Den skriftlige litteraturen i Burkina Faso er av forholdsvis ny dato. Landet hadde enkelte forfattere i mellomkrigstiden men det var først etter selvstendigheten i 1960 at det fikk en skjønnlitterær tradisjon i moderne forstand. Dette henger blant annet sammen med at Burkina Faso hører til de minst utviklede landene i Afrika, og trolig også med at styresettet i perioder har vært meget autoritært. Derfor er det blitt utgitt forholdsvis lite skjønnlitteratur i Burkina Faso, sett i forhold til landets folketall.

Som de fleste afrikanske land har Burkina Faso hatt en rik muntlig litterær tradisjon som går langt tilbake i tid. Mossi-kongedømmene, som eksisterte fra det 12. til det 19. århundret, bidro også til at området hadde en kultur med forholdsvis stor stabilitet.

Som den første forfatteren i moderne forstand regnes Dim-Dolobsom Ouedraogo (1897–1940), som i 1934 utga sin samling Maximes, pensées et devinettes mossi («Maximer, tanker og gåter fra Mossi-– området»). Tittelen viser at Ouedraogo både hentet inspirasjon i landets egen muntlige tradisjon og hos de franske moralistene fra 1600-tallet (for eksempel Franςois de la Rochefoucauld og Blaise Pascal) når han ønsket å gi Burkina Faso en skriftlig litteratur

Den første romanforfatteren fra Burkina Faso er Nazi Boni (1909–69) med Le Crépuscule des temps anciens (1962, «De gamle tiders demring»). Denne boken forteller blant annet om Bwamu-folkets skikker og er derfor undertiden blitt kalt «en etnografisk roman». Historikeren og politikeren Joseph Ki-Zerbo (1922–2006) var inspirert av den senegalesiske forfatteren Cheikh Anta Diops teorier om utviklingen av afrikansk kultur. Men han var mer kritisk til de historiske overleveringene enn Diop hadde vært, og mer opptatt av å skjelne mellom vitenskapelig forskning og myter.

I neste generasjon av forfattere fra Burkina Faso finner man flere skikkelser som har fått impulser fra négritude-bevegelsen, men som også kritiserer den på viktige punkter. I stedet for bare å fremheve de typisk afrikanske elementene i landets kultur, vil de også vise hvilke problemer de moderne afrikanske samfunn møter etter uavhengigheten. En typisk representant for denne holdningen, er Roger Nikiéma (født i 1935) som utgav romanen Dessein contraire, «Motstridende plan» i 1967). Til samme generasjon hører også Augustin Sondé Coulibaly (1933-2017). Han oppnådde anerkjennelse med romanen Les dieux délinquants (1974, «De forbryterske guder»). Ellers skrev han blant annet en samling dikt for barn i samarbeid med Nikiéma. Coulibaly var en allsidig skikkelse som også var opptatt av å ta vare på den muntlige litteraturen i Burkina Faso.

En annen sentral skikkelse i Burkina Fasos kulturliv er Frédéric Titinga Pacéré (født i 1943). Han har utgitt flere diktsamlinger, og hans essayer behandler en lang rekke problemstillingger som angår landene sør for Sahara. Temaene han tar opp, spenner fra avskogingen til de funksjonshemmedes situasjon i dagens Afrika. Hans grunnleggende syn er at selv om landene i Afrika har oppnådd sin politiske frihet, preges tenkemåtene, så vel blant lederne som blant folk flest, av arven fra kolonitiden. Kollin Noaga (født i 1944) har utgitt både romaner og skuespill. Hans mest kjente roman er Le Retour au pays (1972, «Tilbakevendingen til landet»), som behandler forflytningen mellom landene i Vest-Afrika.

Etter hvert har mange forfattere fra Burkina Faso blitt stadig mer opptatt av formelle spørsmål, og særlig av problemstillinger omkring selve skriveprosessen. Pierre-Claver Ilboudo (født i 1948) har skrevet en avhandling om forholdet mellom afrikansk litteratur og «Le nouveau roman». Blant hans egne romaner er Adama ou la force des choses (2000 «Adama eller tingenes uunngåelighet») og Madame la ministre et moi (2006, «Fru statsrådden og jeg»). Ilboudo er også kritisk til styresettet i Burkina Faso og opptatt av hvordan nødvendige forandringer i et samfunn kan bli sabotert av dem som sitter ved makten.

En særlig kjent kritiker av de politiske forholdene i landet, var journalisten og forfatteren Norbert Zongo (1949–98). Han ble drept da han forsøkte å kaste lys over en korrupsjonsskandale som kunne knyttes til miljøet nær landets daværende president. Drapet ble først fortiet, men interessen for Zongos skjebne har senere vært voksende, både i Burkina Faso og utenfor landets grenser. Zongos mest kjente litterære verk var Le parachutage (1995, «Fallskjermslippet»), en nøkkelroman om politisk korrupsjon i det moderne Afrika.

En anerkjent forfatter som ikke i samme grad sto i opposisjon til makthaverne, var Jacques Prosper Bazié (1955–2014). Han hadde en omfattende og variert produksjon, og bøkene hans vitner om sterk interesse for formelle problemer. Et annet trekk ved forfatterskapet hans, er at selv om han skrev på fransk, har bøkene også innslag fra flere av de omlag seksti opprinnelige språkene som finnes i regionen. Bazié skrev romaner som La Saga des Immortels (1987, «Sagaen om de udødelige»), samt noveller, lyrikk og teaterstykker.

På 1980-tallet fikk flere kvinnelige forfattere fra Burkina Faso sine gjennombrudd. En av de mest markante er Bernadette Sanou Dao (født i 1952). Hun er mest kjent for sin lyrikk, og allerede hennes første diktsamling Parturition (1986, «Nedkomst») ble tildelt Burkina Fasos mest kjente litterære pris. Sanou Dao har en feministisk grunnholdning og et pessimistisk syn på utviklingen i hennes region. Det merkes blant annet i novellesamlinger som La Femme du Diable (2003, «Djevelens hustru»). Tittelen spiller på en betegnelse som ofte brukes i hennes land om kvinner som ikke kan få barn.

Sanou Dao har hatt en rekke viktige administrative oppgaver i Burkina Faso. Hun har særlig arbeidet med å utvikle skolesystemet i landet og også ledet landets turistråd en rekke år. Som pensjonist har hun vært engasjert i den norske bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsens arbeid i fransk Vest-Afrika. Hun er nå permanent sekretær for stiftelsens avdeling i Burkina Faso, Mali og Niger.

Blant andre kvinnelige forfattere kan nevnes Marie-Simone Séri (født i 1954) som i Mon enfant, mon cri, ma vie (1997) har skildret hvor hardt livet kan være for kvinner i Burkina Faso. Til samme generasjon hører Monique Ilboudo (født i 1959). Hun er jurist og har skrevet bøker om menneskerettigheter og særlig om kvinners rettigheter i Afrika. Ilboudo er videre kjent for Le Mal de peau (1992, «Smerten i huden») som regnes som den første romanen skrevet av en kvinnelig forfatter fra hennes land. Hun er også diplomat og har blant annet vært Burkina Fasos ambassadør for Norden og de baltiske land. Som ambassadør har hun vært stasjonert i København.

Angèle Bassolé-Ouédraogo (født i 1967) bor Canada, men har tatt doktorgraden på afrikansk kvinnelitteratur. Hun har også utgitt en rekke diktsamlinger der hennes afrikanske bakgrunn står sentralt. Særlig anerkjent er debutsamlingen Burkina Blues (2000). Sophie Heidi Kam (født i 1968) har utgitt bøker i en rekke sjangrer, men er særlig kjent som dramatiker. Blant hennes mest kjente stykker er et skuespill om en kvinne som oppdager at kjæresten hennes også har en mannlig elsker. Dette er en av de få afrikanske bøker som tar opp spørsmål omkring homofili. Gaël Koné (født i 1976) skriver dikt i en streng, bunden form. Som man ser, har det etter hvert har stått frem adskillige interressante kvinnelige forfattere i Burkina Faso, men mange av dem har hatt vansker med å få sine arbeider utbredt i sitt eget land.

Teateret ble allerede på 1960-tallet en populær sjanger i Burkina Faso. En rekke forfattere har skrevet stykker som både er inspirert av fransk tradisjon (i særlig grad Molière) og av landets egen muntlige litteratur. En spesielt anerkjent teatermann var Jean-Pierre Guingané (1947–2011) som både skrev stykker som ble meget populære og hadde viktige administrative oppgaver innenfor landets kultur.

Det finnes også flere filmskapere med bakgrunn fra Burkina Faso. En av de mest markante er Sarah Bouyain (født i 1968). Hun har fransk mor, og faren hennes er halvt fransk, halvt burkinabeisk. Filmene hennes tar opp situasjonen for mennesker av blandingsrase i Afrika, og i romanen Métisse façon (2003, «Blandingsrasens måter») skildrer hun en kvinne som har vokst opp i Frankrike, men som reiser til Vest-Afrika for å finne sine røtter.

Forlagsvesenet har vært lite utviklet i Burkina Faso, men etter hvert som styresettet i landet er blitt noe mindre autoritært, har enkelte av forfatterne satset på å utgi bøkene sine i sitt eget land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.