Den egentlige colombianske litteratur begynner først etter frigjøringen fra Spania i 1819. Diktningen var nasjonalromantisk, som i de fleste nydannede søramerikanske stater på den tid.

To fremstående diktere fra denne perioden er José Eusebio Caro og Julio Arboleda, begge influert av Hugo og Byron. Innen prosadiktningen utmerker Jorge Isaacs seg ved sin idyllisk-romantiske María (1867). En populær dikter er Gregorio Gutiérrez González, som synger om sitt fedrelands naturskjønnhet. José Asunción Silva (1865–96) regnes som forløper til «modernista»-bevegelsen. Under påvirkning av Heine, Poe og de franske symbolister skrev han sine melankolske Nocturnos. Blant de colombianske forfattere som er utgått fra «modernista»-bevegelsen, kan nevnes lyrikeren Guillermo Valencia og essayisten Baldomero Sanín Cano.

Blant de fremste romanforfatterne kan nevnes realisten Tomás Carrasquilla, forfatter av La marquesa de Yolombó (1926), og fremfor alt José Eustasio Rivera med La vorágine (1924), som skildrer gummitappernes liv i Colombias urskog. Eduardo Caballero Calderón har gjort seg bemerket med romanen El Cristo de espaldas (1952). José Antonio Osorio Lizarazo har gitt naturalistiske skildringer av menneskelig fornedrelse. Hernando Téllez er kjent for sine realistiske noveller, mens Manuel Mejía Vallejo (f. 1923) er regionalist i sine samfunnskritiske romaner. Gabriel García Márquez, uten tvil Colombias fremste nålevende forfatter, er særlig kjent for romanen Cien años de soledad (1967; norsk overs. Hundre års ensomhet, 1970). Han fikk Nobelprisen 1982. Av yngre romanforfattere kan nevnes Gustavo Álvarez Gardeazábal og Fanny Buitrago (begge f. 1945), Evelio Rosero Diago (f. 1958) og Santiago Gamboa (f. 1965).

Innenfor lyrikken regnes Porfirio Barba Jacob (pseudonym for Miguel Angel Osorio ) til «modernista»-bevegelsens utløpere, mens León de Greiff og Germán Pardo García hører til mellomkrigstidens avantgarde-diktere. I 1939 stod lyriker-gruppen Piedra y cielo frem, med bl.a. Eduardo Carranza og den metafysisk-orienterte Jorge Rojas. Gonzalo Arango startet 1957 bevegelsen «nadaísmo», som fikk mange tilhengere, bl.a. William Agudelo, som senere ble nicaraguaneren E. Cardenals medarbeider. Blant dramatikerne har Antonio Alvarez Lleras, Luis Enrique Osorio og Enrique Buenaventura gjort seg spesielt bemerket. Germán Arciniegas er en fremstående essayist.

Til slutt bør nevnes to betydelige colombianske kritikere og språkforskere, Miguel Antonio Caro (1843–1909) og Rufino José Cuervo (1842–1911), som sammen har øvd stor innflytelse på spansk språkforskning. Det colombianske institutt Caro y Cuervo fortsetter deres arbeid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.