Charles-Valentin Alkan

Alkans musikk regnes som teknisk svært vanskelig med en meget oppfinnsom og fantasifull klaverteknikk. Ferruccio Busoni anså at Alkans komposisjoner lå på samme nivå som Franz Liszt og Johannes Brahms når det gjaldt klaverteknisk vanskelighetsgrad – enkelte av hans verk krever ekstrem teknisk virtuositet. Samtidig viser Alkans verk hans egen virtuositet – så som rapiditet i skala-løp, intervall-sprang og tone- og akkordgjentagelser i tillegg til å kunne gi klanglig og musikalsk mening og uttrykk til kontrapunktiske linjer med stor avstand mellom de kontrapunktiske stemmene. Mens Richard Wagner brukte operaen som sitt vesentligste musikalske middel, Hector Berlioz kombinerte orkestret sammen med litterære elementer og Chopin og Liszt utvidet det harmoniske området, så søkte Alkan først og fremst å utvide og utvikle de spesielle tekniske musikalske muligheter som finnes i klaveret.

Alkans bakgrunn henger først og fremst nøye sammen med den tradisjonelle tyske musikktradisjon Alkan var oppdratt i. Samtidig er hans komposisjoner og stilistiske uttrykk vitnesbyrd om hans spesielle klaver-virtuositet. Alkan forsøkte å kombinere en tydelig musikalsk form med et poetisk-programmatisk innehold, men uten å anvende programmatiske titler. Dette fikk pianisten og dirigenten Hans von Bülow til å omtale Alkan som klaverets Hector Berlioz. Det må også nevnes at Alkan utviklet et pedalpiano som var et klaver med en type orgelpedal knyttet til klaverets dypeste strenger.

Selv om Alkans verk viser en svært komplisert klaverteknikk, holdt Alkan fast ved de tradisjonelle musikalske formene. Men den kompliserte klaverteknikken resulterte i flere verk av omfattende lengde. For eksempel varer første sats i op. 39 nr. 8, «Konsert for solo-piano» nesten en halv time. I verk op. 38 nr. 2 med tittelen «Fa» – hvilket er navnet på tonen f når man betegner skalaen med stavelser i stedet for bokstaver, såkalt solmisering av skalaen – gjentas tonen f ikke mindre enn 414 ganger, riktignok med skiftende harmonikk. Som en kuriositet kan nevnes at Alkan også var ekstremt nøye med en-harmoniske omskrivninger av sine harmoniseringer. Dette medførte at man fikk lære seg at Eiss-dur er en en-harmonisk omtydet toneart av F-dur i tillegg til at man fikk venne seg til å lese mange noter med dobbel-kryss og dobbelt-b.

Charles-Valentin Alkan var født i en jødisk familie. Han hadde fem brødre og en søster og alle fikk svært god musikalsk utdannelse i hjemmet, så god at Valentin bare 6 år gammel ble antatt som elev ved Paris-konservatoriet. Som elev i klaver studerte Valentin med Pierre-Joseph-Guillaume Zimmermann (1785–1853), den fremste pianist og komponist i sin tid i Frankrike. Åtte år gammel vant Valentin førsteprisen i bladspill, 13 år gammel vant han prisen i harmonilære og 20 år gammel vant han førsteprisen i orgelspill. Valentins eldre søster, Céleste, ble antatt ved Paris-konservatoriet da hun var syv år og vant førstepris i bladspill da hun var elleve år. Valentins brødre viste samme musikalske begavelse og flere ble ansatt som professorer ved konservatoriet.

Zimmermann gjorde Alkan til sin assistent ved konservatoriet og fra 1829 til 1836 var han repetitør ved konservatoriet og sørget for at Alkan kom inn i de riktige kulturelle kretser. Zimmermann ble ganske enkelt en farsfigur for Alkan. En av hans venner ble Frédéric Chopin. Chopin, som sjelden viste entusiasme for andre, ble imidlertid svært interessert i Alkans store pianistiske evner i tillegg til hans komposisjoner. De to pianistene fikk et godt vennskap og ga flere konserter sammen. De delte også klaverelever fra det øvre sosiale lag.

I 1838 nådde Alkans berømmelse sin topp. Fra da av begynte Alkan å få problem med å takle sin musikalsk-pedagogiske ambisjon med det pianistisk-musikalsk virtuose på den ene siden og det helt ordinære på den andre siden. Resultatet ble at han ganske enkelt forsvant fra det sosiale liv i flere år og det er lite man kjenner til om disse mer eller mindre ensomme år i Alkans liv. Svært mange av Alkans viktigste komposisjoner er skrevet i løpet av 15 år fra 1847. Hans «Grande Sonate» for klaver utgitt i 1847 og de 12 moll-etydene utgitt i 1857 regnes som hans hovedverk. Sentrale er også «25 Préludes» op. 31 fra 1847, «Douze études» op. 35 i dur-tonearter fra 1848, «Sonatine pour piano» i a-moll fra 1861 og «48 Motifs – Esquisses» op. 63 fra 1861.

• «Douze Caprices», opp. 12, 13, 15 og 16
• «25 Préludes, dans tous les tons majeurs et mineurs», op. 31 (1847)
• «Grande Sonate: Les Quatre Ages», op. 33
• «Douze Études dans les tons majeurs», op. 35 (1847)
• «Douze Études dans les tons mineurs», op. 39 (1857)
• «Sonatine», op. 61 (1861)
• «Motifs» – «Esquisses», op. 63 (1861)

• «Benedictus», op. 54 (1859)
• «Treize prières», op. 64 (1866)
• «Onze grades préludes et un transcription», op. 66 (1866)
• «Douze études d’orgue à pieds seul» (1866)
• «Bombardo-Carillion à quatre pieds seul» (1872)

• «Trio» g-moll, op. 30 (1841)
• «Sonate de concert», op. 47 for cello og piano (1857)

• «1er Concerto da camera», op. 10 nr. 1 i a-moll (1831)
• «2e Concerto da camera», op. 10 nr. 2 i ciss-moll (1833)

• «Es haim» eller «Etz chajjim hi» (1847)
• «Halelouyah» (1857) Salme 150