Forfatteren og kulturteoretikeren Susan Sontag var en av de første som forsøkte seg på å definere camp. Hun beskrev det som en følsomhet fremfor en idé, camp er kjærlighet for det kunstige og overdrevne. Ifølge Sontag er camp en måte å se verden på, for eksempel å se det pene i det stygge. Men en gjenstand eller en person kan også være campy. Camp er et mangfoldig begrep som viser til ulike former for parodi av hegemoniske uttrykksformer, det er en måte å skape glede og moro, som vektlegger stil og form fremfor innhold, samtidig som det bærer med seg en motstand mot etablerte standarder for hva som tradisjonelt er ansett for å være god kunst. Camp utfordrer dermed de tradisjonelle kriteriene for hva som skiller høykultur og lavkultur. Camp forutsetter en uskyldig og oppriktig holdning til livet, gjerne med en lidenskapelig ambisjon om å være ekstraordinær, samtidig som det innehar en ironisk distanse. Camp kan fort oppfattes som paradoksalt og motsetningsfylt.
Historisk har camp ifølge Sontag oppstått i homofile subkulturer, som regel assosiert med menn som oppfører seg prangende og outrert. Flamboyant er et stikkord i så henseende. Camp har for homofile som sosial gruppe og minoritet vært en måte å nøytralisere moralisering fra storsamfunnet, ved å spille på det lekne og lette, en form for avvæpning. Camp er, med Sontags ord, søt kynisme, en ironisk distanse, men aldri uten kjærlighet.
Camp er en overflødig estetikk som utfordrer det bestående ved å parodiere og forene tilsynelatende utilnærmelige stilarter og uttrykksformer. Historisk er forfatteren Oscar Wilde et av de tidligste eksemplene på homoseksuell camp. Han betonte fantasi, kunstige, fargerike og svulstige uttrykksformer og ironi fremfor realisme og naturalisme. Innen skeiv teori forstås camp som en motstandsdyktig estetikk blant lesbiske og homofile. Camp respekterer ikke det som tas for gitt. Den overdrevne og oppblåste uttrykksformen er i beste fall egnet til å parodiere statussymboler og væremåter som tradisjonelt er forbeholdt dominerende grupper, slik man ofte ser i dragshow. Camp er dermed ikke bare en kunstnerisk stil, men også et identitetspolitisk verktøy for å skape samhold og glede blant marginaliserte grupper. Det gir en slags snarvei inn til arenaer som tilsynelatende er eksklusive og utilnærmelige. Et eksempel på dette er homokulturens tradisjonelle omfavnelse av divaer, outrert femininitet og dragshow. Camp innebærer ofte bruk av kitsch estetikk, altså masseproduserte gjenstander med lav kunstnerisk verdi. Camp innebærer imidlertid en leken og ironisk holdning til sine gjenstander som konsumenter av kitsch ikke nødvendigvis alltid har. Forbrukere av kitsch estetikk kan fort ha like seriøse intensjoner som konsumenter av høykultur. Det som er campy blander derimot ofte elementer med både lav og høy kunstnerisk verdi. Det har camp som regel en ambisjon om å avsette det seriøse og moralske – å gjøre det høytidelige og tilsynelatende utilnærmelige mindre farlig. Camp bryter ned grenser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.