Burundis historie

Det finnes forskjellige versjoner av historien til folkegruppene hutu og tutsi, og ulik tilnærming til denne historien har sterke politiske overtoner, knyttet til konflikten i både Burundi og Rwanda. De to gruppene betegnes ofte i etniske termer, men de deler de fleste trekk som vanligvis danner etniske skiller; samme språk, religion og kultur. Heller ikke økonomiske eller fysiske forhold skiller gruppene. Tutsier er tradisjonelt fremstilt som en overklasse, og hutuene som underordnet. Tutsier er beskrevet som høyreiste og av semittisk herkomst, etter sagnet innvandret fra Abyssinia, mens hutuer er lavere og tilhørende bantuene. Noen tydelig fysisk forskjell finnes dog ikke, og det er påpekt at det mer er på et sosialt nivå – og i form av identitet – at de to fremstår som forskjellige grupper.

I førkolonial tid hadde hutuer og tutsier ulik status i samfunnet, knyttet til hvorvidt de var jordbrukere eller kvegdrivere og deres posisjon i føydalsamfunnet. Burundi var et føydalt samfunn med en konge, mwami, ved makten. Kongen var selv tutsi, men hadde direkte forbindelser til begge folkegruppene. Mellom kongen og massene fantes en egen adelklasse, ganwa, som også besto av tutsier – men som var hevet over både hutu, tutsi og twa. Konflikter i det førkoloniale samfunnet var vesentlig knyttet til maktkamper i ganwa og innad i tutsi-dynastier – blant annet mellom Bezi og Batare; ikke mellom hutu og tutsi. Den sterke stillingen til mwami forente de ulike gruppene innen kongedømmet.

Under ganwa var det en kompleks sosial og politisk struktur som involverte både tutsier og hutuer på alle nivå, og som bidro til at skillet mellom de to gruppene var utydelig. Skillet var heller ikke så mye etnisk som sosialt; i vesentlig grad knyttet til det politiske hierarki innenfor kongedømmet. Det fant også sted giftermål mellom hutuer og tutsier, og hutuer kunne – gjennom retten til å eie kveg – avansere på en sosial stige og bli tutsier. En familie kunne bevege seg fra én sosial gruppe til den andre over tid, avhengig av dens endrede politiske og økonomiske situasjon. Begrepene hutu og tutsi, brukt for å plassere folk i en sosial kontekst, hadde også til dels forskjellig betydning til forskjellige tider og i ulike sammenhenger.

Et tydelig og institusjonalisert skille mellom hutu og tutsi som to forskjellige folkegrupper – basert på etniske definisjoner – ble etablert i kolonitiden. Både den tyske og belgiske koloniadministrasjonen fant det formålstjenlig å etablere et skille, for å sette forskjellige grupper opp mot hverandre. Mange av mytene rundt hutu og tutsi som atskilte etniske grupper, ble skapt som stereotyper omkring forrige århundreskifte, understreket av den etniske klassifiseringen i identifikasjonspapirene alle måtte bære. Kolonimakten knyttet særlige bånd til tutsiene, som ble favorisert på bekostning av hutuene. Dette, samt fremstillingen av tutsiene som et krigerfolk som hadde lagt under seg hutuene da de innvandret nordfra, forsterket bildet av tutsiene som herskerklasse og hutuene som tjenerklassen.

Nær hele den politiske hutu-eliten ble drept, sammen med flere tusen sivile, både hutuer og tutsier. I juli 1966 ble kong Mwambutsa, som hadde reist i eksil, avsatt av sin sønn Charles Ndizi, som tok tittelen Ntare 5 og utnevnte kaptein Michel Micombero til statsminister. Fire måneder senere gjorde Micombero statskupp, avsatte kongen og proklamerte republikken Burundi.

Nye utrenskninger av hutuer blant offiserer og politikere forrykket ytterligere den tilstrebede balansen, og tutsiene dominerte. I 1972 forsøkte en gruppe hutuer å ta makten gjennom et kupp, men mislykkes. Kuppforsøket medførte massedrap av tutsier rundt hovedstaden, og ble besvart med en massakre av hutuer i regi av den tutsi-dominerte hæren, hvor kanskje så mange som 150 000–200 000 ble drept; rundt 200 000 flyktet til Kongo, Rwanda og Tanzania.

Micombero ble gjenvalgt som president i 1974, men ble avsatt i et kupp i 1976, ledet av oberst Jean-Baptiste Bagaza. I 1987 ble Bagaza avsatt i et militærkupp og etterfulgt av major Pierre Buyoya, med tiltagende undertrykking av all opposisjon. Buyoya støttet seg på de samme deler av tutsi-hierarkiet som sin forgjenger, som også dominerte hæren. I 1988 ble en omfattende regjeringsendring foretatt, med, for første gang, et flertall av hutuer. Men hutuenes krav om større innflytelse i hæren ble ikke innfridd. Etter at en gruppe hutuer drepte flere hundre tutsier nord i Burundi i 1988, massakrerte hæren rundt 20 000 hutuer. Senere samme år ble en hutu utpekt som statsminister. I 1989 fant flere kuppforsøk sted, iscenesatt av tilhengere av den avsatte president Bagaza.

Spenningen mellom hutuer og tutsier vedvarte gjennom voldelige sammenstøt i Bujumbura og andre steder i landet i 1991, men en demokratiseringsprosess tidlig i 1990-årene førte langt på vei til forsoning. En bredt sammensatt kommisjon la i 1990 frem et charter for nasjonal enhet, som ble vedtatt i folkeavstemning i 1991, men avvist av eksil-partiet Parti de libération du peuple Hutu (Palipehutu).

En ny folkeavstemning i 1992 vedtok en grunnlov basert på flerpartistyre, og frie valg ble avholdt i 1993. Det ble vunnet av det hutu-baserte Front pour la démocratie au Burundi (FRODEBU), som så dannet regjering med UPRONA i opposisjon. Melchior Ndadaye fra FRODEBU ble valgt til president, foran Buyoya, som stilte for UPRONA. For første gang ble Burundi styrt av representanter for hutuflertallet, både gjennom presidentembetet og parlamentet – uten at tutsiene helt mistet sin innflytelse, blant annet ved å inneha statsministerposten.

President Ndadaye ble myrdet da en gruppe tutsi-offiserer i oktober 1993 forsøkte å gripe makten. Kuppet mislykkes, men førte til omfattende voldshandlinger der så mange som 25 000–50 000 mennesker kan ha blitt drept. I tillegg flyktet tre kvart million mennesker ut av landet, de fleste til Rwanda. Som ny president valgte nasjonalforsamlingen Cyprien Ntaryiamira fra FRODEBU, som tiltrådte i 1994. Bare to måneder senere omkom han på vei hjem fra regionale fredsforhandlinger i Tanzania, da flyet hans ble skutt ned over Rwanda – den hendelsen som startet folkemordet i Rwanda. Nasjonalforsamlingens president, FRODEBU-lederen Sylvestre Ntibantunganya, tok over som statssjef.

Arbeidet med å bilegge konflikten holdt frem til tross for disse hendelsene, og inkluderte konstitusjonelle endringer med sikte på å etablere en maktbalanse mellom de to største folkegruppene. Samtidig ble det fremforhandlet en avtale mellom de to største partiene, FRODEBU og UPRONA, som tok sikte på en mer balansert fordeling av sentralmakten. Denne avtalen fra september 1994 ga 55 prosent av stillingene som ministre, guvernører og ambassadører til 1993-valgets vinner, FRODEBU; resten til UPRONA og dets allierte. Tutsidominansen i de væpnede styrker ble opprettholdt. Et nasjonalt sikkerhetsråd ble opprettet ved grunnlovsendringen.

Flere forhandlingsrunder og våpenhviler i andre halvdel av 1990-årene førte ikke frem. I 1999 gikk flere mindre tutsi-partier sammen med UPRONA og FRODEBU i et nytt parti, Convention nationale pour la paix et la reconciliation (CNPR). Enkelte hutugrupper slo seg sammen i Union pour la liberation nationale (ULINA). Etter nye forhandlinger ledet av Mandela ble det i 2001 undertegnet en overenskomst om et overgangsstyre. Den innebar at tutsier og hutuer skulle bekle presidentposten i perioder av 18 måneder hver, med tutsien Buyoya som president og hutuen Domitien Ndayizeye som visepresident. Sistnevnte tok over som president i 2003. Et overgangsparlament ble innsatt i januar 2002, et nytt senat trådte sammen i februar.

Avtalen ble overvåket av en afrikansk fredsstyrke, og sørafrikanske soldater ble satt inn oktober 2001. Våpenhvilen ble gjentatte ganger brutt, med nye kamper i 2003. En ny avtale ble inngått i oktober 2003, etter mekling under ledelse av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki. Opprørerne fikk gjennomslag for kravet om en bredere sammensatt armé, med integrering av sine soldater, samt et større antall posisjoner i regjering og parlament. Den ene av de to store militsgruppene som ikke hadde undertegnet 2001-avtalen, CNDD-FDD, undertegnet i november 2003, mens den andre, Palipehutus Force nationales pour la libération (FNL), fortsatte sine militære aksjoner til den erklærte våpenhvile i april 2004. OAUs fredsstyrke ble i 2003 erstattet av den første styrke fra Den afrikanske union (AU): African Mission in Burundi (AMIB) med 2870 soldater, de fleste fra Sør-Afrika, resten fra Etiopia og Mosambik. AMIB ble satt inn i påvente av en senere fredsstyrke fra FN. Denne, United Nations Operation in Burundi (ONUB), tok over etter AMIB i juni 2004.

Under en større operasjon i 1997–1998 styrket hæren sin makt gjennom å tvangsflytte store deler av sivilbefolkningen til leire, under påskudd av å beskytte dem fra hutu-militsen. Motstandere av politikken anførte at tvangsflyttingen dels hadde til hensikt å avskjære hutu-militsens kontakt med sivilbefolkningen, dels at den ville gi regjeringsstyrkene friere spillerom i sine angrep mot militsen.

Borgerkrigen i Burundi har hatt dramatiske menneskelige og sosiale følger, ikke minst ved at mange har flyktet fra sine hjem. På det meste, ved årsskiftet 1999/2000, var rundt 900 000 mennesker internt fordrevet i Burundi, mens rundt 290 000 levde som flyktninger i nabolandene. I tillegg har cirka 200 000 av dem som flyktet i 1970-årene, slått seg ned i Tanzania. Burundi har også vært mottaker av flyktninger fra nabolandene, fremfor alt Rwanda og DR Kongo. I 2003 var det cirka 40 000 flyktninger fra DR Kongo i Burundi.

Det er anslått at nærmere 300 000 mennesker er blitt drept som følge av konflikten i Burundi, hvorav to tredeler i 1990-årene; det store flertall sivile. Både regjeringshæren og de ulike militsgruppene har vært delaktige i grove brudd på menneskerettighetene.