Bukovina var i middelalderen den viktigste delen av det rumenske fyrstedømmet Moldova, nordvest i landet, med Siret og senere Suceava som hovedsteder. Etter den russisk-tyrkiske krig 1769–74 gikk Tyrkia (det osmanske riket) etter press og bestikkelser med på å la Bukovina bli overført fra Moldova til Østerrike. Moldova var da en tyrkisk vasallstat. Østerrike ønsket området for å få en bedre forbindelse mellom Transilvania og Galicja, som Østerrike hadde overtatt ved Polens første deling 1772. Det ble først kalt «østerriksk Moldova», deretter Bukovina, og ble delvis administrert sammen med det langt større Galicja.

I revolusjonsårene 1848–49 lot keiseren livegenskapet oppheve, og fra 1850 ble Bukovina skilt fra Galicja og direkte underlagt Wien som eget kronland. På tross av sin østlige beliggenhet kom Bukovina til å tilhøre den østerrikske delen av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn (fra 1867).

I løpet av 1800-tallet endret befolkningens sammensetning seg ved at rumenerne, som opprinnelig hadde vært i flertall, kom i mindretall. Særlig vokste den ukrainske befolkningsandel i Nord-Bukovina. Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning i 1918, utropte en rumensk nasjonalkongress i hovedstaden Czernowitz – under protester fra ukrainere og russere – Bukovinas forening med Romania. Dette ble godkjent ved freden i Saint-Germain 1919.

I 1940 måtte Romania avstå storparten av Bukovina til Sovjetunionen, men okkuperte det igjen etter det tyske angrep på Sovjetunionen 1941. Ved våpenhvilen med de allierte september 1944 måtte Romania igjen avstå Nord-Bukovina, noe som ble bekreftet ved Parisfreden 1947.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.