Carl Adolph von Basedow

Carl Adolph von Basedow var en tysk praktiserende lege og kirurg. Han studerte i Halle og Paris, hvor han kom til å interessere seg for kirurgi. På den tid var dette risikable inngrep som skjedde uten anestesi og med stor dødelighet som følge av sepsis. I doktorarbeidet (Commentationes in novum amputationis cruris, 1821) ga han kommentarer til amputasjoner av underekstremitetene. Kort etter slo han seg ned som practicus i Merseburg, vest for Leipzig, hvor han ble resten av livet.

Her kom Basedow til å engasjere seg i helsepolitikken, og han gjorde en betydelig innsats under den europeiske koleraepidemien i 1830-årene. Hans navn er likevel hovedsakelig knyttet til beskrivelsen av hypertyreose, etter publikasjonen Exophthalmus durch Hypertrophie des Zellgewebes in der Augenhöhle (1840), hvor fire av hans pasienter hadde fremvist de samme symptomene: utstående øyne (exophtalmus), struma og hjertebank (senere omtalt som «Merseburger trias»). Tilstanden har senere blitt kalt Basedows sykdom. Arbeidet ble til å begynne med lite påaktet, og de fleste leger satte fremdeles tilstanden i forbindelse med hysteri. Syndromet var riktignok kjent også tidligere, og ble nevnt allerede av Giovanni Morgagni i 1761, og var – riktignok mindre detaljert – beskrevet av Robert Graves i 1835. Basedow kunne senere påvise en rekke tilleggssymptomer (tremor, avmagring, dyspné og så videre), og han var en av de første som innførte jodterapi i behandlingen av struma.

Basedow døde av sepsis etter å ha obdusert en pasient med flekktyfus.