Burundi ble selvstendig i 1962 og har siden 1966 hatt en republikansk og enhetsstatlig forfatning. Statsstyret har vært preget av stor ustabilitet, med stadige statskupp og i perioder brutal borgerkrig. En overgangsgrunnlov fra 2001 ble i 2004–2005 erstattet av en ny overgangsgrunnlov. Ifølge denne er statsoverhodet er en president valgt i allmenne valg for fem år. Den første presidenten etter overgangen ble imidlertid valgt av nasjonalforsamlingen i 2005.

Presidenten er også regjeringssjef og har to visepresidenter. En av visepresidentstillingene og 60 prosent av ministerpostene er forbeholdt hutuene, landets største folkegruppe; de øvrige 40 prosent av regjeringspostene og den andre visepresidentstillingen er forbeholdt tutsiene. Minst 30 prosent av regjeringsmedlemmene må være kvinner.

Lovgivende makt er lagt til en lovgivende forsamling med to kamre – et senat med 49 medlemmer (hvorav 34 valgt av etnisk balanserte valgmannskorps i landets 17 provinser) og en nasjonalforsamling med minst 100 medlemmer valgt for fem år. Regelen om minst 30 prosent kvinner gjelder for begge kamre, mens 60:40-fordeling mellom hutuer og tutsier gjelder for nasjonalforsamlingen, som dessuten har tre plasser forbeholdt twa-folket, en etnisk minoritet.

Administrativt

Administrativt er landet inndelt i 17 provinser.

Rettsvesen

Som førsteinstansretter er det 17 provinsretter og 123 mindre landsbydomstoler. Det er tre appellretter og en høyesterett. I tillegg har landet en handelsdomstol, en arbeidsrett og en forvaltningsdomstol. Etter den nye forfatningen skal et friere domstolsvesen bygges opp, men borgerkrigen har ført til at rettsvesenet ikke fungerer. Lovverket bygger på tyske og belgiske forbilder.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg