Oppbyggingen av felles justispolitikk i EU er et av EUs viktigste prioriteringsområder. Spørsmål om felles grensekontroll, asyl og innvandring inngår i det såkalte CEAS-regelverket der Dublin-samarbeidet er en viktig komponent som også Norge er deltaker i. Det er bygget opp et felles europeisk asylsystem med felles regler for å sikre at personer som faktisk trenger internasjonal beskyttelse får det. Gjennom Statusdirektivet, Mottaksdirektivet og Prosedyredirektivet søker man å sikre ensartet praksis av asylsøkere og behandlingen av asylsøknader i EU.

Dublin-samarbeidet er en integrert del av CEAS-regelverket. Dublin-forordningen (Dublin III) av 26. juni 2013 (Rådsforordning (EU) Nr. 604/2013) som med hjemmel i utl. § 32 fjerde ledd er gjort gjeldende som norsk lov og inntatt som vedlegg til lovteksten, innebærer rett til retur av asylsøkere til asylsaksbehandling i annet europeisk land. Hensikten er å forhindre at samme asylsøker fremsetter asylsøknader i flere europeiske land. Den stat som anses for å være «mest ansvarlig» for at en asylsøker har kommet inn på «Dublin-territoriet» blir ansvarlig for behandlingen av asylsøknaden som hovedregel.

For å sikre effektivitet i Dublin-samarbeidet ble Eurodac etablert i 2000. Etter dette skal alle Dublin-land ta fingeravtrykk av alle asylsøkere over 14 år som lagres i en database som alle samarbeidslandene har adgang til. Alle EU-land deltar i Dublin-samarbeidet sammen med Norge, Island, Sveits og Liechtenstein.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.