Carl Reinecke

Reinecke ble født i Altona, som da tilhørte Danmark. Han var sønn av en musikklærer og skrev musikk allerede som barn. Han holdt sin første offentlige konsert som pianist 11 år gammel i 1835, og turnerte siden i flere europeiske land.

Med kongelig stipend studerte han ved Musikkonservatoriet i Leipzig 1843–1846 med blant andre Felix Mendelssohn-Bartholdy som mentor. I denne tiden møtte han også Robert og Clara Schumann.

Reinecke var hoffpianist hos Christian 8 i København 1847–1848, og var deretter en tid i Bremen hvor han skaffet seg erfaringer som dirigent. Han virket som dirigent i Barmen (nåværende Wuppertal) 1854–1859, og var deretter en tid i Breslau (nåværende Wrocław).

Reinecke var deretter dirigent for Gewandhaus-orkesteret i Leipzig i 35 år, fra 1860–1895. Etter sin avskjed her virket han igjen som turnerende pianist.

Reinecke var lærer ved konservatoriet i Leipzig 1860–1902 og direktør 1897–1902.

Blant norske komponister som har vært elever av Reinecke er Johan Svendsen , Edvard Grieg , Johannes Haarklou , Christian Sinding og Eyvind Alnæs . Også komponister som Max Bruch , Arthur Sullivan , Leoš Janáček , Isaac Albéniz og Frederick Delius har i kortere eller lengre tid studert hos ham.

Reinecke komponerte et stort antall verker. Som komponist tilhører han romantikken og står Robert Schumann nær, særlig i klavermusikken. Også påvirkning fra Frédéric Chopin og Johannes Brahms merkes.

Han skrev blant annet tre symfonier (1858, 1874, 1894) hvorav den midterste har et historisk program med tittelen Håkon Jarl, dessuten fire klaverkonserter, klaver- og kammermusikk, oratorier og sanger. Konserten for harpe og orkester har vært mye brukt i konkurranser.

Reinecke fikk også oppført musikkdramatiske verker, hovedsakelig av lettere karakter.