Brukskunst, kunsthåndverk og design i Norge

Norsk brukskunst, kunsthåndverk og design strekker seg fra vikingtidens Osebergfunn via laugene fra 1500-tallet, til jernverk, glassverk og fajanse på 1700- og 1800-tallet, blomstringstiden for smykkekunst, vevkunst, keramikk- og porselensproduksjon på 1900-tallet - og fram til nåtidens møbel- og industridesign.

Funn fra oldtiden i Norge viser mange eksempler på at mennesker allerede da prøvde å gi bruksgjenstander rent estetiske kvaliteter. Vi ser det både i leirkar, spenner og lignende. I Osebergfunnet finner vi både avansert treskurd og til og med tekstilkunst av profesjonell standard. Det er helt klart at dette er skapt av folk som har hatt dette som spesialisert yrke.

Utsmykningen av middelalderens kirkebygg er åpenbart kunsthåndverk. Likevel regner vi dette til arkitektur og fri kunst, i motsetning til hvordan vi ser på løst inventar. Flere av tidens praktfulle stoler er bevart – fra blant annet Blakar i Lom, Tyldal, Gårå og Baldishol. De er som regel formet som kasser og har rike utskjæringer.

Fra middelalderen skriver seg også mange alterkalker av sølv. Av annet rituelt utstyr kan særlig merkes enkelte messehagler og antependier. Vårt mest kjente enkeltstykke fra middelalderen er et kirkelig tekstil, nemlig Baldisholteppet. Som ellers er kunstneren ukjent.

Først etter reformasjonen – under renessansen – kjenner vi til navngitte mestere. Gullsmedene stemplet produktene sine. Gullsmedlauget i Bergen fra 1568 samlet noen av de fremste kunsthåndverkerne innenfor feltet. Også fra gullsmedene i Trondheim ble det levert store praktstykker.

Fra tidlig på 1600-tallet leverte de nyanlagte norske jernverkene ovner med støpte relieffer som ofte hadde stor kunstnerisk verdi og interesse. For første gang kan vi begynne å snakke om egentlig kunstindustri.

Et annet felt som blomstret opp under renessansen og fortsatte lenge etterpå, er en rik skatt av billedvev. De eldste arbeidene var utvilsomt laget av profesjonelle vevere. Faget slo seg tidlig ned på landsbygda, spesielt blant kvinnene og særlig i Gudbrandsdalen.

Barokken fra midt på 1600-tallet bringer lite prinsipielt nytt utenom andre idealer for form. I kirkeinventaret ser vi en overgang fra snekkerpreg til mer treskurd. Mye ikke-religiøst inventar er bevart etter treskjæreren Anders Smith, som arbeidet i Stavanger etter 1650. Magnus Berg, som en generasjon etter virket i København, hører til tidens store elfenbensskjærere selv i internasjonal målestokk. Ellers begynte Oslos kunsthåndverkere å hevde seg ved siden av det toneangivende Bergen.

Med rokokkoen omkring midten av 1700-tallet blir bildet av kunstindustrien mye rikere. Dette er en naturlig følge av den nye økonomiske politikken, merkantilismen.

Jernverkenes formrepertoar og produksjon ble stadig større. Det viktigste varige resultatet var en norsk glassindustri, som ble innledet med Nøstetangen Glasverk i 1741. Mange praktpokaler er bevart herfra, og blant topproduktene er lysekronene i Kongsberg kirke.

Herrebøe Fajansefabrikk, som startet produksjonen i 1758, ble nedlagt etter noen få år, men produktene deres har likevel god klang i internasjonal sammenheng. Alt i alt står rokokkoen som en livlig og blomstrende periode i norsk brukskunst, særlig om vi trekker folkekunsten og amatørenes innsats inn i bildet.

Det virker som den lekne, blomsterglade rokokkoen fant klangbunn i mange bygdemiljøer. I treskurd og ikke minst i rosemaling var den seiglivet og blomstret langt inn på 1800-tallet.

Rokokkoen varte ikke like lenge blant laugsstyrte, altså profesjonelle kunsthåndverkere. Vi regner norsk nyklassisisme (til og med biedermeier) fra cirka 1780 og til 1840-årene.

Den estetiske skoleringen ble styrket ved at Den kongelige tegneskole ble opprettet i 1818. Håndverksfagene ble svekket ved opphevelsen av laugene i 1839.

Nye oppgaver bød seg da en egen norsk stat ble etablert i 1814, men fattigdommen innskrenket mulighetene. Ny teknikk meldte seg blant annet i gullsmedfaget, der firmaer som J. Tostrup presset ornamenter som halvfabrikata for salg.

Nøstetangens produksjon flyttet til Hurdal 1779–1808, og til Gjøvik 1809–43.

Kunsthåndverket i siste halvdel av 1800-tallet er dominert av eldre stilarter, men er ikke mindre interessant av den grunn. Hadeland Glassverk tok opp produksjon av finere glass fra 1852, riktignok oftest basert på utenlandske modeller, men av høy teknisk standard.

Egersund Fayancefabrik introduserte steintøy av engelsk type i 1867, helst med trykkdekor som etter hvert ble utarbeidet av norske kunstnere. I 1885 ble Porsgrunds Porselænsfabrik etablert, og to år senere brente firmaet den første ovnen full av porselen. 

De store verdensutstillingene gav nye impulser og utfordringer fra slutten av 1800-tallet. Størst framgang hadde norsk gullsmedkunst – ikke minst filigran og emalje, særlig ved Jacob Tostrup Prytz og David Andersen. De forlot verkstedformatet og hadde spesialister innenfor enkelte teknikker, også på designsiden. I design var Torolf Prytz og Gustav Gaudernack blant de ledende, særlig i jugendperioden cirka 1900.

Drageornamentikken oppfattes som en spesiell nasjonal norsk stil. Vi finner den fortrinnsvis i møbelkunst og gullsmedkunst, foruten i arkitekturen. Det er interessant å merke seg at enkelte større gullsmedverksteder fikk tak i dyktige sølvsmeder fra bygdemiljøene. Enkelte treskjærere som Ole Moene og Lars Kinsarvik tiltrakk seg stor oppmerksomhet også internasjonalt.

Stor interesse på internasjonale utstillinger møtte vevkunstneren Frida Hansen, som både tegnet og vevde store tepper. Gerhard Munthe, som slo an en utpreget nasjonal tone i sin sterkt personlige ornamentale stil, var mer ensidig designer i den forstand at han bare leverte kartonger for veving.

I det hele tatt trekkes nå frie kunstnere inn i kunstindustriell produksjon i egenskap av det vi nå vil kalle designere – blant annet på Porsgrunds Porselænsfabrik. En ornamental begavelse som Oluf Wold-Torne er representativ for tiden 1900–20, også som en innflytelsesrik lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole.

Enda mer enn de frie kunstnere kom arkitektene til å sette preg på kunsthåndverket i det halve århundret fra 1880-årene. Internasjonale strømninger ble fanget opp av arkitektene. Nye formidealer kom med funksjonalismen, som hadde sitt gjennombrudd omkring 1930. Idealene i funksjonalismen hang godt sammen med det sosiale programmet til brukskunstbevegelsen.

I Norden utviklet det seg en spesielt myk og menneskelig variant av funksjonalismen. Den fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1950-årene, og som under betegnelsen Scandinavian design for en tid stod i sentrum for den designbevisste verdens oppmerksomhet. De andre nordiske landene var stort sett toneangivende, men Norge var med på alle områder. Innenfor et felt som emalje inntok nordmennene en ubestridt lederstilling.

Samtidig med at funksjonalismen oppsto, trådte det frem en ny type designere – folk som spesialiserte seg på å formgi for industrien. Nora Gulbrandsen tegnet en rekke produkter for Porsgrunds Porselænsfabrik, mens Sverre Pettersen spredte seg over et meget vidt felt – bokkunst, glass og så videre – og ikke minst hadde stor innflytelse som lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole.

Slike industridesignere – ofte med utdannelse i et kunsthåndverk – satte sitt preg på kunstindustrien fra nå av. Samtidig kom en ny type spesialister på banen – interiørarkitektene. Samtidig var de egentlige kunsthåndverkere, det vil si folk som driver sitt eget verksted og med egne hender skaper produkter etter egen konsepsjon. Utenom de tradisjonelle håndverksfagene var dette en relativt ny gruppe. Kunstnerisk verkstedkeramikk var ukjent i Norge før Andreas Schneider etablerte seg i 1895. Han har fått en mengde etterfølgere.

Samtidig oppstod en del vevatelierer – en produksjonsform som også vant stadig større utbredelse. Særlig Hannah Ryggens billedtepper fra 1930-årene og framover aktualiserte spørsmålet om vevkunsten som billedmessig uttrykksmiddel skulle sidestilles med tradisjonell fri kunst. Dette er nå blitt fullt akseptert, blant annet ved at man fra 1976 fikk en egen fagjury for tekstilkunst ved Høstutstillingen.

I 1970-årene kom et fullstendig gjennombrudd for et nytt syn på kunsthåndverket. Det ble fullt ut akseptert at det var mulig å bruke tradisjonelle brukskunstmaterialer som metall, glass, keramikk, tekstil og så videre bare som kunstnerisk uttrykksmiddel – altså uten å ta hensyn til selve bruken. I mange tilfeller kunne «gjenstanden» være demonstrativt ubrukelig både med sin form og ved sammenstilling av mange ulike materialer. Men fremdeles hadde størsteparten av det kunsthåndverkerne laget en tydelig brukspreget funksjon. Det er likevel ingen tvil om at reaksjonen mot kravet om brukbarhet betydde en tydelig frigjøring innenfor hele kunsthåndverksområdet.

Norge har her vært på linje med den internasjonale utviklingen. I nordisk sammenheng kan man se at det norske kunsthåndverket nå har styrket sin stilling vesentlig. I de andre nordiske landene har man mer villet leve videre på den internasjonale suksessen med Scandinavian design.

Etter kunstneraksjonen på 1970-tallet dukket det opp statlige støtteordninger som fond, stipender og garantilønn som bedret den vanskelige økonomiske situasjonen til profesjonelle kunsthåndverkere noe. Organisasjonen Norske Kunsthåndverkere, som ble stiftet 1975, arbeider kontinuerlig for å styrke kunsthåndverkernes virke og synliggjøre kunsthåndverk av høy kvalitet nasjonalt og internasjonalt.

Industridesignerne markerte seg også som en egen yrkesgruppe i 1970-årene. Inn i 1980-årene la man stor vekt på spesielle behov: Formgivning for funksjonshemmede ble satt i fokus. Balans-konseptet er et annet uttrykk for norsk formgivning der spesielle behov ble vektlagt. Balans-møblene fokuserte på brukerens behov, basert på ergonomiske prinsipper.

I forbindelse med vinter-OL på Lillehammer i 1994 ble det satset sterkt på formgivning. Etter dette er kunsthåndverket blitt mer rettet mot objekter og installasjoner. Det henger blant annet sammen med at kunsthåndverkerne er blitt en viktig gruppe når det gjelder kunstnerisk utsmykking.

Samtidig er flere kunsthåndverkere blitt mer opptatt av norske tradisjoner. Fornyelsen av «det norske» har vært et framtredende trekk ved kunsthåndverket i nyere tid.

Det samiske kunsthåndverket har hele tiden vært mer tradisjonsbundet enn det norske, men også her har vi sett klare tegn på fornyelse. Samisk kunsthåndverk er sterkere knyttet til bruksaspektet; det er først og fremst bruksgjenstander og redskaper som blir tilført estetiske verdier.

Grunnleggende for det samiske kunsthåndverket er utnyttelsen av lokale naturresurser som skinn, ull, tre, tæger, never, horn og bein. Begrepet duodji omfatter både husflid og kunsthåndverk. Organisasjonen Sámiid Duodji har fra 1979 samordnet blant annet utøvere og salgssentraler og står også som et kvalitetsstempel for samiske produkter.

Interessen for design har fått en helt ny dimensjon fra midten av 1990-årene. Industrien har fått forståelse for at design er et konkurransemiddel. Staten har satset stort på design gjennom finansiering av de to stiftelsene Norsk Form og Norsk Designråd, som i 2014 ble fusjonert etter regjeringens ønske til Design og arkitektur Norge (DOGA).

Nasjonalmuseet har i flere år vist en stor basisutstilling i Kunstindustrimuseet i Oslo som heter «Design og kunsthåndverk 1905–2005». Kunstindustrimuseet i Oslo stengte dørene oktober 2016. Samlingen skal flyttes til det nye Nasjonalmuseet som åpner i 2020.

Det har også vært stort fokus på retrodesignScandinavian design-begrepet har fått nytt liv, og mange møbelprodusenter har satt modeller fra 1960-årene i produksjon igjen. Unge møbeldesignere har latt seg inspirere av minimalisme – en hovedstrømning som er preget av enkelt, saklig og sterkt formspråk.

I tillegg har vi på 2000-tallet hatt det organiske designet – runde, skulpturelle og sensuelle former som har satt sitt preg på alt fra biler til high tech-produkter og nye hverdagsvarer.

Norske designere har vunnet internasjonale konkurranser. Designgrupper har etablert seg som nye designfirmaer, for eksempel Norway Says, Fido design, Ett to design, Formel, Frost Produkt, K8, Inventas Produktdesign, Permafrost og Thelma as – for å nevne noen.

Av interesseorganisasjoner kan nevnes: Norske Kunsthåndverkere (NK), Norske Tekstilkunstnere (NTK), Norske Industridesignere (NID), Grafill og Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL). 

Design og arkitektur Norge(DOGA) ble stiftet i 2014 som en sammenslåing av Norsk Form og Norsk Designråd. Stiftelsen har som formål å fremme kvalitet og nytenking ved bruk av design og arkitektur for utvikling av omgivelser, produkter og tjenester. Den skal stimulere til innovasjon og øke verdiskapingen i norsk næringsliv og offentlig sektor. DOGA mottar statlig driftstilskudd fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).

Nasjonalmuseet, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og KODE har ansvar for å samle og formidle både kunsthåndverk og industridesign. Sammen med Norske Kunsthåndverkere har de tre museene siden 1990 hatt ansvar for Innkjøpsfondet for norsk kunsthåndverk (INK). I realiteten er INK ikke et fond, men en årlig bevilgning fra Kulturdepartementet som har satt museene i stand til å dokumentere utviklingen i norsk kunsthåndverk. 

Kunsthøgskolen i Oslo og Kunst- og designhøgskolen i Bergen tilbyr studier innen kunsthåndverk og design i mange fagområder. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim tilbyr også designstudier, blant annet i industridesign. Flere andre statlige høyskoler har også studietilbud innen kunsthåndverk og design.

Norske Kunsthåndverkere (NK) driver de to visningsrommene og utsalgsstedene Galleri Format Oslo og KRAFT –rom for kunsthåndverk i Bergen. I tillegg eier de aksjeselskapet Norwegian Crafts, som driver internasjonalt formidlingsarbeid. 

NK har siden 1975 arrangert Årsutstillingen, en juryert utstilling som skal vise det beste innen samtidens norske kunsthåndverk. Utstillingen arrangeres så og si hvert år, og oftest har Kunstindustrimuseet/Nasjonalmuseet vært vertskap. Mellom 2003 og 2008 ble det vist fagspesifikke årsutstillinger, såkalte triennaler, men fra 2009 ble alle faggrupper igjen inkludert.

Design og arkitektur Norge (og tidligere Norsk Form og Norsk Designråd) har i en årrekke arrangert designutstillinger og delt ut årlige designpriser, blant annet Jacob-prisenDOGA-merket for design og arkitektur og DOGA-merket nykommer

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.