Can, tysk progrockgruppe dannet i Köln 1968 av keyboardisten Irmin Schmidt (f. 1937), gitaristen Michael Karoli (1948–2001), bassisten Holger Czukay (f. 1938), trommeslageren Jaki Liebezeit (f. 1938) og den svarte, amerikanske vokalisten Malcolm Mooney. De var pionerer innen elektronisk «behandling» av instrumenter, og influerte både new wave, techno, trance, postrock og ambient. Musikken er blitt beskrevet som hypnotiske, repetitive, transeaktige rytmer med atmosfæriske lyder og forvrengte elektroniske effekter. Debutalbumet Monster Movie (1969) preges av lange improvisasjonsstykker. Året etter ble Mooney erstattet av den japanske gatemusikanten Damo Suzuki (f. 1950), og hans mange stemmefasetter fikk stor betydning for de neste albumenes tonespråk: Soundtracks (1970), Tago Mago (1971), Ege Bamyasi (1972, med den tyske hiten Spoon) og Future Days (1973).

Karoli overtok vokalen da Suzuki sluttet i 1973, men de neste albumene var mindre eksperimentelle og kritikerroste: Soon Over Babaluma (1974), Landed (1975), Flow Motion (1976, med den britiske hiten I Want More), Saw Delight (1977), Out Of Reach (1978, uten Czukay) og Can (1979, også kjent som Inner Space). På de tre siste var Can forsterket med perkusjonisten Reebop Kwaku Baah og bassisten Rosco Gee. Bandet ble oppløst i 1978, hvorpå Czukay og Schmidt laget flere soloalbum. Originalbesetningen spilte sammen 1986–90 og ga ut Rite Time (1989). På 1990-tallet ble Cans musikk oppdaget av en ny generasjon, og kjente artister remikset dem på Sacrilege: The Remixes (1997). Tidligere uutgitte innspillinger ble i 2012 utgitt i boksen The Lost Tapes.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.