Christoph Hein er en tysk forfatter, essayist og oversetter.
Sammen med Christa Wolf, Heiner Müller og Volker Braun var Christoph Hein en av de mest kjente forfatterne i DDR (Øst-Tyskland), og som Wolf, Müller og Braun balanserte han hårfint hva man kunne skrive og likevel slippe gjennom sensuren. Han var blant de østtyske forfatterne som var mest kjent i Vest-Tyskland, og regnes etter murens fall som en av de viktigste prosaforfatterne i Tyskland.
Christoph Hein er oppvokst i Leipzig og Berlin. Som prestesønn fikk han ikke avlegge eksamen artium i DDR, men gikk på videregående skole i Vest-Berlin fram til Berlinmuren ble bygd i 1961. Med erfaring fra en rekke yrker og bakgrunn som regiassistent ved teateret Volksbühne i Øst-Berlin og filosofistudier i Leipzig, ble han i 1971 dramaturg ved Volksbühne. I 1973 ble han teaterets husdikter.
Siden 1979 er Hein forfatter på heltid. Høsten 1989 engasjerte Hein seg politisk og var en av intellektuelle som banet veien for den fredelige revolusjonen i DDR i 1989. Også sønnen, Jakob Hein (født i 1971), er forfatter.
Som husdikter på Volksbühne debuterte Hein i 1974 med stykket Vom hungrigen Henneke. Senere fulgte blant annet Schlötel oder Was soll's (1976) og Cromwell (1980). Heins dramatikk er kjennetegnet av hans interesse for historie, historiske vendepunkt og brytningstider, som for eksempel i Passage (1987), som handler om en gruppe som flykter fra det nasjonalsosialistiske Tyskland; Bruch (1999), hvor handlingen utspiller seg i etterkrigstida og som viser hvordan historien kaster lange skygger; og Himmel auf Erden (1999) som handler om «die Wende» (1989/1990) i DDR. Blant hans mest kjente teaterstykker er Die Ritter der Tafelrunde (1989), hvor han tar utgangspunkt i sagnet om Kong Arthur og ridderne av det runde bord; stykket er Heins politiske kommentar til den politiske omveltningen i DDR.
Hein har også skrevet flere adapsjoner, blant annet Der neue Menoza oder Geschichte des kumbanischen Prinzen Tandi (1982) er en komedie basert på Jakob Michael Reinhold Lenz' stykke med samme tittel. Med Die wahre Geschichte des Ah Q. (1983) leverer han en adapsjon av Lu Xuns novelle Den sanne historien om Ah Q (1921).
Selv om Hein ofte beskriver seg selv som dramatiker, er det som prosaforfatter han er mest betydningsfull. Heins gjennombrudd som prosaforfatter ble Der fremde Freund (1982, norsk oversettelse Drageblod, 1985). Romanen kom ut i to utgaver: én i DDR og én i Vest-Tyskland, den siste med tittelen Drachenblut. I denne og neste prosatekst, Horns Ende (1985, norsk oversettelse Horns død, 1987), skildres menneskeskjebner og samfunnsforhold i det tidligere DDR.
Der Tangospieler (1989, norsk oversettelse Tangospilleren, 1990) er et oppgjør med konformismen og den forgiftede politiske atmosfære som preget DDR før regimets sammenbrudd høsten 1989. Andre romaner er Das Napoleonspiel (1993), som bygger på erfaringer fra det gjenforente Tyskland, og pubertetsskildringen Von allem Anfang an (1997, norsk oversettelse Helt fra begynnelsen av, 1998). I romanen Das Verwirrnis (2018), hvor handlingen utspiller seg i DDR fra 1950-tallet og fram til etter "die Wende" beskriver han to unge menn som forelsker seg i hverandre. Med utgangspunkt i hvilke vanskeligheter homofile var konfrontert med i DDR, illustrerer også denne romanen ett av Heins tematiske tyngdepunkt, nemlig hvordan et konformistisk samfunn ødelegger enkeltmenneskets muligheter til å leve et fullverdig liv.
I romanen Unterm Staub der Zeit (2023) trekker Hein veksler på sin egen oppvekst, og romanen er delvis selvbiografisk. Handlingen utspiller seg i tidsrommet 1958–1961. Hovedpersonen Daniel, prestesønn som forfatteren selv, går på gymnaset i Vest-Berlin, fordi han ikke får skoleplass i DDR. Da Berlinmuren settes opp 13. august 1961, er han på ferie hos foreldrene i DDR, og blir dermed avskåret fra å fullføre skolegangen i Vest-Berlin. Romanen gir innblikk i den siste fasen før grensen blir hermetisk stengt og hva dette betyr for de østtyske elevene som dermed ikke får fullført sin skolegang.
I romanen Landnahme (2003) behandler Hein tysk etterkrigshistorie med utgansgpunkt i skjebnen til Bernhard Haber, som i 1945-1946 sammen med mange andre ble fordrevet fra Schlesien. Også i romanene Glückskind mit Vater (2016) og Trutz (2017) tegner Hein opp et bredt bilde av tysk historie og hvordan de store historiske vendepunktene preger individuelle skjebner. I Glückskind mit Vater er det DDR, brytningstida rundt 1989 og det gjenforente Tyskland som står i sentrum, i Trutz er det perioden fra nasjonalsosialismens begynnelse til nåtiden som skisseres opp med utgangspunkt i skjebnen til en familie som emigrerte til Sovjetunionen under andre verdenskrig for etter få år å bli ofre for stalinismen.
Med romanen In seiner frühen Kindheit ein Garten (2005) gir Hein sitt litterære bidrag til debatten om terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion med utgangspunkt i skjebnen til Rote Armee-medlemmet Wolfgang Grams, som ble skutt i forbindelse med politiaksjonen ved Bad Kleinen i 1993.
Romanen Guldenberg (2021) tegner et kritisk portrett av den fiktive byen Guldenberg. Handlingen utspiller seg i forfatterens samtid og viser hvordan stemningen i en (øst)tysk småby blir amper når en gruppe unge asylsøkere blir innkvartert i byen.
Hein har også skrevet barnebøker, blant annet Das Wildpferd unterm Kachelofen (1984), Mama ist gegangen (2003), Alles, was du brauchst. Die 20 wichtigsten Dinge im Leben (2019) og Ein Wort allein für Amalia (2020).
Christoph Hein har fått mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.