Burkina Fasos utenrikspolitikk

Burkina Faso har etter selvstendigheten i 1960 opprettholdt nære forbindelser med den tidligere kolonimakten Frankrike, også i de perioder hvor landet har hatt radikale lederskap. Under Thomas Sankara (1983–1987) orienterte Burkina Faso seg mot den radikale leiren i internasjonal politikk, og Cuba og Libya var blant landene som bistod økonomisk. Men allerede før Sankara ble styrtet, ble kursen igjen orientert mot Vesten, fremfor alt Frankrike. Etter Blaise Compaorés (president 1987–2014) første statsbesøk til Frankrike i 1993 ble forbindelsene ytterligere styrket, og Ouagadougou var åsted for det fransk-afrikanske toppmøtet i 1996. Etter kuppet var forholdet til Ghana en periode spent, før det ble normalisert. Compaoré etablerte gode forbindelser med Togo.

I borgerkrigen i Liberia støttet Burkina Faso opprørslederen Charles Taylor, blant annet ved å bistå med våpeninnkjøp, og landet deltok ikke i den vestafrikanske fredsstyrken ECOMOG før 1997. I 1999 ble Burkina Faso beskyldt av Nigeria og Sierra Leone for å støtte den sierraleonske opprørsbevegelsen Revolutionary United Front (RUF) med våpen i bytte mot illegalt utvunne diamanter. Dette kom frem i en FN-rapport i 2000, der det også ble hevdet at Burkina Faso hadde bistått den angolanske opprørsbevegelsen UNITA med våpen, til tross for internasjonale sanksjoner – hvilket ble tilbakevist av burkinske myndigheter. Også Guinea beskyldte Burkina Faso for å støtte opprørsgrupper. I 1997 bidrog Burkina Faso både med megling og fredssoldater til Den sentralafrikanske republikk, og landet har også deltatt i etablering av en regional intervensjonsstyrke.

I desember 1985 kom det til en kortvarig krig mellom Burkina Faso og Mali grunnet en gammel grensetvist. Etter at andre vestafrikanske stater gikk inn og meglet, ble tvisten lagt frem for den internasjonale domstolen i Haag, som kom med en kjennelse i 1986 som begge parter godtok, nemlig at det omstridte området skulle deles likt mellom de to land. Et stort antall burkinere er migrantarbeidere på plantasjer i Elfenbenskysten, hvor det tidvis har vært motsetninger mellom disse og lokalbefolkningen. Et mislykket kuppforsøk i 2003 skal ha vært støttet av Elfenbenskysten, som i sin tur beskyldte Burkina Faso for å støtte opprørere der.