Oppbyggingen av felles justispolitikk i EU er et av EUs viktigste prioriteringsområder. Spørsmål om felles grensekontroll, asyl og innvandring inngår i det såkalte CEAS-regelverket der Dublin-samarbeidet er en viktig komponent som også Norge er deltaker i. Det er bygget opp et felles europeisk asylsystem med felles regler for å sikre at personer som faktisk trenger internasjonal beskyttelse får det. Gjennom Statusdirektivet, Mottaksdirektivet og Prosedyredirektivet søker man å sikre ensartet praksis av asylsøkere og behandlingen av asylsøknader i EU.

Dublin-samarbeidet er en integrert del av CEAS-regelverket. Dublin-forordningen (Dublin III) av 26. juni 2013 (Rådsforordning (EU) Nr. 604/2013) som med hjemmel i utl. § 32 fjerde ledd er gjort gjeldende som norsk lov og inntatt som vedlegg til lovteksten, innebærer rett til retur av asylsøkere til asylsaksbehandling i annet europeisk land. Hensikten er å forhindre at samme asylsøker fremsetter asylsøknader i flere europeiske land. Den stat som anses for å være «mest ansvarlig» for at en asylsøker har kommet inn på «Dublin-territoriet» blir ansvarlig for behandlingen av asylsøknaden som hovedregel.

For å sikre effektivitet i Dublin-samarbeidet ble Eurodac etablert i 2000. Etter dette skal alle Dublin-land ta fingeravtrykk av alle asylsøkere over 14 år som lagres i en database som alle samarbeidslandene har adgang til. Alle EU-land deltar i Dublin-samarbeidet sammen med Norge, Island, Sveits og Liechtenstein.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.