Den førkoloniale historien er nært knyttet til mossi-kongedømmene, som ble grunnlagt på 1300-tallet, men det er gjort arkeologiske funn fra en neolittisk kultur. Bobo, lobi og gurunsi er de eldste kjente innbyggere i landet, men med sin overlegne militære styrke klarte invaderende styrker fra gurma- og mossifolkene å legge under seg andre folkeslag og områder i de østre og sentrale deler av området. Flere mossi-kongedømmer ble grunnlagt, hvorav det mektigste var Ouagadougou, den senere hovedstad i den selvstendige staten Burkina Faso, ledet av en hersker med tittel morho naba. Andre statsdannelser var Yatenga og Tengkodogo i det sentrale området og Gourma i øst. Mossiene etablerte sterke stater med et komplekst administrativt system, som ga rom for lokalt selvstyre, som varte i fem hundreår.

Mossi-statene hadde sterke hærstyrker, som forsvarte seg mot invasjonsforsøk fra Songhai og Fulani og etablerte handelsforbindelser med andre vestafrikanske riker, deriblant Hausa og Ashanti. De utgjorde fortsatt et mektig rike da franskmennene kom til området mot slutten av 1800-tallet. Frankrike forhandlet seg fram til et protektorat over Yatenga i 1895, og la under seg med militær makt – og annekterte – andre områder de to påfølgende år, derunder Ouagadougou og Gourma. Enkelte deler av landet kjempet mot den franske erobringen, bl.a. logiene, som ikke var slått før i 1903. I 1898 trakk Frankrike og Storbritannia opp grensen mot Gullkysten.

Dagens Burkina Faso ble først styrt som del av Fransk Sudan (1904–20 kjent som Øvre Senegal–Niger), og fra 1919 skilt ut og styrt som egen koloni, Haute Volta (Øvre Volta). I 1932 ble den stykket opp og fordelt mellom de tre franske koloniene Elfenbenskysten, Niger og Fransk Sudan, men ble en egen enhet igjen i 1947. I desember 1958 ble Øvre Volta en selvstyrt republikk innenfor Det franske samveldet, og 5. august 1960 fikk landet full selvstendighet.

Valgene forut for selvstendigheten ble vunnet av en koalisjon kalt Union démocratique voltaïque (UDV), en seksjon av den panafrikanske Rassemblement démocratique africain, som spilte en stor rolle i den anti-koloniale kampen i Vest-Afrika. UDVs leder var Maurice Yaméogo, som ble landets første president. Ved nyvalgene i 1965 fikk Yaméogos ettpartiliste 99 % av stemmene, og demonstrasjoner brøt ut. I januar 1966 grep de militære inn, og en militærregjering under ledelse av oberstløytnant Sangoulé Lamizana ble dannet. 1970 ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemning, og valg ble avviklet i desember. UDV oppnådde flertall, men fortsatt satt de militære med den reelle makt. I 1974 grep de militære makten på ny. I 1976 ble en ny sivilt dominert regjering dannet, og en ny grunnlov ble godkjent i folkeavstemning 1977. Ved valgene i 1978 vant UDV et knapt flertall, mens Lamizana oppnådde 56 % av stemmene ved presidentvalget.

I 1980 ble Lamizana avsatt i et militærkupp, og oberst Saye Zerbo tok over makten. Nasjonalforsamlingen ble oppløst, og alle partier forbudt. Zerbo ble avsatt i et nytt kupp i 1982, og major Jean-Baptiste Ouedraogo ble nytt statsoverhode. I 1983 ble kaptein Thomas Sankara utnevnt til statsminister i militærregjeringen.

President Ouedraogo hadde lovet sivilt styre i løpet av 1984, men i august 1983 ble han avsatt i et kupp ledet av kaptein Sankara. Denne hadde etablert nære forbindelser med Libya og opprettet et nasjonalt revolusjonsråd og dannet revolusjonskomiteer utover landet. Dette var et ledd i massemobilisering til fordel for revolusjonen, og et symbolsk brudd med fortiden ble gjort 4. august 1984, da landets navn ble omgjort fra Øvre Volta til Burkina Faso. I oktober 1987 ble Sankara styrtet og drept av sin nærmeste medarbeider, Blaise Compaoré. Den politiske utviklingen fortsatte imidlertid uten nevneverdige endringer.

Sivil politisk virksomhet ble tillatt igjen i 1990, og en ny grunnlov som bl.a. åpnet for flerpartistyre, ble vedtatt i en folkeavstemning i 1991. Opposisjonspartiene boikottet presidentvalget i 1991, som følgelig ble vunnet, uten motkandidat, av Blaise Compaoré. Hans parti, Organisation pour la démocratie populaire/Mouvement du travail (ODP/MT) vant også parlamentsvalget 1992 og dannet regjering med plass også for flere opposisjonspartier. Den politiske utviklingen var preget av uroligheter og voldsbruk. En av årsakene til urolighetene i 1992/93 var at regjeringen hadde innført stramme økonomiske tiltak i form av et strukturtilpasningsprogram.

1996 ble et nytt parti som støttet Compaoré, Congrès pour la démocratie el le progrès (CDP), dannet gjennom at et titalls partier, deriblant ODP/MT, gikk sammen. Med flertall i nasjonalforsamlingen fikk CDP endret grunnloven for å kunne la en president sitte i mer enn to perioder. Parlamentsvalget i 1997 gav CDP klart flertall. Presidentvalget i 1998 ble klart vunnet av president Compaoré; to andre kandidater stilte, men opposisjonen boikottet valget, som den mente ble manipulert. I 1999 etablerte Compaoré et eldres råd, med bl.a. tre tidligere presidenter som medlemmer, med oppgave å fremme nasjonal forsoning. Ved parlamentsvalget i 2002 fikk CDP på nytt flertall blant i alt 13 partier representert i nasjonalforsamlingen.

Burkina Faso har opprettholdt nære forbindelser med den tidligere kolonimakten Frankrike, også i de perioder hvor landet har hatt radikale lederskap. Under Sankara orienterte Burkina Faso seg mot den radikale leir i internasjonal politikk, og Cuba og Libya var blant de land som bistod økonomisk. Men allerede før Sankara ble styrtet, ble kursen igjen orientert mot Vesten, fremfor alt Frankrike. Etter Compaorés første statsbesøk til Frankrike i 1993 ble forbindelsene ytterligere styrket, og Ouagadougou var åsted for det fransk-afrikanske toppmøtet i 1996. Etter kuppet var forholdet til Ghana en periode spent, før det ble normalisert. Compaoré etablerte gode forbindelser med Togo.

I borgerkrigen i Liberia støttet Burkina Faso opprørslederen Charles Taylor, bl.a. ved å bistå med våpeninnkjøp, og landet deltok ikke i den vestafrikanske fredsstyrken ECOMOG før i 1997. I 1999 ble Burkina Faso beskyldt av Nigeria og Sierra Leone for å støtte den sierraleonske opprørsbevegelsen RUF med våpen i bytte mot illegalt utvunnede diamanter. Dette kom frem i en FN-rapport i 2000, der det også ble hevdet at Burkina Faso hadde bistått den angolanske opprørsbevegelsen UNITA med våpen, til tross for internasjonale sanksjoner – hvilket ble tilbakevist av burkinske myndigheter. Også Guinea beskyldte Burkina Faso for å støtte opprørsgrupper. I 1997 bidrog Burkina Faso både med megling og fredssoldater til Den sentralafrikanske republikk, og landet har også deltatt i etablering av en regional intervensjonsstyrke.

I desember 1985 kom det til en kortvarig krig mellom Burkina Faso og Mali grunnet en gammel grensetvist. Etter at andre vestafrikanske stater gikk inn og meglet, ble tvisten lagt frem for den internasjonale domstolen i Haag, som kom med en kjennelse i 1986 som begge parter godtok, nemlig at det omstridte området skulle deles likt mellom de to land. Et stort antall burkinabé er migrantarbeidere på plantasjer i Elfenbenskysten, hvor det tidvis har vært motsetninger mellom disse og den lokale befolkningen. Dette var ved flere tilfeller situasjonen mot slutten av 1990-årene og på begynnelsen av 2000-tallet, da flere titusener vendte hjem som følge av usikkerhet. Et mislykket kuppforsøk i 2003 skal ha vært støttet av Elfenbenskysten, som i sin tur beskyldte Burkina Faso for å støtte opprørere der.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.