Bukhara-området, oldtidens Sogdiana eller Transoxania, hadde fra førhistorisk tid en iransk befolkning. Bukhara ble erobret av perserne, kom under Aleksander den store, og inngikk senere i forskjellige vestasiatiske riker.

Bukhara spilte en viktig kulturhistorisk rolle som bindeledd mellom Vest-Asia, Øst-Asia og India. Araberne erobret Bukhara på 600-tallet og skapte en rik kultur med sentra i byene Bukhara og Samarkand, knutepunkter for handelen mellom Vest-Asia og Kina. Etter 1000 forfalt Bukhara under tyrkiske og senere mongolske herjinger, bortsett fra en kort blomstringstid under Timur Lenk, som gjorde Samarkand til sin hovedstad.

Under vekslende dynastier bestod Bukhara som stat til 1920, og emir Nasrullah (1826–60) prøvde å gjenopprette Bukhara som ortodokst islamittisk kultursentrum. I 1868 erobret russerne det nordlige Bukhara med Samarkand, og resten av Bukhara kom i realiteten under russisk kontroll. I 1917 gav emiren Mir Alim staten en fri forfatning og erklærte den for uavhengig.

I 1920 ble Bukhara besatt av bolsjevikene og emiren avsatt. I 1925 ble Bukhara-området delt mellom de to nydannede sovjetrepublikkene Usbekistan og Tadsjikistan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.