Clinton Joseph Davisson var en amerikansk fysiker som fikk Nobelprisen i fysikk i 1937.

Davisson var utdannet i Chicago og Princeton. Han var ansatt ved Carnegie Institute of Technology i 1911–1917, i Western Electric Co. i 1917–1925 og ved Bell Telephone Laboratories i 1925–1946, og deretter var han professor i fysikk ved University of Virginia i 1947–1949.

Davisson oppdaget i 1921 at refleksjonsevnen for elektroner fra en krystall avhang sterkt av refleksjonsvinkelen, en effekt han da ikke kunne forklare. Etter at Louis de Broglie fremsatte sin teori i 1924 om elektronets bølgenatur, og W. M. Elsässer hadde påpekt at teorien kunne etterprøves ved å studere interferensfenomener etter refleksjon av elektronstråler fra krystallgittere, fortsatte Davisson sammen med L. H. Germer sine tidligere undersøkelser.

Forsøket, Davisson–Germer-eksperimentet, gav i 1927 et resultat som bekreftet de Broglies teori og dannet grunnlaget for senere anvendelser av elektronstråler til strukturundersøkelser.

I 1937 fikk Davisson Nobelprisen i fysikk for påvisningen av elektroninterferens, sammen med den britiske fysikeren George P. Thomson, som omtrent samtidig hadde utført tilsvarende eksperimenter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.