Camillo Benso di Cavour

Cavour tilhørte en aristokratfamilie i Torino i Piemonte. Han fikk tidlig liberale synspunkter, noe som førte til at han i 1831 avbrøt en militær løpebane. Under besøk i London og Paris ble han opptatt av det parlamentariske livet som utfoldet seg der. I 1847 startet han den liberale avisen Il Risorgimento sammen med Cesare Balbo. Avisen ble et viktig talerør for liberale ideer og for Italias samling. Etter opptøyene i forbindelse med februarrevolusjonen i 1848 kom Cavour for alvor inn i politikken, og han ble 1850 medlem av parlamentet i Sardinia (som Piemonte var den del av).

Samme år ble Cavour medlem av regjeringen. Fra 1851 var han finansminister og fra 1852 statsminister. Cavour satte nå i gang et omfattende reformprogram, som innebar antiklerikale (anti-kirkelige) reformer, friere handel og forbedring av kommunikasjonene, især jernbanen.

I motsetning til Giuseppe Mazzini, som mente at Italias samling bare kunne oppnås gjennom nasjonal utvikling, hevdet Cavour at utlandets, og spesielt Frankrikes, hjelp mot Østerrike var absolutt nødvendig.

Cavour fikk Sardinia med i Krimkrigen på Storbritannia og Frankrikes side og kunne derved delta på Pariskongressen i 1856, der han tok opp spørsmålet om Italias samling og protesterte mot Østerrikes politikk. Cavour sikret seg den franske keiser Napoléon 3s hjelp, og i 1858 inngikk de to en avtale som gikk ut på at Frankrike skulle bistå i samlingen av Italia mot at Nizza (Nice) ble fransk.

I det kompliserte diplomatiske og militære spillet som fulgte, viste Cavour sine taktiske evner og utnyttet de andre aktørense svakheter: Østerrikes arrogante selvtillit, Napoleons tvilrådighet og Giuseppe Garibaldis aksjonisme. En krig mellom Frankrike og Østerrike i 1859 førte til at Østerrike måtte avstå Lombardia. I protest mot at Sardinia ikke oppnådde mer, gikk Cavour av som statsminister, men allerede i 1860 var han tilbake i embetet. Det lyktes ham å få Mellom-Italia og størstedelen av Kirkestaten tilsluttet Sardinia. Støtet til frigjøringen av det øvrige Italia kom fra Garibaldi, som han hemmelig støttet.

Med unntak av Roma og Venezia var Italia samlet i 1861. Venezia stod utenfor på grunn av at det fortsatt var under Østerrike, og Roma fordi byen var beskyttet av franske styrker. I mars 1861 ble Italias samling formelt kunngjort i Torino under kong Viktor Emanuel 2. Cavour ble Italias statsminister 17. mars 1861, men døde uventet allerede 7. juni samme år av en febersykdom.

Cavour var nasjonalist, men samtidig realpolitiker; en typisk representant for tidens liberale borgerskap. Hans metode var langt fra så heroisk som Garibaldis, men den var langt mer effektiv. Cavours metode med diplomatisk sjonglering og å provosere motstanderen til å angripe dem, likner de metodene Otto von Bismarck brukte allerede året etter Cavours død.

• Italias historie
• Italias historie før samling