Canada – franskspråklig litteratur

Hovedparten av den franskspråklige litteraturen i Canada er skrevet i Québec, men det finnes også forfattere fra andre deler av landet som skriver  på fransk. Det ble skrevet lite kanadisk litteratur på fransk før midten av 1800-tallet. Den fransk-kanadiske litteraturen har i langt større grad enn den engelsk-kanadiske skildret landsbygden og gav før annen verdenskrig gjerne et sterkt idealisert bilde av livet på landet. Mange av forfatterne fra 1800-tallet og tidlig på 1900-taller var katolske prester, og også forfattere som ikke var teologer, var ofte preget av konservativ kristen tankegang. Men etter hvert skjedde det et opprør mot denne tankegangen, og stadig flere forfattere avviste idealene knyttet til landsbygden. Også kritikken av disse tradisjonelle verdiene har derfor spilt en vesentlig rolle for utviklingen av fransk-kanadisk litteratur.

Fra begynnelsen av det 20. århundre skjedde det en stor vekst i de kanadiske byene, blant annet på østkysten. Det utviklet seg en sterk arbeiderklasse, og etter hvert begynte unge fransk-kanadiske forfattere å skildre de miljøene som nå vokste frem. Særlig på 1960- og 1970-tallet var innflytelsen fra den politiske og kulturelle retningen som kalles "den stille revolusjon" (la revolution tranquille) meget sterk innenfor fransk-kanadisk  litteratur. Den innebar ikke minst at fransk-kanadierne understreket sin egenart i forhold til det engelsk-kanadiske samfunnet og kulturen som preget det. Mange fransk-kanadiske forfattere har kjempet aktivt  for at Québec skulle oppnå størst mulig uavhengighet i forhold til regjeringen i Ottawa. De har også ofte følt sterkere bånd til USA enn til det britiske commonwealth og den engelskspråklige kulturen i deres eget land.

Utviklingen i fransk-kanadiernes syn på sin egenart kommer  også til uttrykk i den plass de muntlige fransk-kanadiske dialektene, og særlig joual som snakkes i Québec, har fått i litteraturen. Joual er blant annet påvirket av engelsk og eldre fransk og avviker tydelig fra fransk slik det skrives i Frankrike. Opprinnelig ønsket de fleste fransk-kanadiske forfatterne å unngå bruken av joual i enhver form. Men etter annen verdenskrig er også joual kommet inn i den fransk-kanadiske litteraturen. Mange forfattere lar sine personer bruke denne dialekten, og enkelte har forsøkt å utvikle et særegent litterært skriftspråk basert på joual. Fransk-kanadiernes patriotisme har også hatt innflytelse på hvilke litterære sjangrer som har oppnådd størst popularitet. Særlig står teateret sterkt: Flere komedier, og ikke minst enkelte monologer for scenen skrevet på joual, er blitt spilt sammenhengende over mange år. Likeledes har tradisjonen med romaner med motiv fra fransk-kanadisk historie, en tradisjon som ble skapt allerede på 1800-tallet, ikke gått av moten 

Årene for "den stille revolusjon" var en blomstringstid for fransk-kanadisk litteratur. Det virker som de fransk-kanadiske forfatterne fra tiden like før og like etter tusensårskiftet ikke har markert seg fullt så sterkt. Men i løpet av de siste tiårene har Québec blitt et viktig senter for forfattere som skriver på fransk utenfor Frankrike. Blant annet har mange nordafrikanske og mellomamerikanske forfattere valgt å bo i det franskspråklige Canada i kortere eller lengre perioder. Her finner de likesinnede fra mange land og et levende litterært miljø uten sensur i noen form.

På 1800-tallet regnes François Xavier Garneau som den første som tok opp fransk-kanadiske emner i diktningen. Men han var først og fremst historiker, og hans monumentale prosaverk Histoire du Canada (1845, "Canadas historie") var et pionerarbeid som fikk stor betydning som kildeskrift for senere forfattere. Bokhandleren Octave Crémazie skrev selv både prosa og lyrikk og inspirerte i likhet med Garneau en krets av unge poeter til å dikte om nasjonale emner. Mest fremtredende av disse var Louis Honoré Fréchette, som skrev både satiriske og patriotiske dikt, samt Pamphile Le May, Alfred Garneau og William Chapman..

Også innen prosaen gjorde påvirkningen fra Garneau og Crémazie seg gjeldende. Philippe Aubert de Gaspé skildret i den egenartede historiske romanen Les Anciens Canadiens (1863, "De gamle kanadierne") erobringen av Canada i 1763 slik  han hadde fått beretningen fortalt av øyenvitner i sin ungdom. Joseph Marmette skrev populære historiske romaner med Walter Scott, J. F. Cooper og Alexandre Dumas d.e. som forbilder. Den første av en lang rekke patriotiske romaner, og også den mest originale av dem, var La Terre paternelle (1846, "Fedrenes jord") av Patrice Lacombe. Antoine Gérin-Lajoie hyllet i sine to romaner om bonden Jean Rivard (1862–64) jordbruket i Québec og kritiserte emigrasjonen til USA. Men den mest originale prosaforfatteren fra 1800-tallet var Laure Conan, som med Angélique de Montbrun (1884) skapte en psykologisk roman av høy kvalitet.

Conan pekte frem mot Montréalskolen, organisert 1895, som var mindre patriotiske og mer psykologiske i sin inspirasjon. Den omfattet diktere som Charles Gill, Albert Lozeau, Jean Charbonneau og Albert Ferland, samt Émile Nelligan som fikk en kort karriere og deretter et langt, tragisk liv på institusjon, men som etter hvert er blitt en nesten mytisk skikkelse innenfor fransk-kanadisk litteratur.

På begynnelsen av 1900-tallet er påvirkningen fra internasjonale litterære strømninger blitt merkbar, for eksempel i nysymbolikken i 1920-årene og i den abstrakte, ofte surrealistiske lyrikken på 1930-tallet og i etterkrigstiden. Av lyrikere som representerer denne utviklingen, kan nevnes Paul Morin, Alain Grandbois, Hector de Saint-Denys Garneau, Alfred Des Rochers og Robert Choquette. Blanche Lamontagne som skildrer Gaspé-distriktet, er den mest markante blant regionaldikterne.

Også prosaistene fra første del av 1900-tallet forlot etter hvert forgjengernes konservative holdning. Forfattere som Roger Lemelin og André Langevin  har skrevet sosiologisk verdifulle romaner om urbaniseringen og livet i storbyene. Louis Hémons roman Maria Chapdelaine (1914) markerer overgangen mellom en tradisjonell og en moderne beskrivelse av livet på landsbygden. Provinsskildringene til Albert Laberge, Ringuet (pseudonym for Philippe Pannetton) og Germaine Guèvremont er preget av realistiske og naturalistiske idealer. 

Siden utviklingen av den franskspråklige litteraturen i Canada etter 1945 henger sammen med fransk-kanadisk nasjonalisme og drømmen om «det frie Québec», har mange forfattere ønsket å fornye tradisjonen fra 1800-tallet, da litteraturen ble brukt til å understreke egenarten ved fransk-kanadisk kultur. Den har også fått impulser fra samtidens litteratur i Frankrike og ellers i Europa, samt særlig fra moderne nordamerikansk litteratur. Både nyromanen og den revolusjonære, politiske diktningen har fått betydelige fransk-kanadiske representanter. Også fornyelsen av franskspråklig litteratur i generasjonen etter nyromanen har vært merkbar i Canada. 

Ikke minst har mange kvinnelige forfattere gjort seg bemerket innenfor den nye fransk-kanadiske litteraturen. Blant dem kan nevnes romanforfatterne Marie-Claire Blais og Gabrielle Roy, lyrikeren Rita Lasnier og særlig Anne Hébert, som var betydningsfull både med sin lyrikk og sine romaner. Blant de mannlige lyrikerne kan nevnes Paul Chamberland, Yves Préfontaine og Gaston Miron. Sentrale navn blant de mannlige romanforfatterne er Hubert Aquin, Louis Caron, Réjean Ducharme, Jacques Godbout, Antonine Maillet, Michel Tremblay og Yves Thériault. Flere romanforfattere fikk sitt gjennombrudd i tiden like før eller etter 1980, bl.a. Victor Beaulieu, Roch Carrier, Jacques Poulin og Jean-Yves Soucy.

Også på teateret skjedde det mot slutten av 1900-tallet en sterk fornyelse med forfattere som Denise Boucher, Marcel Dubé, Jean-Claude Germain og Robert Gurik. Også Roch Carrier og Michel Tremblay har skrevet skuespill. Fransk-kanadisk visesang hadde en oppblomstring i 1960- og 1970-årene og fikk et stort publikum også i Europa, med artister som Robert Charlebois og Gilles Vigneault. 

Etter årtusenskiftet har det stått frem flere forfattere som er preget av de nyeste tendensene i den franskspråklige litteraturen i og utenfor Frankrike. André Lamontagne, som også er en betydningsfull litteraturforsker, har ført videre den historiske tradisjonen i fransk-kanadisk litteratur, men han har både valgt andre emner og en mer eksperimentell form enn det som før har vært vanlig.  Jocelyne Mallet-Parent, som både er litteraturforsker og journalist, har behandlet i romanform dagsaktuelt stoff, for eksempel fra krigen i Afghanistan. Kriminalromanen har blitt en stadig mer populær sjanger. Blant forfatterne som har videreutviklet den, kan nevnes Jacqueline Landry, som med sterk innlevelse skildrer miljøer der de sosiale problemene er særlig store. Det er også karakteristisk for fransk-kanadisk litteratur de siste årene at mange forfattere har skrevet bøker som spesielt henvender seg til ungdom.

I tiden etter 1950 er det grunnlagt en rekke forlag, tidsskrifter og kulturinstitusjoner som arbeider for å utvikle fransk-kanadisk kultur og litteratur og gjøre den bedre kjent i utlandet. Flere av disse forlagene og institusjonene har også etter hvert sett det som sitt ansvar å utbre kjennskapen om litteratur fra hele verden som er skrevet på fransk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.