kunst i Chile

Chilensk billedkunst har en langt mer beskjeden posisjon enn landets litterære produksjon, som med sin lange tradisjon og fremtredende forfattere er verdenskjent. En billedkunstner som skilte seg ut var modernisten Matta (1911–2002).

Under Folkefrontens styre vendte Matta tilbake til Chile for en lengre periode, donerte egne bilder og deltok i utføringen av kollektive veggmalerier sammen med de såkalte kunstnerbrigadene som var aktive under Salvador Allende. Den mest kjente, Ramona Parra-brigaden, satte ny farge på Santiagos fattigkvarterer, men alle spor av denne folkelige kunsten forsvant under Pinochet-diktaturet. Da ble også fresker fra 1930-årene, av den meksikanske muralmaleren David Alfaro Siqueiros, og billedkunst av Joan Miró og Matta ødelagt av juntaen.

Den kulturelle oppblomstringen under Folkefrontens år gav seg også andre uttrykk i billedkunsten, som forstummet i indre eller fikk enkelte pustehull i ytre eksil. Influert av Antoni Tápies, fremstilte José Balmes dramatiske visuelle vitnemål om eksistensiell angst og tortur i hjemlandet. Den kritiske kunsten måtte utforme nye strategier.

De såkalte Avanzada-kunstnerne, Carlos Altamirano, Victor Hugo Codocedo, Carlos Leppe, Lotty Rosenfeld, anvendte avantgardens metoder med aksjonskunst, konseptuelle prosjekter og performance i bybildet og uoffisielle gallerier. Eugenio Dittborn startet opp sitt langvarige «mail art»-felttog for å minne omverdenen om de tusenener som «forsvant» under diktaturet. Kunstnere som Tatiana Alamo og Gonzales Meza tar i samme ånd opp fortidens urett mot den chilenske urbefolkningen. De ønsker å gjenreise denne kulturens verdier, som ble like hardt undertrykt som kunsten under den chilenske fascismens 17-årige terrorstyre.

Den akademisk dyktige Claudio Bravo har fått internasjonal oppmerksomhet som dreven portrettør, stillebenmaler og eksotisk folkelivsskildrer.