Chicago Pile-1

Chicago Pile-1 er verdens første fisjonsreaktor som kunne demonstrere en selvgående kjedereaksjon.

Reaktoren ble bygd ved Universitetet i Chicago og var en del av Manhattan-prosjektet, som ble igangsatt under andre verdenskrig med det formål å lage en atombombe. Arbeidet med å bygge reaktoren ble ledet av den italiensk-amerikanske fysikeren Enrico Fermi. Reaktoren var en svært primitiv konstruksjon som ble bygd uten skjerming mot stråling. Eget kjølesystem, som alle reaktorer er utstyrt med i dag, ble heller ikke installert. Reaktoren måtte derfor opereres med svært lave ytelser. Brenselet var uran (metallisk uran og uranoksid), og som moderator ble det brukt grafitt.

Reaktoren oppnådde kritisk tilstand i desember 1942. Allerede i 1943 ble reaktoren demontert, flyttet til et nytt sted og satt sammen igjen til en ny reaktorversjon, som fikk navnet Chicago Pile-2. Denne reaktoren var i drift frem til 1954, da den ble demontert og begravet.