru), handler om narkobandenes dødelige virksomhet i Medellín. Det er også temaet for Darío Jaramillo Agudelos roman fra 1995, Cartas cruzadas (Brev som krysser hverandre).

Boka Noticia de un secuestro (Kidnappet) fra 1996 er en journalistisk skrevet sakprosabok av Gabriel García Márquez som omhandler et gisseldrama der ni journalister ble holdt fanget av Escobar. I romanen Hijos de la nieve (Snøens sønner) fra 2000 av José Libardo Porras blir den fattige unggutten Capeto trukket inn i kokainhandel fordi det er umulig å finne annet arbeid i Medellín på 1980-tallet. Den plutselige rikdommen som den illegale, internasjonale kokainindustrien har ført til, er også utgangspunktet for Laura Restrepos roman fra 2004, Delirio (Delirium).

Innenfor lyrikken regnes Porfirio Barba Jacob (pseudonym for Miguel Angel Osorio) til «modernista»-bevegelsens utløpere, mens León de Greiff og Germán Pardo García hører til mellomkrigstidens avantgarde-diktere. I 1939 stod lyriker-gruppen Piedra y cielo (Stein og himmel) frem, med blant annet Eduardo Carranza og den metafysisk-orienterte Jorge Rojas. I 1957 startet Gonzalo Arango bevegelsen nadaísmo, som fikk mange tilhengere, blant annet William Agudelo, som senere ble nicaraguaneren Ernesto Cardenals medarbeider. Blant dramatikerne har Antonio Alvarez Lleras (1892–1956), Luis Enrique Osorio (1896–1966) og Enrique Buenaventura (1925–2003) gjort seg spesielt bemerket. Germán Arciniegas (1900–1999) var en fremstående essayist.

Til slutt bør nevnes to betydelige colombianske kritikere og språkforskere, Miguel Antonio Caro (1843–1909) og Rufino José Cuervo (1842–1911), som sammen har øvd stor innflytelse på spansk språkforskning. Det colombianske instituttet Caro y Cuervo fortsetter deres arbeid.

• Colombia
• teater i Colombia
• kunst i Colombia
• musikk i Colombia

• Buitrago, Sebastián Pineda: Breve historia de la narrativa colombiana – Siglos XVI-XX, 2012
• Rueda, María Helena: La violencia y sus huellas – Una mirada desde la narrativa colombiana, 2011
• Tittler, Jonathan, ed.: Violencia y literatura en Colombia, 1989