CCS, engelsk betegnelse på karbonfangst og lagring, som på norsk gjerne omtales som CO2-håndtering.  Begrepet har oppstått på bakgrunn av ønsket om å begrense utslippene av klimagasser til atmosfæren og henspiller på at dette kan gjøres ved å fange opp karbondioksid fra en gassstrøm med høyt innhold av CO2 (for eksempel avgass fra forbrenning av kull) og lagre den på en sikker måte, i stedet for å slippe den ut i atmosfæren.

For omtale av teknikker for å fange opp CO2: se CO2-fangst. Med dagens teknologi er det regnet med at et kraftverk kan redusere CO2-utslippene til atmosfæren med ca. 80 % sammenlignet med et anlegg uten CCS. Renseprosessen krever imidlertid mye energi, noe som vil øke brenselbehovet i et anlegg med opptil 40 prosent. Samlede kostnader vil også øke betydelig.

Den vanligste lagringsteknikken er å injisere CO2 ned i dype, stabile geologiske formasjoner, for eksempel i gamle oljefelter eller dype saltvannsakviferer der CO2-gassen kan løses opp. CO2 kan også inngå i stabile kjemiske forbindelser som karbonater. Dyphavslagring av CO2 har også vært vurdert, men dette anses som risikabelt da det er fare for at problemene med forsuringen av havet kan bli forverret.

Ifølge Det internasjonale energibyrå (IEA) kan bruk av CCS-teknologier på global basis redusere verdens klimagass-utslipp med opp til 28 prosent.

Les mer om emnet på www.gassnova.no

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.