Faktaboks

Catharinus Elling
Født
13. september 1858, Kristiania (Oslo)
Død
8. januar 1942, Oslo
Virke
Komponist, organist og folkemusikksamler
Familie

Foreldre: Faktor Andreas Schaft Elling (1818–1872) og Pauline Bangsboe (1826–1905).

Gift 1889 med Ulrikke Eleonore («Ulla») Sigwardt Greve Ramm f. Olsen (12.5.1863–1943), datter av sogneprest Jens Ludvig Carl Olsen (1816–1866) og Vally Marie Caroline Juell (1832–1906).

Bror av Ægidius Elling (1861–1949).

Catharinus Elling

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Catharinus Elling
Av /NTB Scanpix ※.

Catharinus Elling var en norsk komponist, folkemusikksamler, musikkanmelder og lærer i komposisjon. Hans produksjon er meget omfattende med omkring 200 romanser, klaverstykker, kammermusikk, orkesterverker, komposisjoner for kor og orkester, en opera og en omfattende samling folketonearrangementer. Han var den første etter Ludvig Mathias Lindeman som samlet og behandlet folkemusikk systematisk, om lag 1400 innsamlede folkemelodier. Som musikkanmelder ble han oppfattet som uredd. I tillegg var Elling lærer i komposisjon ved konservatoriet i Kristiania 1896–1908, og flere betydelige yngre norske komponister fikk grunnlaget lagt hos Elling.

Biografi og virke

Studier og de første komposisjonene

Catharinus Elling vokste opp i et hjem med mye musikk. Ellings far spilte cello, moren piano og Catharinus, som tidlig viste musikalske anlegg, fikk klaverundervisning av moren fra seksårsalderen.

Han studerte historie på universitetet med engelsk og fransk som bifag. Ved siden av studiene begynte han å komponere, og i løpet av et års tid fra sommeren 1876 skrev han en rekke sanger, en klaver-trio i B-dur, en sonate for cello og klaver og en for fiolin og klaver i tillegg til en ouverture til Henrik Ibsens skuespill Keiser og Galileer. Men bare Sange uden Ord, senere utgitt som opus 3, synes å være bevart.

Etter hvert meldte et behov for grundigere teoretisk skolering seg, og sommeren 1877 klarte han å skaffe nok penger til et års studier ved konservatoriet i Leipzig. I juli 1878 tok imidlertid pengene slutt, og han måtte reise hjem. Kort tid etter forelå Musikalske Digtninge for strykeorkester, obo og to horn med titlene Folketone og På Høifjældet. En strykekvartett i f-moll fra juni 1879 har trolig gått tapt.

I 1881 fikk Elling for første gang fremført et verk offentlig. 19. februar sang Thorvald Lammers Ellings Salme til Bjørnstjerne Bjørnsons tekst. Året etter opplevde han at et av hans orkesterverk ble uroppført da Johan Svendsen fremførte Serenade for strykeorkester på en konsert i Musikforeningen i mars.

Første Komposisjonsaften. Grieg om noen av Ellings verker

Catharinus Elling
Foto ca. 1925.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CCO 1.0

Elling fullførte universitetsstudiene og avla embedseksamen i filologi i 1883, samtidig som han var musikkanmelder i Dagbladet. Han var dessuten lærer ved Qvams skole et par år fra 1883, og fra desember 1884 til januar 1886 var han musikkanmelder i Ny illustreret Tidende.

Sin første komposisjonsaften ga Elling 5. april 1884 med en strykekvartett i g-moll, to sanger for blandet kor og ni romanser på programmet. I pressen fremheves romansene spesielt, og man var sikre på at man her stod overfor et betydelig talent.

Året etter, i 1885, sendte Elling en rekke komposisjoner til Edvard Grieg i håp om å få hans vurdering. Grieg var meget begeistret og offentliggjorde sin vurdering i Bergens Tidende 14. mars. Ikke bare det – Grieg satte til og med noen av Ellings romanser på programmet på en konsert han gav i Bergen dagen etter at artikkelen hadde stått i avisen. Grieg karakteriserer Elling som en lyrisk begavelse, «kjernesund» og med en egenartet karakter.

Studier i Berlin. Ny komposisjonsaften

Da Elling i 1886 søkte Houens legat, anbefalte Grieg søknaden. Elling fikk legatet og dro til Berlin. Han fikk gå i Heinrich von Herzogenbergs mesterklasse ved høyskolen og studerte «streng sats» et år. Johannes Brahms var nær venn av Herzogenbergs og bevirket at Elling kom i kontakt med kretsen rundt Brahms.

Våren 1889 reiste Elling tilbake til Kristiania og gav en komposisjonsaften 10. april med assistanse av sin søster Jacoba, som var sangerinne, og av pianistene Erika Lie Nissen og Martin Ursin, sangeren Thorvald Lammers og fiolinisten Gustav Fredrik Lange. Programmet omfattet romanser og klaverstykker i tillegg til noen stykker for fiolin og klaver. Pressen var positiv.

Knapt et år senere, 1. mars 1890, ble Ellings symfoni i A-dur uroppført i Musikforeningen under Iver Holters ledelse. Dommen i pressen var at Elling i de store formene ennå ikke viste samme kvalitet som i de mindre – men han var på vei. I september 1889 giftet Elling seg med Ulrika Ramm. Hun var prestedatter fra Sogndal og hadde oppholdt seg i Amerika i to år. De bosatte seg i Berlin, og Elling kunne nå legge hele sin kraft i komponeringen, for som utdannet massøse ble Ulrika sin manns økonomiske garant.

Operaen Kosakkerne og senere komposisjoner

Dette andre Berlin-oppholdet varte i syv år, og det var i denne tiden at Elling komponerte operaen Kosakkerne, hans aller største verk. Arbeidet tok noe over fire år – operaen ble påbegynt i juli 1890 og fullført i november 1894.

I 1896 flyttet Elling tilbake til Kristiania. Her ble han ansatt som lærer ved Musikkonservatoriet. Arbeidet med Arne Garborgs Haugtussa, som var påbegynt noe tidligere, ble videreført. Fire nye dikt var ferdige i løpet av året, de to siste – Uro og Dokka – kom i 1899. Dermed var op. 60, Nye Sange til Arne Garborgs «Haugtussa», avsluttet.

I 1897 så tre større verker dagens lys: symfonien i a-moll, orkesterverket Thema med Variationer og strykekvartetten i D-dur. I kvartetten er Elling tradisjonell – yttersatsene har sonatesatsform, mens mellomsatsene er i tredelt form. Til tross for at verket har pregnante og kontrastrike temaer, mangler kvartetten likevel indre spenning og fremdrift.

I november 1897 uroppførte Musikforeningen under Iver Holter Den forlorne Søn. Det var samme år som Elling ble dirigent for Drammens Sangforening, en stilling han hadde i fire år – til 1901 – og som virket inspirerende på ham. I løpet av januar 1898 laget han skisser til Kong Inge og Gregorius Dagssøn for soli, kor og orkester til Bjørnsons tekst. Urfremførelsen fant sted 12. november. Ved samme anledning fremførte han symfonien i a-moll og Thema med Variationer, et verk som også ble fremført på den store musikkfesten i Bergen i 1898. Ellings siste store verk kom i 1918, en velklingende fiolinkonsert, der spesielt de to første satsene har et energisk driv og et pasjonert uttrykk. Elling har også komponert et konsertstykke for fløyte og orkester.

De siste tiårene av sitt liv arbeidet Elling mest med norsk folkemusikk – han både samlet og arrangerte det innsamlede materialet. Fra 1904 og frem til 1925 kom folketonearrangementer i en stri strøm – hundrevis ble utsatt for blandet kor, for sang og klaver, for fiolin og klaver og for soloklaver.

Innflytelsen fra Johannes Brahms

Ellings utgangspunkt som komponist er det samme som Griegs, romantikk i tradisjon med Felix Mendelssohn-Bartholdy og Robert Schumann. Allerede i Sange uten Ord, op. 3 fra 1877, og Scherzo, op. 2 nr. 2, komponert i Leipzig, er Mendelssohn det tydelige forbildet. Foruten titlene har stykkene i op. 3 en eleganse i harmoni, melodi og rytme som er typisk for Mendelssohn. Her finnes ingen romantisk høystemthet, allikevel er det en klar romantisk farge og følelsesfylde. Musikalske Digtninge for Strygeorkester, obo og to Horn fra 1878 med undertitlene I Folketone og På Høifjeldet bruker modal tonalitet som antyder en dreining mot en nasjonal norsk tonefølelse. Men stykkene går mer mot en schumannsk romantikk slik vi også kan finne eksempler på i Ellings romanse Du blomst i dug!, op. 19 nr. 2 fra 1882.

Det er ukjent når Elling første gang stiftet bekjentskap med Johannes Brahms' musikk. Det er tydelig at Elling har tatt sterke inntrykk av Brahms, og i de fem klaverstykkene med tittelen Karakterstudier i Valseform, op. 30 fra 1884 er påvirkningen tydelig. Stiltrekk som man vanligvis forbinder med Brahms, finner man flere eksempler på – en mettet klaverklang (nr. 2), dobling av melodien i oktaver (i midtpartiet i nr. 3), parallelle terser og sekster (nr. 5). Det markante rytmiske hovedmotivet i t. 41–56 i midtpartiet – «Molto allegro e energico» – i op. 30 nr. 2 har klare stilistiske likheter med et lignende parti i Brahms' Scherzo i ess-moll op. 4. Relativt rolige tempi og forkjærligheten for klaverets mørkere registre er andre trekk ved op. 30 som minner om Brahms. I tillegg er Ellings melodikk og harmonikk på samme måte som hos Brahms gjennomgående er diatonisk.

I 1887 utga Elling Walzer, op. 28, to hefter tilegnet Elisabeth von Herzogenberg. Her fortsetter han på den veien han hadde begynt på i op. 30. Ellings beundring for Brahms kommer dessuten også til uttrykk i en anmeldelse i Dagbladet 21. februar 1894, der han karakteriserer Brahms' klaverkvintett i f-moll, op. 34, som et av de mektigste og mest helstøpte verkene nyere kammermusikk kan oppvise. I 1899 skrev han for øvrig en dyp og innsiktsfull artikkel om Brahms i tidsskriftet Ringeren.

Ellings modne stil vises fremfor alt i Haugtussa-sangene, op. 52 og 60 (1895–1896). De representerer det beste i hans romansekunst. Hans evne til tekstfortolkning og musikalsk karakterisering er tydelig – påvirkningen fra Brahms har virket forløsende på hans fantasi i møte med høyverdig poesi. Resultatet blir en finstemt samklang mellom poesi og musikk, noe en ikke finner bare i op. 52 og 60, men i mange andre av Ellings sanger. Allikevel kan ikke Elling sies å være en musikalsk fornyer – de opptrukne stiene og de gjengse formtypene er karakteristiske sider ved hans skaperverk. Innenfor dette skapte han lyriske stemninger mer enn dramatiske. Det må imidlertid innrømmes at en viss form for spenningsløs langtrukkenhet har bidratt til at hans musikk ikke så ofte fremføres lengre. Derimot lever mange av folketonearrangementene.

Folketonesamling

Det er usikkert hva som lå til grunn for Ellings lidenskap for å samle folketoner. Å ta vare på vår folkekunst var tanker i tiden i Norge, men det er heller ikke utenkelig at han kan ha blitt påvirket av Brahms' store interesse for folkemusikk. Ellings sønn har nemlig i en biografisk artikkel om faren sagt at «allerede mens han bodde i Berlin, talte han med mor om at man burde ta Lindemans gjerning opp». Etter en konsert samme sted, der Brahms og flere fra kretsen rundt ham var til stede, bad Brahms Ellings søster, Jacoba, om å synge noen norske folkemelodier. Brahms ble svært begeistret over det han fikk høre.

Ellings innsamling og utgivelse av folketoner var et resultat av bevilgninger fra Stortinget. Den første bevilgningen fikk han i 1898 og var på 400 kroner. En lærer fra Sogn, Olav Sande, som også samlet folketoner, reiste i området fra Lista og nordover til Sogn, mens Elling skulle ta for seg resten av landet. Professor Moltke Moe ga Elling rådet om å endre sin opprinnelige plan om å begynne i Sunnfjord og i stedet starte i Setesdal, noe Elling gjorde i 1898. Deretter fortsatte han innsamlingsarbeidet i Sunnfjord, Nordfjord, Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Her fant han først og fremst alminnelige verdslige folketoner. Men dette endret seg da han på nytt kom til Romsdal i 1903 – her fant han langt flere religiøse folketoner enn han hade gjort tidligere.

I Oppdal og Sør-Trøndelag i 1903 oppdaget han for alvor at religiøse folketoner eksisterte i store mengder og ville fra nå av sørge for at disse ble bevart for ettertiden. Han fordelte innsamlingen sommeren 1906 mellom Nord-Gudbrandsdal og de nordlige Valdres-bygdene, mens innsamlingsarbeidet somrene 1907–1909 fant sted i Telemark. Her kom han over cirka 200 melodier, først og fremst kjempeviser og alminnelige verdslige folkemelodier. I 1910 – året etter at han var blitt organist i Gamlebyen kirke i hovedstaden, en stilling han hadde frem til 1926 – drog han til Hallingdal. I 1911 gikk ferden for andre gang til Vestlandet, og han avsluttet innsamlingsarbeidet med to reiser til Nord-Norge i 1918 og 1919.

Om Ellings måte å samle folketoner på har sønnen, Johnny Elling, pekt på at faren i særlig grad klarte å skape et tillitsfullt forhold til sine kilder. Resultatet ble at Elling nedtegnet rundt 1400 folkemelodier og skrev en rekke skrifter om de forskjellige typene folkemelodier. De mest sentrale er Vore folkemelodier (1909), Vore kjæmpeviser belyst fra musikalsk synspunkt (1914), Vore slaatter (1915), Norsk folkemusik (1922), Vore religiøse folketoner (1927) og Nye bidrag til belysning af norsk folkemusik (1933).

Elling og Ole Mørk Sandvik

Folkemusikkforskeren Ole Mørk Sandvik og Catharinus Elling kom til å stå i skarp motsetning til hverandre, og de representerer to nærmest motsatte syn på hva det vil si å nedtegne folketoner og folkemusikk. Sandvik var vitenskapsmannen som foretok meget nøyaktige nedtegnelser; Elling var derimot en skolert musiker som i lys av sin brede kunstmusikalske bakgrunn foretok en musikalsk evaluering av det han hørte. Dette kunne resultere i at han redigerte og omformet melodiene han skulle skrive ned. Konsekvensen ble at det omfattende innsamlingsarbeidet hans ikke fikk den betydningen det kunne hatt. Likevel har hans folketonearrangementer, først og fremst sanger med klaverakkompagnement, fått betydning for forståelsen av folkemusikken. Et slående eksempel er Sjung Amen!, en folketone fra Nordland, som i sin storslagne enkelhet har nådd stor utbredelse og sikret Elling en plass som en meget sentral person og blant de fremste innsamlere av norske folketoner.

Verk i utvalg

Scenemusikk

  • operaen Kosakkene (1890–1894)

Orkester

  • Musikalske diktninger for strykeorkester, obo og to horn (1878)
  • Symfoni i A-dur (1890)
  • Symfoni i a-moll (1897)
  • Norsk suite (1903–1904)
  • Thema med variasjoner (1897)
  • Konsert for violin og orkester (1918)

Kammermusikk

  • Klavertrio i D-dur (1885)
  • Strykekvartett i D-dur (1897)
  • Sonate i D-dur for violin og klaver (1894)

Korverker

  • Evig (J. P. Jacobsen, 1892)
  • Kong Inge og Gregorius Dagssøn for tenor, mannskor og orkester (Bjørnstjerne Bjørnson, 1898)
  • Kantate for blandet kor og orkester (J. B. Bull, 1899)

Sanger (publiserte sanger i utvalg)

  • Drei Lieder von Uhland, op. 7 (1881)
  • Vier Lieder von Heine, op. 16 (1880/1881)
  • Tre danske sange, op. 19 (1882)
  • Drei chinesische Lieder, op. 20 (1883)
  • Fire Sange, op. 25 (1883/1884)S
  • Sange til Shakespeares Helligtrekongers natt, op. 42 (1884)
  • Drei Lieder (1883/1885/1886)
  • Lieder aus des Knaben Wunderhorn I (1887/1888)
  • Fire Romanser, op. 41 (1888/1889)
  • Fire danske Sange, op. 44 (1890)
  • Vier Lieder, op. 46 (1891)
  • Nye Digte av Kr. Randers, op. 54 (1893)
  • Tre Sange, op. 56 (1889/95)
  • Fire sanger til tekster av Nils Collett Vogt, op. 51 (1895)
  • Seks Dikte til Arne Garbogs «Haugtussa», op. 52 (1895)
  • Sange til Bjørnstjerne Bjørnson «En Dag», op. 55 (1895)
  • Sange til Joh. Jørgensens «Forårsevangelium», op. 57 (1895)
  • Nye sanger til Arne Garbogs «Haugtussa», op. 60 (1895)

Klaver

  • Karakterstykker i valseform (1884)
  • Mosaik. 12 klaverstykker (1886)
  • Valse capriser (1887)
  • Walzer I, II, op. 28 (1887)
  • Fem komposisjoner (1894)
  • Resignasjon (1927)

Folkemusikkutgaver

  • Religiøse folketoner for bl. kor (1904–1919, 13 hefter med 188 nr.)
  • Religiøse folketoner for sang og klaver (1907–1918)
  • Norske folkeviser for sang og klaver (1908–1925, 9 hefter med 133 nr.)
  • Slåtter for fiolin og klaver (1908, 18 nr.)
  • Stevtoner for sang og klaver (1910, 25 nr.)
  • Norske folkemelodier for klaver (1911)
  • Enstemmige religiøse folketoner (1915–1916)
  • Norske folkemelodier, slåtter og bånsuller for fiolin og klaver

Skrifter

  • Vore folkemelodier (1909)
  • Vore kjæmpeviser (1914)
  • Vore slåtter (1915)
  • Tonefølelse (1920)
  • Norsk folkemusikk (1922)
  • Strøbemerkninger til vor musikhistorie (1925)
  • Vore religiøse folketoner (1927)
  • Sprogforholdet inden vore folkemelodier (1930)
  • Nye bidrag til belysning af norsk folkemusik (1933)

Hertil kommer en rekke artikler om folkemusikalske emner.

Litteratur

  • Aksdal, Bjørn & Sven Nyhus, red. (1993): Fanitullen : innføring i norsk og samisk folkemusikk. isbn 82-00-21692-6
  • Benestad, Finn m.fl., red. (1999). Norges musikkhistorie, b. 3. 235-41, isbn 82-03-22402-4
  • Cappelens musikkleksikon, bind 2, 1978, 370-71, isbn 82-02-03690-9
  • Grinde, Nils (1993). Norsk musikkhistorie, ny utg. isbn 82-91379-00-9

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg