Buskerud. Hardangervidda like ved Haugastøl. Ustevatn sees i forgrunnen, Hallingskarvet i bakgrunnen.

KF-arkiv. fri

Landskapet i Buskerud preges av store, parallelle dalfører som løper fra nordvest mot sørøst gjennom fylket. Lengst sørvest ligger Numedal med Numedalslågen som har sine øverste kilder på Hardangervidda. Nordøst for denne ligger Sigdal med Eggedøla/Storelva/Simoa (henholdsvis overfor Solevatnet, mellom dette og Soneren og nedenfor Soneren) med kilder nordvest for Norefjell. Videre mot nordøst ligger Hallingdal med Hallingdalselva/Snarumselva (henholdsvis ovenfor og nedenfor Krøderen), med øverste kilder vest for Finse og på nordsiden av Hallingskarvet, og Ådal med Begna/Ådalselva (henholdsvis ovenfor og nedenfor Sperillen); denne elva har sine øverste kilder på Filefjell. Ådal danner fortsettelsen av Valdres mot sørøst. Alle de tre siste av disse elvene hører til Drammensvassdraget. Endelig renner Randselva inn i Buskerud mellom Hønefoss og Jevnaker og løper sammen med Ådalselva i Hønefoss.

Fylket har svært variert natur med høyfjell, store skoger og veldyrket lavland. 41 prosent av arealet ligger over 900 moh. og 7 prosent under 150 m. I sørøst finnes kyststrøk ved Drammens- og Oslofjorden med lavereliggende skog- og landbruksområder innenfor. Mot vest og nordvest hever landskapet seg gradvis mot vannskillet. De fire markerte dalførene, Numedal, Sigdal/Eggedal, Hallingdal og Valdres' nedre del (Ådal), fører nordvestover opp mot høyfjellet. Enkeltstående fjellområder rager mer enn 1000 moh. også i fylkets sentrale deler, for eksempel Vikerfjell og Norefjell vest for henholdsvis Sperillen (Valdres/Ådal) og Krøderen (Hallingdal) og Blefjell på vestsiden av nedre del av Numedal.

Om lag 1/4 av Hardangervidda nasjonalpark (opprettet 1981) ligger i Buskerud fylke, i Nore og Uvdal og Hol kommuner.

Buskerud er geologisk sett delt etter en linje langs vestsiden av Tyrifjorden og sørover gjennom Drammenselvas dalføre til Hokksund og videre i senkningen Hokksund-Skollenborg som Sørlandsbanen følger over til Lågendalen sør for Kongsberg. Landet øst for denne linjen tilhører Oslofeltet med kambrosilurisk kalkstein og skifer i lavlandet og permiske eruptiver, der granitt og syenitt på grunn av sin hardhet fremstår som de høyeste partiene. Vest for delingslinjen er det grunnfjell, som overveiende består av granitt og gneis. I høyfjellet i nordvest er det over grunnfjellet rester av skifer- og kalkrike lag, opprinnelig av kambrosilurisk alder, men senere omdannet (fyllitt). Over disse avsetningene forekommer mange steder senere overskyvninger av svært harde og motstandsdyktige bergarter. Disse overskyvningene, som skjedde i kaledonsk tid, danner de høyeste partiene i fylket, for eksempel Hallingskarvet (Folarskardnut 1933 moh.) og Hemsedalsfjella (Høgeloft 1920 moh.).

Det meste av den dyrkede jorden ligger på havavleiringer i lavlandet i sørøst, samt i de nedre deler av de store dalene. Foran de større sjøene er det moer av sand og grus som er avsatt mot slutten av istiden. Over den marine grense (ca. 200 moh.) utgjør sidemorener, bunnmorener og elveavleiringer mesteparten av de løse jordlagene. Under isens tilbaketrekning etter siste istid ble det avsatt flere mektige morener; noen av dem er av økonomisk betydning i dag, blant annet morenen som nesten stenger Drammensfjorden ved Svelvik/Verket, morenene på Egge og i Sylling i Lierdalen og på Eggemoen nord for Hønefoss.

Buskerud har flere forekomster av nyttige metaller og mineraler, men har lite bergverksdrift i vår tid utover sand- og grusdrift. Ved Kongsberg Sølvverk, som er den største bergverksbedriften gjennom tidene i Norge målt etter sysselsettingen, ble driften nedlagt i 1958. Modum Blaafarveværk (koboltproduksjon) og Ringerikes Nikkelverk var tidligere også store bedrifter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.