Chicano/a, betegnelse brukt om personer av meksikansk avstamning født i USA. Benevnelsen ble befestet omkring 1900, og ble lenge oppfattet som nedsettende. Dette ble endret da politiske aktivister og borgerrettighetsbevegelse tok navnet i 1960-årene. Etterhvert er chicano/a blitt akseptert som synonym for en Mexican American i USA.

Begrepet chicano, stavet chicamo, ble først dokumentert av Manuel Gamio (1930) i hans vitenskapelige studie av meksikansk innvandring til USA.

Etymologien til ordet chicano er usikker. ”Chicano” kommer sannsynligvis fra ”meschica”, stavet ”mexicas”, eller ”mechicanos”. Mexicano” ble således “chicano”.  ”Meschica” var selvbetegnelsen til aztekerne i Mexico. En kultur som har stor betydning for chicano-identitet.

Meksikanamerikanere i Texas anvendte først denne termen nedsettende om nylig ankomne meksikanere. På slutten av 1950-tallet ble chicano (xicano) gradvis en positiv identitetsmarkør for amerikanere av meksikansk herkomst.

Chicano-bevegelsen ble etablert som en borgerrettsbevegelse (”civil rights movement”) fra midten av 1960-tallet og slutten av 1970-tallet i opposisjon til den ”anglo” (engelsktalende) og eurosentriske dominansen i USA. Den hadde sitt utspring i radikal arbeiderklasse og på colleger med en militant ”meksisentrisk” orientering.

Å kalle seg for chicano eller chicana, chicano/a-bevegelsen har utviklet en innflytelsesrik feministisk ideologi, betød en motstand mot anglo-protestantisk undertrykkelse og en stolthet over særlig den aztekiske og mesoamerikanske kulturarven.

På slutten av 1970-tallet ble chicanismo en ideologi og en felles kamp for sivile rettigheter  manifestert i chicano-bevegelsen. Den betonet mestizo og obrero (arbeiderklasse) bakgrunn til den meksikanske befolkningen i USA. Denne bevegelsen forandret hvordan meksikanere i USA tenkte om deres egen fortid, nåtid og fremtid.

Chicano-bevegelsen førte til en revitalisering av interesse for Mexico’s kultur, språk og religion blant meksikanamerikanere i USA. Chicano-bevegelsen bruker pre-koloniale symboler fra nordamerikanske urfolk fra særlig sørvest i USA og fra Mesoamerika for å fremme ”indígena” (innfødt) identitet hvor språkene spansk og nahuatl har en fremtredende betydning. Men den er også sterkt influert av meksikansk katolisisme hvor Jomfru Maria av Guadelupe er viktig.

Den legendariske fagforeningsmannen og katolikken, César Chavez (1927 – 1993), er den mest kjente forkjemper i kampen for chicano-rettigheter.

Mange chicanos har siden 1960-tallet utviklet et begrep om en territorial nasjonalisme. Det kommer fra aztekernes forestilling om det mytiske hjemlandet eller opprinnelsesstedet Aztlan.

Aztlan korresponderer med sørvest-USA og er dermed fundamentet for chicanoenes påberopelse for arv og rett til territoriet som ble fratatt Mexico av USA i perioden 1836 – 1848.

Dette mytiske stedet representerer nemlig land som ble overført til USA av Mexico i traktaten Gudadalupe Hidalgo i 1848 og dermed det åndelige og nasjonale chicano-fellesskapet. Aztlan, som symboliserer forestillingen om en mestizo-nasjon, er et identitetspolitisk symbol for en chicano-diaspora i eget land.

Begrepet Aztlan ble gitt mening i ”Plan Espiritual de Aztlán”, fremmet og nedskrevet på ’The Chicano National Liberation Youth Conference’ i Denver (mars, 1969). Dette dokumentet inneholder ideologi og det politisk programmet til Chicano-bevegelsen. Dokumentet fra Denver konferansen impliserer kulturell nasjonalisme og selvbestemmelse som betingelse for frihet fra undertrykkelse og en økonomisk, juridisk og sosial uavhengighet.

Aztlan symboliserer ikke bare en mytisk fortid, men også et paradis eller en utopi. Myten om dette stedet konstituerer chicano-nasjonalismen fordi den rehabiliterer et aztekisk åndelig hjemland og en symbolskpolitisk gjenovertagelse av det territoriet som Mexico mistet.

En gjenerobring av Aztlan er markert gjennom ulovlig og lovlig migrasjon og immigrasjon av meksikanere og andre latinos fra Latin-Amerika til USA.

Som områdestudie har Chicano-studier opprinnelse på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Flere chicano-institutter har blitt etablert av colleger og universiteter særlig på vestkysten og i den sørvestlige delen av USA.

Acuña, Rodolfo. Occupied America. A History of Chicanos. California State University at Northridge. Pearson Longman. USA. 2004.

Anaya, Francisco & Rodolfo Lomeli (eds.) Aztlán: Essays on the Chicano Homeland. Albuquerque: University of New Mexico Press, USA. 1998.

Burciaga, José Antonio. Drink Cultura-C/S-Chicanismo. Santa Barbara, Calif., 1993,

Cuéllar, José B. Chicanismo. 180-183. Carrasco, Davíd (Ed. in Chief). The Oxford Encyclopedia of Mesoamerican Cultures. The Civilizations of Mexico and Central America. 1 vol. Oxford University Press. 2001.

Noriega, Chon A., Eric R. Avila, Karen Mary Davalos, Chela Sandoval, Rafael Pérez-Torres (eds.). The Chicano Studies Reader: An Anthology of Aztlán, 1970-2000. UCLA. Chicano Studies Research Center. USA, 2001.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.