Slekten Rothschilds våpen, slik det ble bestemt for de fem brødrene da de ble østerrikske friherrrer i 1822. I første felt en svart ørn som symboliserer Østerrike. I andre og tredje felt en avkuttet arm som holder fem piler, symbol for de fem brødrene. I fjerde felt en løve som symboliserer Hessen-Kassel, slektens opphav. Hjerteskjoldet er rødt, som henspiller på slektsnavnet. Den latinske devisen CONCORDIA INTEGRITAS INDUSTRIA kan oversettes til SAMHOLD RETTSKAFFENHET FLID.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Rothschild er en vidt forgrenet europeisk bankierfamilie av askenaser-jødisk herkomst. Fra et beskjedent utgangspunkt i Frankfurts jødeghetto på 1700-tallet vokste familiens bankvirksomhet i løpet av de neste to hundre år til å bli et verdensomspennende konsern innenfor bank/finans, industri, handel, transport og tjenesteyting, og den samlede familieformuen var på 1900-tallet verdens største i privat eie.

Faktaboks

Uttale
tysk uttale: rˈå:tsjilt, engelsk uttale: rˈåth-tsjaild
Etymologi

tysk «rødt skilt» eller «rødt skjold»

Medlemmer av slekten oppførte på 1800-tallet en rekke prangende slott og bypaleer i Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Østerrike. De bygde opp store samlinger av kunst og antikviteter, men de var også engasjert i veldedighet og fungerte som meséner for kunst og vitenskap. Familiens tydelige jødiske tilhørighet gjorde at de i perioder var utsatt for diskriminerende behandling, især på 1800-tallet og før og under andre verdenskrig.

Slekten kan med sikkerhet føres tilbake til Isaak Elchanan Bacharach (død 1585 eller 1588), som bodde i Frankfurt i et hus han hadde kjøpt i 1567 med adressen «[huset med] det røde skiltet». Da sønnesønnen Naftali Hirsch (cirka 1592–1685) i 1664 flyttet til et annet hus i ghettoen, valgte han – i likhet med flere av sine farbrødre og deres etterkommere – å anta (eller beholde) Rothschild som slektsnavn. Han var farfars farfar til Mayer Amschel Rothschild (1743–1812), som grunnla familiens bankiervirksomhet.

Fra mynthandel til verdensomspennende bankvirksomhet

Rothschild (portrett, Mayer Amschel Rothschild)

Rothschild. Mayer Amschel Rothschild, Rothschild-familiens stamfar. Xylografi etter tegning av ukjent kunstner.

Av /KF-arkiv ※.
Huset i Judengasse (beskåret).
«Huset med det grønne skiltet» i Judengasse 169 i Frankfurts jødeghetto var Rothschild-familiens hjem fra 1783 og forretningen ble drevet herfra til den i 1813 ble flyttet til et eget hus i Fahrgasse. Bildet ble tatt i 1869. Huset ble ødelagt under et alliert flyangrep i 1943.
Av /Taunus-Rhein-Main Regionalgeschichtliche Sammlung Dr. Stefan Naas.

Mayer Rothschild ble handelsutdannet i Hannover fra tolvårsalderen etter at begge foreldrene døde. Som tjueåring kom han tilbake til Frankfurt og åpnet egen forretning som mynt- og antikvitetshandler og vekseler. En av kundene var den grunnrike myntsamleren, landgreve (senere kurfyrste) Wilhelm 9. av Hessen-Kassel, og i 1769 ga han Rothschild rang som hoffagent (fyrstelig hoffleverandør). I 1780-årene begynte Rothschild å utvide virksomheten, og takket være bekjentskapet med landgrevens finansrådgiver Carl Friedrich Buderus kunne han snart begynne å tilby statslån til fyrster både innenfor og utenfor det tysk-romerske riket, i konkurranse med de store, etablerte bankierhusene i Europa.

Under Napoleonskrigene ble kurfyrst Wilhelm tvunget i eksil, men det lyktes for Rothschild å redde det meste av hans formue. Selv hadde han nå bygd opp en anselig og profitabel virksomhet, og i 1810 – to år før sin død – besluttet han å inkludere sine fem sønner Amschel, Salomon, Nathan, Carl (opprinnelig Kalman) og James (opprinnelig Jakob) som medeiere i familiefirmaet M.A. Rothschild & Söhne, hvor de etter hvert fikk ansvaret for hver sin filial, fire av dem utenfor Tyskland. Fire av brødrene ble adlet av den østerrikske keiseren i 1816, og alle fem fikk friherretitler i 1822.

I tillegg til en stor formue etterlot Mayer Rothschild seg også et testament, som blant annet påla hans direkte mannlige etterkommere å gifte seg innenfor den egne slekten, nærmere bestemt med noen som ikke var fjernere enn tremenninger eller tilsvarende (endogami), for dermed å kunne bevare familieformuen mest mulig upåvirket av ytre krefter. Denne testamentbestemmelsen har vært fulgt mer eller mindre trofast helt opp til vår egen tid.

Fem brødre «erobrer verden»

Frankfurtgrenen

Amschel Mayer Rothschild (1773–1855) overtok som sjef for M.A. Rothschild & Söhne i Frankfurt etter farens død. Han var en forsiktig bankmann, som konsentrerte sin virksomhet om store statslån, i motsetning til de mer næringslivsorienterte yngre brødrene i de utenlandske filialene av familieimperiet. Han var også skattmester og hovedfinansrådgiver for Det tyske forbund og dennes forbundsforsamling, som hadde sete i Frankfurt.

Amschel hadde ikke egne barn, men han adopterte en av broren Carls sønner, Mayer Carl von Rothschild (1820–1886), som etter adoptivfarens død drev Frankfurt-banken videre sammen med sin yngre bror Wilhelm Carl von Rothschild (1828–1901). Ingen av dem etterlot seg sønner som kunne overta, og virksomheten i Frankfurt ble derfor nedlagt etter Wilhelms død.

Wiengrenen

Salomon Rothschild
Salomon Mayer von Rothschild (1774–1855) grunnla bankierfirmaet S.M. von Rothschild i Wien.
Salomon Rothschild
Av /𝒲.
Waddesdon Manor

I 1874 kjøpte baron Ferdinand de Rothschild Waddesdon Manor, og lot i årene 1877–1883 den franske arkitekten Gabriel-Hippolyte Destailleur oppføre et praktslott i nyrenessansestil. Huset rommer blant annet Ferdinand de Rothschilds store samling av møbler, antikviteter og engelsk 1700-tallskunst, og i vinkjelleren finnes verdens største private samling (15 000 flasker) av viner fra Rothschild-slektens franske vingodser.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Salomon Mayer von Rothschild (1774–1855) hadde først ansvaret for de østerrikske forretningene i moderfirmaet. Fra 1817 var han også medeier i den yngre broren James' nystartede bankierfirma de Rothschild Frères i Paris. I 1818 flyttet han til Wien, hovedsakelig for å organisere et stort statslån og lotteri for den østerrikske regjering, og omtrent samtidig grunnla han bankierfirmaet S.M. von Rothschild der.

Han begynte raskt å se andre forretningsmuligheter i denne delen av Europa, og skjønte at en viktig nøkkel til fortjeneste ville være å forbedre mulighetene for rask og billig transport av råvarer og industriprodukter mellom råvarekilder, fabrikker og forbrukere. I begynnelsen av 1830-årene ble han medeier i et koks- og stålverk sør for Ostrava i det daværende østerrikske Mähren (nå Morava, Tsjekkia). I 1836 fikk han konsesjon for å bygge og drive en dampdrevet jernbane (Østerrikes første) mellom Wien og byen Salzberg (nå Bochnia i Polen) øst for Krakow, med sidebaner til Brno, Olomouc og Opava. Banen, som ble bygd med hovedsakelig engelsk teknologi, fikk navnet Kaiser Ferdinands Nordbahn og åpnet i 1839.

Som jøde hadde Salomon Rothschild i utgangspunktet ikke rett til å eie matrikulert grunn i Østerrike, men denne begrensningen forsvant da han i 1842 (som den første jøde) fikk borgerskap i Wien. Han begynte å kjøpe opp eiendommer, slik at han før sin død var en av landets største private grunneiere. Andre medlemmer av familien eide til ulike tider flere bypaleer i Wien. Den siste av denne familiegrenens eiendommer i Østerrike, en jaktvilla omgitt av et 70 000 dekar stort jaktterreng i Langau i Niederösterreich, ble solgt i 2018.

Salomons nære og mangeårige forbindelse med den østerrikske kansleren Clemens von Metternich gjorde at han, etter Metternichs fall i revolusjonsåret 1848, mistet mye av sin politiske innflytelse og en del av sin formue. Motvillig måtte han samme år overtale styringen av firmaet S.M. von Rothschild til sønnen Anselm Salomon von Rothschild (1803–1874) og flyttet selv til Paris.

Etter farens død i 1855 plasserte Anselm mye av familiens aktiva i den nystiftede banken Creditanstalt, som i løpet av et par tiår ble Østerrike-Ungarns største bank. Familien Rothschild var lenge denne bankens hovedaksjonær og eide fremdeles 15 prosent av aksjene da banken i begynnelsen av 1930-årene ble nasjonalisert.

Ved Anselm Rothschilds død overtok hans yngste sønn Albert Salomon Anselm von Rothschild (1844–1911) ledelsen av familiebanken S.M. von Rothschild. Hans to eldre brødre arvet farens store landeiendommer og familiens kunstsamling; den yngste av dem, Ferdinand James Anselm von Rothschild (1839–1898), flyttet til London og giftet seg med en tremenning fra den britiske grenen av slekten, men ble enkemann etter bare ett års ekteskap. I 1874 kjøpte han eiendommen Waddesden Manor i Buckinghamshire og lot en fransk arkitekt oppføre et praktslott i nyrenessansestil etter forbilde av slottet Chambord i Loiredalen. Ferdinand de Rothschild var medlem av Underhuset fra 1885 til sin død.

Fra 1911 var Alberts sønn Louis Nathanael von Rothschild (1882–1955) sjef for familiebanken. Etter den tyske anneksjonen av Østerrike i 1938 ble han arrestert og satt i fengsel i et drøyt år før han ble løslatt mot å gi fra seg banken og familiens eiendommer til myndighetene. Han mistet også sitt østerrikske statsborgerskap, men fikk anledning til å fortale landet og bosatte seg i USA. Etter andre verdenskrig fikk han en symbolsk erstatning for den konfiskerte formuen, og noen bildene i familiens store kunstsamling ble tilbakelevert i 1990-årene.

Londongrenen

Nathan Mayer Rothschild, 1853
Nathan Mayer Rothschild (1777–1836) flyttet til Storbritannia i 1798 og stiftet familiebanken N.M. Rothschild & Sons i London i 1809.
Nathan Mayer Rothschild, 1853
Av /Rothschild Collection 𝒲.
Nathan, 1. baron Rothschild
Nathan Rothschild, 1. baron Rothschild of Tring (1840–1915) var medlem av det britiske Underhuset i årene 1865–1885 og av Overhuset som baron fra 1885. Samtidig ledet han familiebanken og finansierte blant annet Cecil Rhodes' prosjekter i det sørlige Afrika.
Mentmore Towers
Mentmore Towers ble tegnet av Joseph Paxton i engelsk nyrenessansestil og oppført for Mayer Amschel de Rothschild i årene 1852–1854. Slottet var i slekten Primroses (jarlene av Rosebery) eie inntil 1978, men står nå tomt og er svært forfallent.
Av /Wikipedia.

Nathan Mayer Rothschild (1777–1836) flyttet til Manchester i Storbritannia i 1798 og etablerte seg som tekstilkjøpmann med vekselerforretning som sidegeskjeft. Etter å ha giftet seg med Hannah Barent Cohen (1783–1850), datteren til en jødisk londonkjøpmann, flyttet han i 1808 til London og stiftet familiebanken N.M. Rothschild & Sons der året etter. Banken holdt til i et hus han hadde kjøpt i gatestumpen New Court i Londons City, et steinkast fra Bank of Englands kontor og med overborgermesterens bolig Mansion House som nærmeste nabo. New Court har vært bankens adresse i mer enn 200 år. Den holder til der fremdeles, nå i en skyskraper fra 2011 (arkitekt Rem Koolhaas).

Londonbanken spesialiserte seg på statslån, gullhandel og børsspekulasjoner, men påstanden om at Rothschild tjente sin formue på innsidehandel i forbindelse med utfallet av slaget ved Waterloo i 1815, er ikke bekreftet av nyere forskning. Forklaringen på at denne banken etter Napoleonskrigene raskt ble en av de største og viktigste bankene i Storbritannia (og etter hvert også i Europa) lå snarere i Nathan Rothschilds lange og nære forbindelse med den britiske regjering, og det faktum at han var dyktig til å få de andre grenene av familieimperiet med på sine initiativ, slik at de enkelte forretningene kunne gjøres større og mer solide.

Nathan Rothschild hadde først avstått fra adlingen som de andre brødrene oppnådde i 1816, men han tok imot den østerrikske friherretittelen som alle brødrene fikk i 1822, selv om han aldri brukte tittelen. Han døde i Frankfurt av komplikasjoner etter en operasjon, men ble begravet i London.

Etter Nathan Rothschilds død overtok den eldste sønnen Lionel Nathan baron de Rothschild (1808–1879) denne grenen av familiens virksomhet. Under hans ledelse bidro banken i 1875 med finansieringen av den britiske statens oppkjøp av en stor aksjepost i den nyåpnede Suezkanalen, slik at Storbritannia ble like stor aksjonær som Frankrike. Han begynte også å investere i jernbaner, og i 1873 gikk han sammen med slektens franske bank og andre investorer om å kjøpe det spanske gruveselskapet Rio Tinto.

Lionel var også politisk aktiv, og i 1847 ble han innvalgt – som det første jødiske medlem – i det britiske Underhuset. Han ble gjenvalgt flere ganger, men kunne først innta sin plass i 1858, etter at kravet om at nye medlemmer måtte avlegge embetsed på den kristne Bibelen ble opphevet. Deretter satt han i Underhuset til 1865 og igjen 1869–1874.

Fra 1838 fikk han dronning Victorias tillatelse til å bruke sin østerrikske adelstittel i Storbritannia, men et forslag fra statsminister Gladstone om å gjøre Rothschild til britisk lord ble avvist av dronningen. Ifølge tradisjonen var det fordi hun anså at adling av en jøde ville møte motstand i det britiske aristokratiet og fordi hans velstand bygde på «en slags hasardspill heller enn hederlig handelsvirksomhet».

Lionel var gift med sin kusine Charlotte von Rothschild (1819–1884) av slektens italienske gren (datter av Kalman Rothschild). Av deres fem barn ble de to døtrene gift med hver sin Rothschild-slektning, den ene med sin fars franske fetter og den andre med en tremenning fra den østerrikske grenen av slekten.

Den eldste sønnen, Nathan (egentlig Nathaniel) Mayer Rothschild (1840–1915), giftet seg også med en østerriksk tremenning. Han overtok ledelsen av London-banken etter farens død; blant hans viktigste engasjementer var finansieringen av industrigründeren Cecil Rhodes' prosjekter i det sørlige Afrika (blant annet diamantselskapet De Beers). Han var også politisk aktiv, som medlem av Underhuset i årene 1865–1885. I 1876 arvet han en britisk baronettittel etter en barnløs onkel, og i 1885 ble han den første jøde som oppnådde å bli inkludert i den britiske høyadelen, da han ble utnevnt til baron Rothschild og dermed fikk rett til å ta sete i Overhuset, uten å avsverge sin jødiske tro. Den nåværende innehaveren av tittelen er Nathaniel Rothschild (født 1971), den 5. baron Rothschild, som er sønnesønns sønnesønn av den første baronen.

Nathan Rothschilds yngre bror Alfred Charles Rothschild (1842–1918) var også medeier i banken og overtok som sjef etter lord Rothschilds død, men hans viktigste innsats var nok som medlem av direksjonen i Bank of England gjennom mer enn tjue år (1868–1889).

Etter Alfreds død overtok nevøene Lionel Nathan Rothschild (1882–1942) og Anthony Gustav de Rothschild (1887–1961), sønner av den yngste broren Leopold de Rothschild (1845–1917), ledelsen av banken, og det var disse to som i 1938/1939 måtte forhandle med de nazistiske myndighetene om løslatelsen av deres østerrikske slektning (farens firmenning) Louis Nathanael von Rothschild (se ovenfor, avsnittet Wiengrenen) og overgivelsen av denne familiegrenens formue.

Da Anthony Rothschild i 1955 måtte trekke seg tilbake som sjef på grunn av sykdom, trådte hans fetter zoologen Victor Rothschild, 3. baron Rothschild (1910–1990) inn som styreformann i banken og ledet den frem til 1976. Deretter overtok Anthonys sønn Sir Evelyn de Rothschild (1931–2022), og han ledet fusjonen mellom den britiske og den franske Rothschild-banken i 2003. Den nye banken fikk navnet Rothschild & Co., med en fransk slektning, David René de Rothschild (født 1942) som sjef frem til 2018. Fra 2018 tok hans sønn Alexandre de Rothschild (født 1980) over som leder av Rothschild & Co.

De ulike generasjonene av Londongrenen ble også betydelige landeiere. I tillegg til staselige bypaleer i London anskaffet flere av dem i løpet av 1800-tallet store landeiendommer til bruk som sommerboliger. Landeiendommene omfatter blant annet slottene Mentmore Towers i Buckinghamshire (oppført 1852–1854, solgt i 1978, senere golfklubb), Tring Park i Hertfordshire (tegnet av Christopher Wren og oppført i 1680-årene, i familien Rothschilds eie 1872–1970, nå kunstskole) og Waddesdon Manor i Buckinghamshire (oppført 1877–1883, i familiens eie 1874–1957, nå offentlig museum og turistattraksjon).

Napoligrenen

Carl Mayer Rothschild
Carl Mayer de Rothschild (1788–1855) grunnla den italienske familiebanken i 1821. Portrettet er fra 1850.
Av /Rothschild Collection.

Kalman (senere Carl) Mayer de Rothschild (1788–1855) begynte å arbeide i familiefirmaet som tolvåring. Under Napoleonskrigene fungerte han som kurer for firmaets gull- og pengetransporter, noe som var et brudd på Napoleons fastlandssperring. I 1818 representerte han familien ved stormaktskongressen i Aachen, der alle de deltagende statene var kunder hos Rothschild.

I 1820 grunnla Carl Rothschild en femte Rothschild-bank, C.M. de Rothschild e figli, i Napoli. Der kjøpte han i 1841 den store strandeiendommen Villa Pignatelli (nå museum) med utsikt mot byen og Vesuv, men han bodde store deler av året i Frankfurt. Der eide han et bypalé som i vår tid rommer byens jødiske museum. Han eide også en villa i byen Hemsbach nordøst for Mannheim, som han utvidet til et slott i italiensk stil og som siden 1928 er denne byens rådhus.

Av Carl Rothschilds fem barn ble den eldste, datteren Charlotte, gift med sin britiske fetter Lionel de Rothschild, mens de tre sønnene som vokste opp alle gikk inn i slektens bankvirksomhet. To av dem overtok banken i Frankfurt etter den barnløse onkelen Amschel Mayer Rothschilds død i 1855; den tredje, Adolph Carl von Rothschild (1823–1900), ble sjef for banken i Napoli da faren døde samme år.

Denne banken hadde aldri vært en selvstendig bank, men ble drevet som en filial av Frankfurt-banken. Etter at kongeriket De to Sicilier i 1860 gikk inn i det nye kongeriket Italia, solgte Adolph Rothschild seg ut av virksomheten, som ble nedlagt i 1863. Selv trakk han seg tilbake til sitt slott Château de Pregny (tegnet av Joseph Paxton og oppført i 1858) nord for Genève i Sveits og sitt bypalé i Paris. Slottet etterlot han til en fransk slektning, og det ble senere enkesete for forfatteren og den filmskuespillerinnen Nadine de Rothschild (født 1932).

Parisgrenen

James de Rothschild

Jakob (senere James) de Rothschild (1792–1868) stiftet firmaet de Rothschild Frères i Paris i 1817.

James de Rothschild
Av /𝒲.
Chäteau Mouton Rothschild 1990
Philippe de Rothschild (1902–1988), som var fjerde generasjons Rothschild-vinprodusent, begynte i 1946 tradisjonen med å la kjente kunstnere bidra til utsmykkingen av etiketten til den nye vinårgangen. Bildet øverst på denne flasken Château Mouton Rothschild 1990 skyldes den britiske maleren Francis Bacon.
Alphonse de Rothschild
Alphonse de Rothschild (1827–1905) ledet Paris-banken fra 1868 til sin død. Han finansierte diamantgruver i Sør-Afrika og oljeindustri i Russland (nå Aserbajdsjan). Bildet er tatt omkring 1860.
Av /Bibliothèque nationale de France.

Jakob (senere James) de Rothschild (1792–1868) flyttet til Paris i 1811/1812, og ledet derfra familiens bidrag til finansieringen av den britiske krigføringen i Napoleonskrigenes siste fase. I 1817 stiftet han firmaet de Rothschild Frères, der hans fire eldre brødre også ble medeiere. Etter julirevolusjonen i Frankrike i 1830 organiserte Jakob Rothschild to store statslån for den nye kongen Ludvig Filip, og året etter ble hans bank hovedbankforbindelsen for den første belgiske kongen Leopold 1.

Jakob Rothschilds interesse for jernbanedrift begynte i 1830-årene, da han ble medstifter av og storaksjonær i en av Frankrikes første privatjernbaner, Compagnie du chemin de fer de Paris à Orléans (Paris–Orléans). Dette selskapet åpnet trafikk i 1843 fra stasjonen Embarcadère d'Orléans i Paris (nå Gare d'Austerlitz). I 1845 stiftet han, sammen med brorsønnen Nathaniel (se ovenfor, avsnittet Londongrenen) og tre andre investorer jernbaneselskapet Chemins de Fer du Nord, som samme år fikk konsesjon for å bygge og drive jernbane mellom Paris og Den engelske kanal. Strekningen Paris–Lille og stasjonen Gare du Nord i Paris ble åpnet i 1846, og i løpet av de neste 25 år utvidet selskapet nettet med hele 16 sidebaner. Alle Rothschild-familiens jernbaneselskaper i Frankrike ble nasjonalisert i 1937 og deres linjenett er nå en del av de franske statsbanene SNCF.

I 1817 hadde James Rothschild kjøpt en eiendom i Boulogne-Billancourt vest for Paris, og i årene 1856–1861 lot han der oppføre slottet Château Rothschild i nybarokkstil (arkitekt Joseph-Armand Berthelin) omgitt av en stor park. Eiendommen var i familiens eie til 1986, men da var allerede store deler av parken allerede nedbygd og slottet, som hadde stått tomt i flere tiår, var i sterkt forfall.

Omtrent samtidig begynte byggingen av Château de Ferrières øst for hovedstaden, et stort slott i nyrenessansestil (arkitekt Joseph Paxton) etter forbilde av fetteren Mayer Amschels Mentmore Towers i England, men i mye større målestokk. Slottet sto ferdig i 1862 og ble innviet med en stor bankett, der keiser Napoleon 3. var hedersgjest. Etter det franske nederlaget i den fransk-tyske krig i 1870/71 var Ferrières åstedet for fredsforhandlingene mellom den tyske rikskansleren Otto von Bismarck og den franske utenriksministeren Jules Favre. Slottet ble av den siste Rothschild-eieren i 1975 gitt til universitetene i Paris, og huser siden 2015 en høyskole for kokekunst og hotellvirksomhet.

James Rothschild giftet seg i 1824 med broren Salomons datter Betty, og de fikk fem barn. Datteren Charlotte ble gift med den britiske fetteren Nathaniel de Rothschild (1812–1870) og den eldste sønnen Alphonse de Rothschild (1827–1905) med Nathaniels brordatter Leonora. Nathaniel Rothschild flyttet til Paris i 1850, og tre år senere kjøpte han vingodset Château Brane Mouton i Pauillac nordvest for Bordeaux. Han døpte eiendommen om til Château Mouton Rothschild, og sammen med vingodset Château Lafite Rothschild, som svigerfaren kjøpte kort tid før sin død i 1868, kom dette til å bli starten på familiens store engasjement i fransk vinproduksjon.

Nathaniel Rothschilds sønnesønn Henri James de Rothschild (1872–1947) var utdannet som lege, men praktiserte aldri. Isteden bygde han flere sykehus, finansierte ekteparet Curies forskning, skrev skuespill (under ulike pseudonymer) og bygde et teater i Paris for sin skuespiller-elskerinne. I 1921 kjøpte han deler av en gammel slottseiendom ved Bois de Boulogne, Château de la Muette, rev det gamle slottet som sto der og bygde seg en ny parisresidens i 1700-tallsstil (arkitekt Lucien Hesse), som etter hans død ble hovedkvarter for den økonomiske samarbeidsorganisasjonen OEEC (nå OECD).

James Rothschild ble slektens overhode da hans tre gjenlevende brødre alle døde i 1855, men han hadde allerede lenge i praksis innehatt denne posisjonen. Samtidige kilder beskriver ham som familiekjær og energisk, men også autoritær og med en skarp tunge. Blant hans store interesser, ved siden av banken og familiens engasjement i jernbaner og gruveindustri, var hesteoppdrett, veddeløp og en betydelig kunstsamling.

Ved James Rothschilds død i 1868 gikk Paris-banken og familiens industriinteresser i arv til de to eldste sønnene Alphonse de Rothschild og Gustave de Rothschild (1829–1911), mens den yngste, Edmond Benjamin de Rothschild (1845–1934), fikk Château Rothschild og en større kontantarv. Han var ivrig sionist og brukte fra 1880-årene deler av formuen til å kjøpe opp store landarealer i det nåværende Israel, og oppfordret fattige og forfulgte østeuropeiske jøder til å flytte dit. I 1899 ga han disse eiendommene og 15 millioner francs til hjelpeorganisasjonen Jewish Colonization Association.

Edmond de Rothschild og hustruen Adelheid von Rothschild (av den italienske grenen) ble begge etter sin død begravet på Père-Lachaise-kirkegården i Paris, men i 1954 ble kistene ført til Israel og gravlagt i naturparken Ramat Hanadiv nær to av koloniene de hadde grunnlagt. Deres eneste barn Maurice de Rothschild (1881–1957) arvet som ung Château de Prégny og en større formue etter sin barnløse slektning Adolph Carl von Rothschild (se ovenfor, avsnittet Napoligrenen) og slo seg ned i Sveits, men flyttet senere tilbake til Frankrike, hvor han hadde en politisk karriere som medlem av nasjonalforsamlingen 1919–1929 og senator 1929–1945.

Hans sønn Edmond Adolphe de Rothschild (1926–1997) startet i 1953 og 1965 privatbanker i Paris og Genève under navnet La Compagnie Financière Edmond de Rothschild (LCF,Edmond de Rothschild Group), i 1960-årene ble han storaksjonær i det franske ferieselskapet Club Méditerranée (nå Club Med), og i 1970-årene kjøpte han tre vingods i Bordeaux-distriktet. Ved hans død overtok sønnen Benjamin de Rothschild (1963–2021), som utvidet vinvirksomheten med vingårder i Sør-Afrika og Argentina. Hans enke Ariane de Rothschild (født 1965) ble i 2019 styreleder i Edmond de Rothschild Group.

Bankvirksomheten i Paris fortsatte under Alphonse de Rothschilds ledelse. I 1873 gikk han sammen med den britiske Rothschild-banken og andre investorer om å kjøpe det spanske gruveselskapet Rio Tinto. Samme år sørget han for at Frankrikes krigsskadeerstatning til Tyskland ble nedbetalt raskere enn avtalt, og at de tyske troppene som var stasjonert på fransk jord etter krigen i 1870/1871 kunne reise hjem. Banken deltok i 1880-årene, sammen med søsterbanken i London, i finansieringen av Cecil Rhodes' koloniseringsprosjekt i det sørlige Afrika, deriblant diamantgruveselskapet De Beers.

Samtidig begynte Alphonse de Rothschild å investere i den gryende petroleumsindustrien i Russland. I 1883 etablerte han The Caspian-Black Sea Oil Industry and Trade Company, som i løpet av få år ble en av de største aktørene i russisk olje- og bensineksport. Rothschilds russiske oljeinteresser ble solgt til Royal Dutch Shell i 1911, og familien unngikk dermed tapene som fulgte da revolusjonen i 1917 førte til nasjonalisering av de fleste utenlandske selskapene i Russland.

I løpet av 1900-tallet utvidet de Rothschild Frères virksomheten internasjonalt, mens aktivitetene i Frankrike møtte betydelige hindre. I 1937 ble familiens jernbaneselskaper nasjonalisert, og under andre verdenskrig ble mange av familiens øvrige virksomheter i Frankrike konfiskert av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Etter krigen ble restene av familieformuen samlet i et holdingselskap, Paris-Orléans.

I årene 1953–1962 var Frankrikes senere president Georges Pompidou ansatt i lederposisjoner i banken. I 1981 nasjonaliserte den sosialistiske regjeringen under president François Mitterand banken, men to år senere startet tremenningene David René de Rothschild (født 1942) og Éric de Rothschild (født 1940) en ny bank under navnet Paris Orléans (fra 1986 kalt Rothschild & Cie. Banque). Den franske bankvirksomheten fusjonerte i 2003 med den britiske Rothschild-banken og skiftet i 2011 navn til Rothschild & Co.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Ferguson, Niall: The house of Rothschild, 1998-2000, 2 bind.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg