Charles Francis Hall

Hall ble født i Vermont i 1821 (selve datoen er ikke kjent), men flyttet i ung alder med familien til Rochester, New Hampshire. Han fullførte ikke skolegang og drev med forskjellige yrker som smedlærling, journalist og gravør før han flyttet til Cincinnati, Ohio hvor han i 1850-årene skal ha etablert to små aviser: Cincinnati Occasional, som varte i mindre enn fem måneder, og Daily Press, som egentlig ble utgitt av to brødre. Han giftet seg med Mercy Anne og de fikk to barn, Charles jr. (1856−1935) og Anna Sophina (1857−1924), som senere ble en kjent aktivist for å legalisere eutanasi (dødshjelp) i USA.

Hall hadde ingen erfaring eller trening for en karriere i Arktis, men han leste seg opp på geografien og historien. Han følte seg kallet til å lete etter Sir John Franklin (1786−1847) som forsvant i Nordvestpassasjen med to skip og 128 menn i 1845. I 1860 forlot han avisen og familien og dro til USAs østkyst hvor han fikk møte Henry Grinnell, grunnlegger av American Geographical and Statistical Society (Geografisk og statistisk selskap) og sponsor av amerikansk utforskning av Arktis. Ved Grinnells hjelp fikk han gratis reise med hvalfangerkaptein Sidney O. Budington på barken George Henry til Baffinøya. Halls plan var å slutte seg til inuitter og lære av dem.

Hall fikk møte inuittparet Tookolito og Ipiirvik (kjent som Hannah og Joe eller Tookolito og Ebierbing). Paret hadde blitt ført til England av en britisk hvalfanger på tidlig 1850-tallet og i henhold til historier hadde drukket te med dronning Victoria. Halls plan var å navigere nordover med en mindre båt gjennom «Frobisher Strait» til King William Island hvor rester etter Franklins ekspedisjon allerede var blitt funnet. Dette ble det ingenting av. Hans oppdagelse av at «stredet» var en bukt, Frobisherbukten, var uansett et nyttig resultat. I tillegg oppdaget han rester etter Martin Frobishers (1535−1594) ekspedisjon på 1500-tallet og beviste således at Frobisher faktisk hadde vært i land der. Ikke minst fikk han erfaring i å leve som inuittene, å kle seg som dem, å spise deres mat, og å bo i iglo.

I 1861 returnerte Hall til USA sammen med Tookolito og Ebierbing. For å tjene penger til sin neste ekspedisjon holdt han mange foredrag hvor han også viste frem inuittene. Han arbeidet i tillegg på boken Arctic researches and life among the Esquimaux (New York 1865, utgitt i London in 1864 som Life with the Esquimaux).

Hall mente fremdeles at det kunne være overlevende fra Franklin-ekspedisjonen blant inuittene på King William-øya og han klarte å få støtte fra Grinnell og American Geographical and Statistical Society til en ny ekspedisjon. Sammen med Tookolito og Ebierbing seilte han igjen i juli 1864 med kaptein Budington i hvalfangeren Monticello til nordlig Hudsonbukta. I løpet av de neste fire årene levde han et nokså hardt og frustrerende liv mens han forsøkte å komme seg nordover til King William-øya. Han bodde stort sett sammen med inuittene bort sett fra under enkelte besøk at hvalfangerskip. Da inuittene ikke ville videre nordover forsøkte han i 1867 å få med noen av hvalfangerne, men det endte dårlig da han i affekt skjøt og drepte en av mennene, Patrick Coleman, som truet med mytteri. Endelig, våren 1869, fikk han med seg noen inuitter sammen med Tookolito og Ebierbing og kom seg til King William-øya. Han fant ingen levende Franklin-menn, men noen skjelettrester og enkelte gjenstander. Denne gangen endret Hall sin mening om inuittene fra beundring til frustrasjon over deres «upålitelige» og «usiviliserte» livsstil, til tross for den trofaste støtten han fikk av Tookolito og Ebierbing.

Hall hadde nå bestemt seg for å forsøke å nå Nordpolen på sin neste ekspedisjon. Han fikk støtte av president Ulysses S. Grant og enkelte mektige kongressmedlemmer, og femtitusen dollar ble bevilget til det som ble kalt Polaris-ekspedisjonen etter marineskipet USS Polaris. Om bord var et amerikansk mannskap, to inuittfamilier inkludert Tookolito og Ebierbing og deres døtre, og ni tyskere inkludert Emil Bessels i stillingen som sjefforsker. Budington var kaptein og Hall leder.

Ekspedisjonen var heldig med været og isforholdene og nådde 82 grader, 11 minutter nordlig breddegrad i Smith Sund og Kane Basin, i stredet mellom Ellesmereøya og Nordvestgrønland. Dette var lengre nord enn noen skip før. I Hall Basin ble Polaris lagt for vinteren ved grønlandskysten i en liten bukt Hall kalte «Thank God Harbour» (Takk Gud-havn). I oktober utforsket han og tre andre videre med sleder i to uker. Da de kom tilbake til skipet ble Hall svært syk etter å ha drukket en kopp kaffe. I to uker var han syk, tilsynelatende lam på den ene siden og til tider delirisk. I denne tilstanden anklaget han mange av offiserene for å myrde ham. Han døde 8. november 1871 og ble begravd på land.

Resten av ekspedisjonen kom tilbake etter en ytterst dramatisk hjemreise. Høsten 1872 ble nitten av deltakerne, inkludert inuittfamiliene, strandet på isflak som drev sørover i seks måneder før hvalfangere reddet gruppen ved Labradorkysten. Budington og Bessels med de resterende tolv deltakerne greide å få Polaris til Etah på grønlandskysten og de ble plukket opp av en hvalfangerskip våren 1873.

Den offisielle etterforskningen i forbindelse med Halls dødsfall konkluderte med at han hadde dødd av apopleksi (hjerneslag). Den avdekket i tillegg at det hadde vært en del krangel og uenigheter mellom Hall og Budington og Bessels. I august 1968 ble Halls lik avdekket og prøver ble tatt ved graven. Permafrosten hadde bevart liket nesten som ved døden. Prøvene viste store mengder arsenikk i hår og negler som kan ha forårsaket sykdommen og døden. Det ble ikke konkludert med at han ble forgiftet (han kan ha overdosert seg selv) eller slått fast at han døde av forgiftningen.

En oversettelse fra tysk av Bessels' beretning om ekspedisjonen ble utgitt av polarhistorikeren William Barr i 2016. Her nevner Barr et mulig motiv Bessels kunne ha hatt for å myrde Hall. Det var visstnok en slags konkurranse mellom Hall og Bessels over en ung dame ved navn Vinnie Ream og Bessels kan ha ønsket å kvitte seg med rivalen. I tillegg hadde Bessels egne ambisjoner som polarutforsker og han likte ikke Hall for Halls mangel på akademisk bakgrunn. Ikke minst skal Hall ha blitt noe bedre de gangene andre enn Bessels pleiet ham. Det kan sies å være sannsynlighet for at Bessels var skyldig i Halls død, men endelig bevis har man ikke.

• Nordvestpassasjen
• ekspedisjoner i Arktis
• Nunavut

• Barr, William, (2016): Polaris: the chief scientist's recollections of the American North Pole Expedition, 1871-73, translated and edited by William Barr, University of Calgary Press.
• Hall, Charles Francis (1865). Arctic Researches and Life Among the Esquimaux. New York: Harper & Brothers.
• Hall, Thomas F. (1917). Has the North Pole Been Discovered? Boston: R.G. Badger.
• Karpoff, Jonathan M. (2005): Hall, Charles F., Encyclopedia of the Arctic, Routledge.
• Woodman, David (1995). Strangers among Us. Montreal: McGill-Queen's University Press.

• Dictionary of Canadian Biography: Hall, Charles Francis