Clementine (kjernereaktor)

Clementine er navnet som ble brukt om verdens første hurtigreaktor. Reaktoren ble utviklet ved Los Alamos National Laboratory i USA og kom i full drift i 1949.

Sent på 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet var flere land i gang med å utvikle en første generasjon hurtigreaktorer. Clementine regnes som den første hurtigreaktoren som kom i drift, men både Sovjetunionen, med sin BR-1, og Storbritannia, med sin Zephyr og Zeus, var tidlig ute med en reaktor av denne type. Alle var små forsøksreaktorer og hensikten var å demonstrere hvordan en reaktor kan fungere som en formeringsreaktor, og å gjøre detaljerte studier av nukleær fisjon.

Clementine-reaktoren hadde et beskjedent omfang. Rundt reaktorkjernen var det bygd en 117 centimeter (cm) stålsylinder med en indre diameter på 15,2 cm. Reaktorkjernen var omsluttet av nøytronreflekterende og beskyttende materialer som stål, bly og naturlig uran.

Plutonium (²³⁹Pu) ble valgt som kjernebrensel siden dette var lettere tilgjengelig enn høyt anriket uran. Maksimal termisk ytelse var 25 kilowatt (kW). Varmen som ble utviklet i reaktorkjernen ble transportert bort ved hjelp av flytende kvikksølv. Kvikksølvet ble drevet fram ved hjelp av en elektromagnetisk pumpe, slik at det sirkulerte gjennom kjernen og ut til en kvikksølv/vann varmeveksler. Kvikksølv er ikke brukt i etterfølgende reaktorer da det viste seg at det hadde dårlige varmeoverføringsegenskaper.

Driften varte fram til 1952. Tekniske problemer som da oppsto, kombinert med at formålet med forsøksreaktoren var innfridd, førte til at reaktoren ble endelig nedstengt. Forsøkene som ble gjennomført med Clementine-reaktoren hadde betydning både for sivile og militære formål.