Chilensk musikkliv er i hovedsak typisk latinamerikansk, med noen trekk som skiller det fra omkringliggende land. For det første er urfolkenes musikk bedre bevart enn i mange andre land, blant annet fordi deler av landet aldri ble erobret av den spanske kolonimakten. For det andre var det ingen utstrakt bruk av afrikanske slaver i kolonitiden, så musikken har færre afrikanske trekk enn det som er vanlig. Populærmusikken i Chile har hatt en vesentlig politisk funksjon, spesielt gjennom sjangeren Nueva canción chilena, som var en viktig del av motstanden mot Pinochet-diktaturet (1973–1989).
Musikk i Chile
Folkloristen og visesangeren Violeta Para var en nøkkelperson i bevegelsen nueva canción chilena.
Folkemusikk
Cuecadansere fra Grupo Palomar i nasjonale huaso-drakter. Chile, 2010
Danseoppvisning med gruppa Maori Tupuna på Påskeøya. Musikklivet på Påskeøya er preget av tilhørigheten til polynesisk kultur.
Geografisk isolasjon og relativt liten kontakt med Spania i kolonitiden gjorde at urfolkenes musikk og eldre spanske musikktradisjoner ble holdt i hevd i Chile. Urfolkminoritetene har opprettholdt sine lokale tradisjoner, mens de vanligste folkemusikkformene har spanske røtter og derfor ligner på tilsvarende former i Argentina, Bolivia og Peru. De få svarte slavene som ble innført på 1600-tallet, har bare i liten grad påvirket musikklivet. Musikklivet på Påskeøya er preget av tilhørigheten til polynesisk kultur.
Folkedansen cueca er utbredt i det meste av landet med et mangfold av lokale varianter. Dansen regnes som nasjonalt symbol og har en etablert plass i offisielle markeringer og nasjonale feiringer. I likhet med andre folkedanser innenfor criollo-kulturen bærer cueca tydelige trekk fra Spania og europeisk folkedans.
- Les mer om cueca
De ulike folkegruppene mapuche, aymara og quechua-talende grupper dyrker tradisjonsmusikk med lokale særtrekk. I folkemusikken i de nordlige delene av landet brukes fløytene quena, tarka og panfløyten siku/zampoña, ofte i kombinasjon med trommer og strengeinstrumentene charango og gitar. Andesmusikken, som kombinerer urfolkenes musikk med opprinnelig europeiske musikkformer, står sterkt i dette området. Mapuche-folket i de sentrale og sydlige delene av Chile dyrker egne musikkformer, ofte med rituell betydning. Karakterisktiske mapuche-instrumenter er den seremonielle trommen kultrun og trompetinstrumentet trutruka.
Kunstmusikk
De spanske misjonærene oppdaget fort hvordan musikk kunne brukes for å befeste sin makt over den innfødte befolkningen, og begynte allerede på 1500-tallet å lære dem opp i kristen sang, og i å bygge og spille på europeiske instrumenter. Siden har kirkemusikken spilt en dominerende rolle. På 1700-tallet skjedde en viss import av franske motedanser og instrumenter. Etter at landet på 1800-tallet ble uavhengig, var det offentlige musikklivet preget av innflytelse fra europeisk nasjonalromantikk. Filharmoniske selskaper ble etablert i en rekke byer, og et musikkonservatorium ble opprettet i Santiago de Chile i 1849.
Tidlig på 1900-tallet ble komponistene mer opptatt av å skape en nasjonal tonekunst. Permanente ensembler som ga regulære konserter, ble vanlige omkring 1910. Ved reorganiseringen av konservatoriet (1928) og opprettelsen av et fakultet for kunst ved universitetet (1929) fikk musikkfaget en plass i høyere undervisning. Blant internasjonalt kjente chilenske utøvere kan nevnes pianisten Claudio Arrau (1903–1991) og tenoren Ramón Vinay (1911–1996).
Etableringen av Institutt for musikkutvikling ved Chiles universitet (1940) skjedde som ledd i en storstilt plan, som etter hvert førte til opprettelse av symfoniorkester, nasjonalballett, universitetskor, kammermusikkensembler, radiostasjon, musikkfestival og andre tiltak for å stimulere musikklivet i landet. Det offentlige musikklivet er etter hvert blitt mer internasjonalt orientert, og det første studioet for elektronisk musikk ble etablert i 1959.
Populærmusikk
Illapu ble etablert i 1971 og var en sentral gruppe i Nueva canción-bevegelsen. Musikken deres er basert på andesmusikken. Her på Festival del Huaso del Olmué i Valparaiso, Chile i 2019.
Den politiske visebevegelsen Nueva canción chilena (Ny chilensk sang) er Chiles mest betydningsfulle bidrag til internasjonal populærmusikk. Den bygger på folkemusikken, og de best kjente utøverne er Violeta Parra (1917–1967) og Victor Jara (1932–1973). Bevegelsen var nært knyttet til Salvador Allendes sosialistiske prosjekt, og etter kuppet i 1973 slo Augusto Pinochets regime hardt ned på sjangeren. Victor Jara ble drept få dager etter kuppet, og mange musikere måtte reise i eksil. Flere grupper som var sentrale i Nueva canción før kuppet, har videreført musikken fram til i dag. Blant de viktigste er Inti-Illimani, Quilapayun og Illapu, som alle turnerte internasjonalt under diktaturtiden (1973–1989) og bidro til å styrke motstanden mot regimet.
I dag er latinamerikanske stiler som salsa, colombiansk cumbia, meksikansk norteño og internasjonale stiler som rock, hiphop, jazz og EDM populære.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.