Cockcroft-Walton-generator, høyspenningsgenerator, brukes i kjernefysikken for å akselerere elektrisk ladete partikler (se akselerator). Generatoren ble oppfunnet av britene John Douglas Cockcroft og Ernest Thomas Sinton Walton i 1930. Med dette instrumentet, som gav en spenning på 700 kilovolt, oppnådde de 1932 for første gang å påvise kjernereaksjoner frembrakt med kunstig akselererte partikler. Ved å bombardere litiumkjerner med protoner fikk de dannet alfa-partikkler.

Cockroft-Walton-generatoren består av en høyspenningstransformator og en serie med likerettere og kondensatorer som er koblet slik at transformatoren stadig pumper elektrisk ladning inn mot en høyspenningselektrode (se fig.). I denne anbringes en ionekilde, og de dannede ionene akselereres gjennom et lufttomt rør på grunn av det elektriske feltet fra elektroden til jord. Spenningen som kan oppnås, er begrenset på grunn av koronautladninger og gnistoverslag. Man kan i tilstrekkelig store rom komme opp i spenninger på 1 MV (million volt). Ved å bygge generatoren i trykktank kan spenningen økes til ca. 5 MV.

Cockcroft-Walton-generatoren anvendes fortrinnsvis når man trenger store ionestrømmer (noen milliampere). Den brukes ofte som forakselerator eller injektor ved større lineærakseleratorer og synkrotroner. Den blir også brukt som høyspenningskilde for store elektronmikroskop.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.