Camille Lemonnier

Lemonniers første romaner var sterkt preget av naturalismen. Han skildret gryende uro i arbeiderklassen, og hans beskrivelser av seksualitet var meget åpne for sin tid. Flere av bøkene provoserte både borgerskapet og den katolske kirken, og to ganger ble han anmeldt for pornografi, men han ble frikjent i begge tilfellene. Særlig skapte Un mâle (1881, «Et mannfolk») strid; her skildrer han et erotisk forhold mellom en krypskytter og den unge konen på en stor gård.

Etter hvert ble Lemonnier stadig mer preget av idealene i den dekadente litteraturen. Språket i bøkene hans fra denne tiden var svært rikt og nyansert, men det kunne også virke noe kunstig. Man har av og til kalt stilen hans i denne perioden for «barokk» og sammenliknet detaljrikdommen med stilen i bildene til den flamske maleren Pieter Brueghel den eldre. Blant romanene fra denne tiden er Le Possédé (1897, «Den besatte») mest kjent.

De siste romanene Lemonnier skrev, var preget av større enkelhet, både når det gjaldt innhold og form. Budskapet i dem var ofte at den moderne sivilisasjonen ledet menneskene på avveie og at man burde leve mest mulig i pakt med naturen. Blant bøker fra denne tiden kan nevnes Comme va le ruisseau (1903, «Slik bekken går»). Lemonnier skrev også noveller, en stor bok om Belgia (1888) og erindringsboken Une vie d'écrivain («Et forfatterliv»), som kom ut etter hans død. På slutten av sitt liv tok han igjen opp sin interesse for kunsthistorie og utgav essayer og monografier om belgiske billedkunstnere.