Kronprins Christian av Danmark og Norge, sønn av Frederik 3., besøkte Kassel i 1665 og ble kjent med Charlotte Amalie. En utsending fra Hessen kom neste år til København for å forhandle om ekteskap. Et problem var Charlotte Amalies kalvinistiske religion, da hun bestemt nektet å gå over til den lutherske lære. Det hessiske hoffet forlangte at ikke bare Charlotte Amalie, men også hennes tjenerskap og hoffolk skulle ha fri religionsutøvelse, noe som medførte at man ville få en reformert-kalvinistisk enklave i det ellers strengt lutherske Danmark.
Etter omfattende forhandlinger ble resultatet at prinsessen og hennes folk fikk sin egen reformerte hoffprest, som imidlertid ikke fikk rett til å foreta dåp eller vielse. Kongen innrømmet til slutt de reformerte rett til gudstjenester i København, og Charlotte Amalie understøttet menigheten, som fikk sin egen kirke. Grunnen til dette var ikke bare dronningens religiøse overbevisning, men også at en rekke dyktige personer av reformert tro på denne tiden ble drevet ut fra flere tyske stater og Frankrike, og at man gjerne så at disse bosatte seg i riket.
Charlotte Amalie beskrives ikke som pen, men hun var modig og begavet, og visste å opptre verdig og med takt. Hun både leste og talte dansk.
Kongen holdt seg med metresser (elskerinner), men han opptrådte alltid med aktelse overfor dronningen, som var en god og omsorgsfull mor og svært opptatt av barnas oppdragelse.
Som innledning til det som senere er kalt Den store nordiske krig, angrep svenskekongen Karl 12. Sjælland i 1700, og en fiendtlig flåte truet med å bombardere København. Dronningen oppmuntret da befolkningen til å yte motstand og opptrådte med tapperhet og ro. Det hevdes også at hun tvang kommandanten i København til å utlevere kanoner til borgerne.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.