Helt siden Angolas selvstendighet 1975 har det vært en væpnet frigjøringskamp for å gjøre Cabinda-enklaven til en selvstendig stat. Frigjøringskrigen har møtt liten internasjonal forståelse eller støtte – samtidig som multinasjonale oljeselskaper har utført størstedelen av oljeutvinningen i angolanske farvann utenfor Cabinda. Et hovedargument for separatistene i Cabinda er at området aldri var en integrert del av den portugisiske kolonien Angola, men tvert imot har en egen historie, også i forhold til kolonimakten Portugal.

Cabinda ble underlagt portugisisk styre langt senere enn Angola forøvrig, gjennom tre ulike traktater med tre forskjellige kongedømmer (Macongo, Mangoio og Maluangu) i perioden 1883–85. Territoriet fikk status som protektorat under Portugal, og ikke – som Angola – en koloni. Befolkningen i området tilhører bakongo-folket, i likhet med flertallet i Zaire- og Uige-provinsene i Angola, men har utviklet en kultur som skiller seg fra disse, med en egen variant av språket, kikongo. Frigjøringsbevegelsen har hevdet at det følgelig er snakk om en egen etnisk identitet i Cabinda. I 1956 ble protektoratet Cabinda administrativt forent med kolonien Angola, og i Alvor-avtalen fra 1975, som la grunnlaget for Angolas selvstendighet, ble de to territoriene forent.

Kampen for frigjøring fra Portugal startet i 1960, da to grupper ble etablert med mål å sikre Cabindas selvstendighet. De to gikk i 1963 sammen i Frente de Libertação do Enclave de Cabinda (FLEC), som i 1967 etablerte en regjering i eksil. Denne ble støttet av bl.a. Gabon, Den sentralafrikanske republikk og Uganda, samt Zaïre (nå Kongo) og Kongo (Brazzaville). 1. august 1975 erklærte FLEC Cabinda for selvstendig republikk, uten at suvereniteten er blitt anerkjent. Da Angolas tre frigjøringsbevegelser forhandlet med kolonimakten om selvstendighet i 1975, var ikke FLEC invitert. Da Angola ble selvstendig og Cabinda inngikk i den nye republikken, anså FLEC Cabinda som okkupert av Angola, og har siden drevet en lavintensitets geriljakrig mot Angolas regjering. Bevegelsen har hatt militære baser i begge Kongo-statene. I første halvdel av 1980-årene ble FLEC splittet i to fraksjoner, FLEC–FAC (siste del fork. for Forças Armadas de Cabinda) og FLEC-Renovada. Da borgerkrigen i Angola endte i 2002, fortsatte krigen i Cabinda – og regjeringshæren satte inn en offensiv mot FLEC-geriljaen. Etter at flere av geriljaens baser ble tatt 2002–03, erklærte den angolanske regjeringen i juni 2003 også krigen i Cabinda for å være over, selv om geriljaen fortsatt var aktiv. Det er anslått at ca. 30 000 mennesker er drept i krigen i Cabinda.

Både FLEC–FAC og FLEC–Renovada har utropt sin Cabinda-republikk med egen president, dog uten å vinne internasjonal oppslutning. Portugal anser Cabinda-spørsmålet for å være et internt angolansk anliggende. Det var flere ganger i 1980- og 1990-årene kontakt mellom Angolas regjering og FLEC, bl.a. med Gabons president Omar Bongo som mellommann. Nye møter ble holdt i Frankrike i 2003. FLEC har stilt krav om folkeavstemning om territoriets fremtidige status, mens den angolanske regjering har tatt til orde for å gi Cabinda en større grad av selvstyre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.