Norges kunsthistorie strekker seg fra førhistoriske hulemalerier til multimedial samtidskunst. Se også samisk kunst.

Førhistorisk tid

Helleristninger i Alta
Den eldste billedkunsten i Norge er omrisstegninger av dyr.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den eldste billedkunsten i Norge er omrisstegninger av dyr (rein, elg, hjort, bjørn) fra rundt 5000–1600 fvt. som særlig er funnet på fjellvegger i Nordland og Trøndelag.

Bronsealderen

Bronsealderen førte med seg en ny geometrisk ornamental stil, innrisset som sirkler og spiraler, bølgende bånd og buelinjer på vakre våpen og prydsaker av bronse. Stilen gikk gjennom skiftende faser og sluttet brått omkring 500 fvt. En sterkt forenklet billedkunst finnes i samtidige helleristninger med fremstillinger av skip, dyr, mennesker og lignende.

Dyreornamentikk

På 400-tallet evt. dukket dyreornamentikken opp – en frodig stil med utløpere langt opp i kristen middelalder. Yndlingsmotivene var rovdyr som ørn, ulv og slange, men dyrekroppene er oppløst og sammenfiltret nesten til det ugjenkjennelige.

I den eldre og yngre Vendelstilen fra 500–700-tallet begynte dyrestilen å ta form, og i Osebergfunnet fra 800-tallet nådde den et høydepunkt av rikdom og fantasi. Borrestilen førte over til vikingtiden.

I overgangen til kristen tid står en rekke østnorske billedsteiner i Ringeriksstil fra tidlig på 1000-tallet. For første gang dukket kristne motiver opp, mens den hedenske dyreornamentikken fikk sitt siste store monument i portalskjæringene på Urnes stavkirke fra siste halvdel av 1000-tallet.

Middelalderen

Øystein Magnusson
Byste i marmor som trolig skal forestille kong Øystein, fra Munkeliv kloster i Bergen.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Torpo stavkirke

Torpo stavkirke

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

Tradisjonen fra dyreornamentikken levde videre i stavkirkenes utskårne portaler fra 1100- og 1200-tallet. De aller fleste viser dragekamp-motiver, men enkelte, som Hylestadportalen, viser scener fra Sigurd Fåvnesbanes saga. I steinkirkene finnes fra romansk tid maskeaktige grove hoder, dyrefremstillinger, religiøst-symbolske motiver og lignende. Et marmorhode fra Munkeliv kloster i Bergen med innskriften Eystein Rex er Norges eldste kongeportrett og forestiller trolig kong Øystein 1 Magnusson.

1200-tallets steinskulptur er rikest representert i Nidarosdomen, preget av engelsk og, i de få bevarte statuene fra vestfronten, fransk gotikk.

Det skulpturale hovedmotivet i middelalderen var krusifikset. Andre viktige motiver var Maria med Jesusbarnet og Olav den hellige, sistnevnte med høydepunkter i gotisk tid som statuene fra kirkene i Fresvik og Tanum. Sengotikken var nesten helt preget av importkunst fra Tyskland (på 1400-tallet mest fra Lübeck), Brabant og Nederland. Herfra kom de ofte malte eller forgylte alterskapene, som det praktfulle alterskapet i Ringsaker kirke.

Av romansk malerkunst er lite bevart. Omkring år 1250 oppsto det i Bergen en gotisk malerskole, inspirert særlig av engelsk bokmaleri. Av de tallrike malte antemensalene, de fleste fra omkring 1300, er ennå 33 bevart. Også selve kirkerommene ble av og til dekorert, slik som de malte himlingene fra kirkene i Torpo og Ål. Av gotiske kalkmalerier er det funnet betydelige rester i flere kirker.

Fra reformasjonen til 1814

Skulptur

Oslo domkirke

Akantusbarokk, detalj fra Oslo domkirke, 1699.

Oslo domkirke
Av /Arfo forlag.

Skulpturen var i hele perioden utpreget dekorativ, og særlig utover på 1600-tallet oppsto det en frodig kirkekunst på altertavler, prekestoler, epitafier og lignende. Av tidens treskjærere (bilthuggere) var det mange som, foruten kirkekunst, også laget modeller for ovnsplater.

Omkring år 1700 satte akantusbarokken inn, med utgangspunkt i altertavle og prekestol fra 1699 i Vår Frelsers kirke i Oslo. Herfra bredte stilen seg raskt over Hedmark og Gudbrandsdalen. Ren figurplastikk hadde derimot få muligheter i Norge, og de få norske billedhuggerne, blant dem elfenbensskjæreren Magnus Berg, fant sitt virke i Danmark.

Maleri

Maleriet, hovedsakelig kirkedekorasjoner og portretter, ble på 1600- og langt inn på 1700-tallet stort sett utført av tyske og danske innvandrere, senere også hollandske, skotske og svenske kunstnere, med sentre i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim.

I Stavanger virket Gottfried Hendtzschel som kirke- og portrettmaler, og i Bergen arbeidet tidens betydeligste maler, Elias Fiigenschoug, som foruten portretter også malte det første norske landskap, fra Halsnøy kloster. Omkring 1700 malte nederlenderen Jacob Coning sin kjente serie østnorske prospekter.

Rokokko

Med rokokkoen fra cirka 1700–1790 skjedde en oppblomstring av maleriet tilknyttet borgerskapet i byene. Det gjaldt utsmykning av bygninger så vel som portrettoppdrag. I kirkeutsmykning kom den vesentlige innsatsen i treskjæring.

Utover i hundreåret oppsto den såkalte rosemalingen, med Hallingdal og Telemark som kjerneområder.

Innen portrettmaleri var Eggert Munch periodens flittigste kunstner, og den best dokumenterte. Hans elev, Peder Aadnes, utførte dekorativ maling av møbler og interiører samt portretter. Mathias Blumenthal virket i Bergen der han malte portretter og veggmalerier med allegoriske motiver.

Berlineren Heinrich Christian Friedrich Hosenfelder virket i Halden, der han var den fremste blant dekoratørene av de internasjonalt anerkjente Herrebøefajansene. Han var også periodens fremste portrettmaler.

Maleri etter 1814

Portrettmaleri

Tidlig 1800-tall markerte overgangen fra en malerkunst som utfoldet seg innen laugsvesenets trange rammer, til en fri kunst basert på markedets etterspørsel. Portrettmaleriet dannet fortsatt den økonomiske ryggraden for kunstnerne inn i 1820-årene. Etter at fotografiet kom utover i 1850-årene, fikk portrettmaleriet en konkurrent.

Jacob Munch ble empiretidens portrettør i Norge med sine enkle og stramt oppbygde bilder, mens Mathias Stoltenberg representerer den mykere biedermeierstilen i generasjonen etter. Han er den betydeligste norske portrettmaleren med sin maleriske kolorisme og store innlevelse i modellenes psyke.

Landskapsmaleri

Bjerk i storm

J.C. Dahl regnes som grunnleggeren av vår nasjonale malerkunst og den første store tolkeren av norsk natur. Bjerk i storm fra 1849 er nærmest et portrettmessig nærbilde av bjørka som klorer seg fast ytterst på skrenten og strammer seg mot stormen i en seig bue.

Av /KF-arkiv ※.

Fra 1820-årene ble landskapsmaleriet den foretrukne sjangeren. J. C. Dahl hadde en avgjørende betydning for utformingen av en norsk identitetsfølelse, knyttet til forestillinger om det norske landskapets karakter. Dahl regnes som en betydelig skikkelse også i tysk kunsthistorie, der han innen romantisk landskapsmaleri representerte en dreining mot et mer naturnært og realistisk maleri enn sin samtidige og nære venn, Caspar David Friedrich. Dahl tok initiativet til opprettelsen av de første norske kunstforeningene, og Christiania Kunstforening, opprettet i 1836, sto sentralt i utviklingen av kunstinteressen og kunstmarkedet her i landet.

Dahls fremste elever var Thomas Fearnley og Peder Balke, som begge utviklet sitt landskapsmaleri i retning av en mer høyromantisk og, for Balkes del, teatralsk stil. Balkes utgangspunkt var dekorasjonsmaleriet, og hans teknikk gir bildene hans en helt særegen karakter.

Düsseldorfskolen

Brudeferd i Hardanger
Tidemand og Gudes fellesarbeid Brudeferd i Hardanger (1848) er et typisk uttrykk for nasjonalromantikken i norsk kunst. Motivet viser et festkledd brudefølge i båt på en solfylt vestlandsfjord.
Av .

Fra 1840-årene ble kunstakademiet i Düsseldorf det viktigste lærestedet for norske kunstnere. Adolph Tidemand spesialiserte seg på folkelivsskildringer, der bonden fremstilles som bærer av nasjonale verdier og identiteter.

Hans Gude henvendte seg i stor grad til et tysk marked og tysk smak og tolket det norske landskapet som en eksotisk ødemark, for senere å konsentrere seg om skildringer av den østnorske kysten. Gudes fremstillinger er ofte lidenskapsløst objektive og nærmer seg naturalismennasjonalromantikkens grunn. Sammen har Tidemand og Gude utført enkelte komposisjoner med skildringer av landskap og folkeliv; mest kjent er Brudeferden i Hardanger.

August Cappelen er en av de mest utpregede romantikerne blant de norske düsseldorferne, med sine villmarksmotiver fra Telemark med skog, tjern og fosser. I en særstilling står Lars Hertervig, som i sin sterkt personlige landskapskunst tolket en inderlig og av og til ekstatisk naturopplevelse.

Blant tidlige friluftsmalere er Amaldus Nielsen, Frederik Collett og Olaf Isaachsen.

Høstutstillingen

I 1870-årene var München det foretrukne studiestedet for norske malere, men ble ved inngangen til 1880-årene erstattet av Paris. Omkring 1880 valgte en hel generasjon unge å vende tilbake til Norge. De hjemvendte kunstnerne dannet Høstutstillingen i 1882, som fra 1884 mottok statsstøtte og brøt kunstforeningenes formidlingsmonopol. Man fikk en presedens for at kunstnerne selv var de som best styrte i eget anliggende; de laget kunsten, vurderte kunsten og kjøpte den inn til det offentlige. Først i 1990-årene ble denne modellen for formidling utfordret.

Hjemvendte naturalister

Aften i Eggedal
Gerhard Munthes Aften i Eggedal (1888) er et hovedverk i norsk naturalistisk landskapskunst.
Av /Nasjonalmuseet.

I den generasjonen som vendte hjem til Norge i 1870- og 1880-årene, finnes en rekke sterke kunstnerpersonligheter. Eilif Peterssen var en teknisk virtuos maler som etter å ha utført figurkomposisjoner med historiske temaer og altertavler, der impulsene fra tysk maleri brytes mot inntrykk av italiensk barokk, beveget seg mot den samtidige naturalismen. Christian Skredsvig gjorde lykke i Paris i 1880-årene med en stemningsfull naturalisme, før han vendte tilbake til Norge og malte lyriske skildringer av det norske landskapet. Sammen med Kitty Kiellands landskaper innvarslet disse maleriene 1890-årenes nyromantikk.

Erik Werenskiold ga den naturalistiske fremstillingen av norske landskaper en ideologisk overbygning, knyttet til oppgaven å skape en nasjonal identitetsfølelse. Han søkte seg mot emner, landskapstyper og en koloritt som han hevdet kunne oppfattes som særnorske. Gerhard Munthe utviklet dette synet videre da han omkring 1890 utviklet en dekorativ kunst inspirert av gamle norske vevnader. Werenskiold og Munthe var nært knyttet til Fridtjof Nansen, og sammen dannet de kjernen i et løst forbund av likesinnede nasjonalister, den såkalte Lysakerkretsen.

Nasjonalismen møtte sterk motstand fra Christian Krohg og Frits Thaulow. Krohg ønsket å utvikle naturalismen i retning av et problematiserende og samfunnskritisk verktøy, mens Thaulow hevdet forestillingen om at kunsten skulle være for kunstens skyld. Harriet Backer sto utenfor de ideologiske problemstillingene og konsentrerte seg om maleriske utfordringer knyttet til forholdet flate og rom, komposisjon og koloritt på en for samtiden avansert og fremtidsrettet måte. Hun vektla samtidig et sterkt stemningsinnhold i sine bilder.

Ny generasjon

Det syke barn
En ny malerisk stil, bort fra naturalismens bundethet, bryter gjennom med Edvard Munchs Det syke barn fra 1885–1886. Et smertelig barndomsminne gjenoppleves gjennom et konfronterende malerisk uttrykk.

Generasjonen som fulgte, var den første som i vesentlig grad fikk sin utdanning i Norge, under veiledning av de hjemvendte naturalistene. Gustav Wentzel og Edvard Munch fremsto tidlig som ledende skikkelser i denne generasjonen. Wentzel utviklet en naturalisme som er beslektet med den fotografiske gjengivelsen av detaljer.

Munch tok på radikalt vis utfordringen fra nye tendenser i samtiden, først i form av en oppløst impresjonisme, deretter gjennom en tilstramming av formen og dekorativ linjeføring, påvirket av art nouveau og jugendstil. Munch pendlet fra slutten av 1880-årene frem til 1908 mellom Tyskland og Frankrike og står som en av periodens fremste og mest radikale kunstnere også internasjonalt.

Internasjonal stil

1890-årenes unge kunstnere søkte i stor grad bort fra Norge og fant impulser over hele Europa. De uttrykte seg i en «internasjonal» stil med forenkling av naturmotiver til abstraherte linjer og flater, i en enkel koloritt med sterke kontraster mellom lys og mørke. Thorolf Holmboe, Arne Kavli og Thorvald Erichsen fremstår som stilens mest konsekvente utøvere utenom Munch.

En mer original retning tok Halfdan Egedius, Harald Sohlberg og Nikolai Astrup, som forente 1890-årenes tendenser mot en abstrahert kunst med en videreutvikling av naturalismens stemningsmaleri.

Første del av 1900-tallet

Fauvisme og impresjonisme

Etter 1900 knyttet norsk maleri et sterkt forbund med utviklingen i fransk kunst, en forbindelse som varte helt frem til 1960-årene. Komposisjon og koloritt identifiseres som maleriets to vesentlige særtrekk. Thorvald Erichsen fornyet sin kunst under inntrykk av fransk senimpresjonisme. Selv Edvard Munch tilpasset sitt kunstneriske uttrykk til de nye franske idealene. Ludvig Karsten utformet sin særpregede stil under avgjørende innflytelse av Munch, men mottok også viktige impulser fra de franske senimpresjonistene og Henri Matisse.

Omkring 1909 var en rekke norske malere elever av Matisse. Henrik Sørensen sto for en selvstendig tillemping av Matisses lære, mens Jean Heiberg forsøkte å utlede en akademisk disiplin av den. Sørensen fikk stor betydning for yngre generasjoner av kunstnere, som forente en fri kolorisme og ekspressive formuttrykk med humanisme og nasjonalistiske idealer.

Tidlig abstrakt maleri

Det første anløpet til et abstrakt maleri i Norge kom med Thorvald Hellesen, som under første verdenskrig utviklet et dekorativt abstrakt maleri påvirket av Fernand Legér. I 1920-årene var også Charlotte Wankel, Ragnhild Kaarbø og Ragnhild Keyser elever av Legér.

Figurativt formspråk og freskoteknikk

St. Hallvard

Alf Rolfsens freskomaleri av Oslos skytshelgen St. Hallvard i Oslo Rådhus.

© /KF-arkiv ※ BONO.
Lisens: Vernet verk

Per Krohg er periodens mest mangefasetterte personlighet. Som ung gjorde han seg gjeldende i fransk kunst med komposisjoner som forener impulser fra ulike retninger i tidens radikale maleri, for senere å utvikle et illustrativt figurativt formspråk. Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen og Aage Storstein utførte i mellomkrigstiden og i de første etterkrigsårene en rekke utsmykninger i freskoteknikk. Disse arbeidene ble i samtiden oppfattet som periodens viktigste kunstneriske arbeider. Hovedmonumentene er dekorasjonene i Bergen Børs (Revold), Sjømannsskolen i Oslo (Krohg), Vestre Krematorium (Rolfsen) og Oslo Rådhus.

Et mangfold av impulser

Mennesket og vilkårene
Karen Holtsmarks Mennesket og vilkårene (1935) utløste en hissig diskusjon om surrealismens plass i moderne malerkunst. Bildet ble først innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1993, og regnes i dag som et sentralt verk i norsk modernisme.
Mennesket og vilkårene
Av /BONO.
Lisens: CC BY NC 3.0
Utenfor fabrikken

Utenfor fabrikken fra 1972 av Arne Ekeland

© /BONO/Nasjonalmuseet.
Lisens: Vernet verk

Etter første verdenskrig hentet en ny klassisisme impulser fra arkaisk og egyptisk kunst, gresk klassisisme og ungrenessanse. Heiberg, Revold, Rolfsen og Bjarne Ness ledet an i denne retningen.

Aksel Waldemar Johannessen var en pioner innen skildringen av arbeiderklassen i en ekspressiv stil. Hans malerier ble først utstilt i 1923, etter hans tidlige død i 1922, så glemt og siden gjenoppdaget i 1990.

Surrealismen ble introdusert for norske malere av Vilhelm Bjerke-Petersen. Omkring 1935 arbeidet Olav Strømme, Bjarne Rise, Karen Holtsmark, Else Christie Kielland og Erik Harry Johannessen med symbolverdener knyttet til planteliv, seksualitet, drøm og ubevisst sjeleliv. Kai Fjell utviklet et formspråk der erotiske temaer forankres i en symbolverden hentet fra den norske landsbygda, med stilistiske innslag knyttet til en fri kolorisme og svungne linjerytmer.

Arne Ekeland arbeidet med sosialpsykologiske motiver, der seksualitet ble knyttet til klassekamp. Etter hvert kom revolusjonsmotiver til å stå sentralt hos Ekeland. Under andre verdenskrig malte han opplevelsen av lidelse, håp og frigjøring, mens han i etterkrigstiden sto for en humanistisk visjon og en forsoning av menneske og teknologi i et klasseløst samfunn. Hannah Ryggens politiske, antifascistiske billedtepper hører til blant periodens sterkeste kunstneriske posisjoner både tematisk og komposisjonelt.

Harald Kihles bilder avspeiler en romantisk reaksjon på industrialisme og urbanitet. Hans intime skildringer av det indre Telemark er fremstilt som et avsondret Arkadia, der menneskene lever i pakt med sine omgivelser. Hans Ryggens arbeider er fabuleringer over landskap, liv og levnet på Ørlandet, hvor det enkle og primitive livet blir lovprist i høystemte, uttrykksladede fargeeksplosjoner. Alf Løvbergs bilder er stille funderinger over livet i småbyen. Erling Engers fremstilte i utgangspunktet bondebefolkningen med en lun og humoristisk vinkling, for etter hvert å konsentrere seg om landskapets lys, stoff og struktur.

1945–1965

Erfaringene fra andre verdenskrig preget en kort tid de unge politisk radikale malerne Arne Bruland, Oddvar Alstad, Oddmund Kristiansen, Tore Haaland og Jakob Weidemann. Snart skulle deres radikalisme manifestere seg i form av tilslutning til en internasjonal bølge av abstrakt og nonfigurativt maleri.

Etterkrigsgenerasjonen ville uttrykke seg i en form som var befridd fra de konvensjonene som hadde vist seg å kunne misbrukes av fascister og stalinister. De unge fremsto som en hjemlig avantgarde og møtte frem til omkring 1960 sterk motstand.

Abstrakt kunst

Uten tittel

Odd Tandberg hørte til forkjemperne for abstrakt kunst i etterkrigstidens Norge. Uten tittel, olje på plate, 77 x 122 cm, 1962, Nasjonalmuseet.

© /Nasjonalmuseet/BONO.
Lisens: Vernet verk

Allerede fra 1950 er en abstrakt uttrykksmåte utbredt i den yngste generasjonen: Weidemann, Ludvig Eikaas, Knut Rumohr, Thore Heramb, Gunnvor Advocaat, Anna-Eva Bergmann, Øistein Thurman, Odd Tandberg, Carl Nesjar, Inger Sitter, Halvdan Ljøsne, Roar Wold og Lars Tiller er representanter for abstrakt norsk maleri.

Olav Strømme utformet etter 1960 en ekspressiv, sterkt abstrahert stil. Gunnar S. Gundersens særegne symbolspråk fungerer innen rammen av et presist og geometrisk fundert formspråk. Johannes Rians fargesterke, organiske abstraksjoner, med røtter i 1930-årenes surrealisme, fremstår som retningens mest originale bidrag.

Skulptur

Skulptur etter 1814

Monolittplatået

Skulpturgruppene i sirkeltrappen på Monolittplatået med Monolitten i bakgrunnen. Av Gustav Vigeland.

Hans Michelsen, som var elev av dansken Bertel Thorvaldsen i Roma, fikk store oppdrag av Karl Johan og bodde lenge i Stockholm. Han var også en av initiativtagerne til restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. I likhet med Michelsen dyrket den senere Julius Middelthun en klassisisme med innslag av realisme.

Brynjulf Bergslien utviklet en nasjonalromantisk realisme som kom til uttrykk i genreskulpturer. Hans hovedverk er rytterstatuen av Karl Johan, som er plassert foran Slottet i Oslo. Stephan Sinding oppnådde i 1880-årene internasjonal anerkjennelse for sine kraftfulle, uttrykksfulle skulpturer med klassiske temaer.

Gustav Vigeland sluttet seg som ung til den følelsesladede symbolismen i 1880- og 1890-årene, og hans verker fra denne perioden kan måles med det beste i samtidig europeisk skulptur. En kort tid arbeidet Vigeland for Nidarosdomen. Etter århundreskiftet utviklet han en forenklet figurstil med røtter i klassisismen. Vigelandsanlegget i Oslo avspeiler de ulike fasene i hans kunst. Ingebrigt Vik skapte i samme periode en forfinet stilkunst med intimt preg.

I mellomkrigstiden forente Wilhelm Rasmussen den nasjonalromantiske linjen i norsk skulptur med en fornyet interesse for klassisismen i en kraftfull heroisk stil, som i samtiden ble identifisert med et germansk kulturideal. Rasmussen var også en betydelig lærer ved Statens kunstakademi.

Etterkrigstidens skulptur

Norge, Haukeland

Arnold Haukelands lydskulptur ved Blindesenteret på Storedal i Skjeberg, med elektronisk musikk av Arne Nordheim.

© /KF-arkiv ※.
Lisens: Vernet verk

Idealet om sluttet form i forening med uttrykksfull modellering behersket flere generasjoner norske billedhuggere fra 1920-årene og ut gjennom hele århundret.

Fremstående representanter er Dyre Vaa, Rolf Lunde, Gunnar Janson, Emil Lie, Nic Schiøll, Kjeld Rasmussen, Arne Durban, Odd Hilt, Stinius Fredriksen, Per Hurum, Per Palle Storm og Joseph Grimeland.

Fra omkring 1950 arbeidet Aase Texmon Rygh, Carl Nesjar og Odd Tandberg på grunnlag av rent matematiske, geometriske eller optiske prinsipper. Arnold Haukeland førte i sin abstrakte skulptur videre en litterær og romantisk linje fra sin figurative skulptur over i arbeider som i sin tid vakte stor oppsikt. Ramon Isern utviklet et symbolmettet formspråk inspirert av surrealisme og konstruktivistisk skulptur.

Nils Aas utmerket seg gjennom sin evne til å skape fortettede symboler som harmonerer med omgivelsene. Han var også en av periodens fremste figurative billedhuggere. Hans verker preges av en sterk følelsesmessig innlevelsesevne med modellene og har samtidig en fast og avklart form. Knut Steen utviklet en forenklet og abstrahert form preget av sensualitet og eleganse, mens Boge Berg har uttrykt seg mer ekspressivt med opprevet modellering og kraftige kontraster mellom lys og skygge.

Arne Vinje Gunnerud har med basis i arkaisk og primitiv kunst sin særpregede motivkrets og stil. Etter 1970 har han arbeidet bevisst med å skape et moderne nordisk skulpturelt uttrykk. Skule Waksvik er blitt kjent for sine mange gode dyreskulpturer, men i senere år laget han også en serie fint karakteriserte kvinnefigurer, ofte med en viss humor.

Nyere skulptur

I 1970-årene skjedde en internasjonalisering av norsk skulptur. Bård Breivik fremsto tidlig som en lederskikkelse i opprøret mot de etablerte tradisjonene. Hans verker bygger på utsøkt håndverkskunnskap kombinert med enkel formgivning ut fra materialenes iboende kvaliteter. Senere har Breivik konsentrert seg om utformingen av større bymiljøer. Kristian Blystad har i en tydeligere figurativ form eksponert mange av de samme kvalitetene. Sammen har Breivik og Blystad gitt norsk steinskulptur en oppblomstring og ny identitet.

Gunnar Torvunds stemningsbetonte skulpturer henter inspirasjon fra ulike kilder, som romansk kunst, gammel treskurd og inuittenes kunst, og representerer en poetisk surrealisme der et metafysisk innhold kommer til uttrykk. Jon Gundersen resirkulerer materiale fra skraphaugen, sivilisasjonens kasserte attributter, i ironiske og poengterte assemblager. Helge Røed er blant de få skulptørene som ut fra en konseptuell tilnærming har arbeidet med form og romproblematikk.

I den figurative tradisjonen har Per Ung skapt en figurstil inspirert av barokken og av Auguste Rodin. Thor Sandborg på sin side knytter an til fokuseringen på kroppens utsatthet i moderne tid. Istvan Lisztes, med bakgrunn i østeuropeisk sosialrealisme, har utviklet et figurativt formspråk med glattpolerte bronsefigurer i en egyptisk-inspirert stil. Nina Sundby har laget en rekke fint modellerte statuer, flere med eventyrmotiv, hvorav enkelte er plassert på offentlige steder. Kirsten Kokkins mer detaljrealistiske kvinnefigurer er ofte fremstilt i dynamisk bevegelse.

Kjell Erik Killi Olsen er særlig kjent for sine fantasifulle installasjoner og en monumental figur i støpejern reist i i Vesterålen i 1994 (Skulpturlandskap Nordland). Internasjonal innflytelse kan tydelig merkes hos Per Barclays konstruktive metallskulpturer. Flere samiske kunstnere utmerket seg etter hvert med skulpturelle former i naturmaterialer som henviste til, men også skilte seg fra, den samiske håndverkstradisjonen (duodji), blant disse i første rekke Iver Jåks, Aage Gaup og Ingunn Utsi.

I en særstilling som provokatorisk kraftsentrum i norsk kunst sto Kjartan Slettemark. Han arbeidet i alle teknikker, men installasjonsformen, der figurer og dukker lages av søppel, var fremtredende. Hans kunst er leken og humoristisk med samfunnskritisk brodd, samtidig som han alltid inntok en forsonende holdning selv til de menneskene og fenomenene han kritiserte.

I krysningspunktet mellom kunstartene har Per Inge Bjørlo, Per Barclay, Ola Enstad, Bente Stokke, Sissel Tolaas, Marianne Heske og Inghild Karlsen laget installasjoner med stor uttrykkskraft, der både estetiske og politiske problemer er satt under debatt. Børre Larsen arbeider i grenselandet mellom skulptur og rene rominstallasjoner, og lyd, lys og bevegelse inngår ofte i hans uttrykk.

Tegning

Illustrasjon til «Guldfuglen»

Tittel: «Da slo trollene latterdøren opp på vid vegg». Illustrasjon til «Guldfuglen» i P. Chr. Asbjörnsen og J. Moe, Eventyrbog for Børn. København 1883.

Av /Nasjonalmuseet.
Lisens: CC BY NC 3.0
Tegning fra Olav Tryggvasons saga

Erik Werenskiold laget i 1890-årene en rekke tegninger som illustrasjoner til Snorres kongesagaer. Denne tegningen fra Olav Tryggvasons saga viser Sigrid Storråde sammen med Olav Tryggvason, like etter at han har slått henne i ansiktet med hansken fordi hun nektet å gå over til kristendommen.

Tegning fra Olav Tryggvasons saga
Av .
Lisens: fri

Tegning kom tidlig inn i undervisningen ved katedralskolene og i forbindelse med utdanningen av militære og ingeniører. Fra slutten av 1700-tallet ble det opprettet en rekke offentlige stillinger for tegnelærere. Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania (opprettet i 1818, senere Statens håndverks- og kunstindustriskole) spilte en sentral rolle i kunstlivet gjennom store deler av 1800-tallet.

I 1869 fikk skolen navnet Den kongelige Tegneskole. Undervisningen tok da mer og mer sikte på håndverkere, men de fleste betydelige kunstnerne fikk fortsatt sin første utdannelse der før de reiste ut til kunstakademiene i Europa. De fleste kunstnerne dyrket tegnekunsten som grunnlag for sitt maleri i form av skisser og studier. J. C. Dahl, Thomas Fearnley, Adolph Tidemand og Hans Gude var alle eminente tegnere.

Erik Werenskiold regnes blant de ypperste norske tegnere gjennom tidene. Hans illustrasjoner til de norske eventyrene, Snorre og en rekke andre bokverk var både banebrytende og skoledannende. Theodor Kittelsens utforming av det norske trollet inngår som en del av den norske symbol- og forestillingsverdenen. Gerhard Munthes stiliserte tegninger har fått betegnelsen sagastil og hadde stor innflytelse på en rekke områder innen kunsthåndverk rundt århundreskiftet. Halfdan Egedius' tegninger til 1899-utgaven av Snorres Heimskringla må regnes til kunstnerens ypperste verker.

På 1900-tallet kom Bjarne Ness' akttegninger til å danne forbilde for flere generasjoner kunstnere. Reidar Aulie, Ridley Borchgrevink, Kai Fjell og Arne Ekeland dyrket en selvstendig tegnekunst. I etterkrigsårene har Kaare Espolin Johnson, Olav Mosebekk, Lars Tiller og Håkon Bleken bidratt til å gi tegningen en selvstendig plass som kunstart. Jan Groth vakte fra 1980-årene oppmerksomhet både i Norge og USA med sine forenklede strekstudier. På 2000-tallet har blant andre Kim Hiorthøy, Bjørn Bjarre, Sverre Malling og Ane Mette Hol på vidt ulike vis dyrket tegningen som en egen kunstform.

Innen karikaturtegning oppnådde Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix internasjonal anerkjennelse. Kjell Aukrust utviklet sin egen fabelverden i enkle og følsomme strektegninger tilpasset boksidens lille format. Gösta Hammarlund, Randi Monsen og Ulf Aas var i etterkrigsårene de ledende norske avistegnerne. I senere år har blant andre Finn Graff, Roar Hagen, Inge Grødum, Jan O. Henriksen, Siri Dokken og Per Elvestuen ført denne tradisjonen videre.

Tegnere som Hans Normann Dahl, Harald Nordberg og Bendik Kaltenborn er prisbelønnet for sine bokillustrasjoner. I 1980- og 1990-årene dannet også norske serietegnere en spennende gruppe, med blant andre Tor Bomann-Larsen, Steffen Kverneland, Christopher Nielsen, Lars Fiske og Arild Midthun. I senere tid har serietegnere som Frode Øverli, Lise Myhre og Hanne Sigbjørnsen gjort seg bemerket.

Grafikk

Det syke barn

Edvard Munch, Det syke barn. Fargelitografi fra 1896, Nasjonalmuseet

Av .
Lisens: CC BY NC 2.0
Same i festdrakt
Same i festdrakt av John Savio
Av /Digitalt museum.
Amerikanske sommerfuglar
Flere av Per Kleivas kunstverk har en sterk samfunnskritisk tendens. Amerikanske sommerfuglar fra 1971. Fargesilketrykk på papir.
© /BONO/Nasjonalmuseet.
Lisens: Vernet verk

Grafikken begynte, tross enkelte tidligere tilløp, først med Edvard Munch, som omkring 1895 skapte en helt personlig stil både i radering, litografi og tresnitt. På grunn av hans kontinentale tilknytning og kunstneriske særstilling fikk hans virke ikke umiddelbart noen vesentlig betydning for den hjemlige grafikkens utvikling. Noe senere fornyet Nikolai Astrup særlig fargetresnittet. Andre ledende i den norske tresnittskolen har vært Henrik Finne og Vilhelm Tveteraas.

Rolf Nesch vant internasjonalt ry med sin originale «metallgrafikk». I mellomkrigstiden gjorde også den samiske kunstneren John Savio seg bemerket.

Fargetresnittskolen var dominerende, men ikke enerådende på tresnittarenaen i det første tiåret etter krigen. Harald Kihles tresnitt i svart-hvitt er risset opp med kraftige konturer. Sigurd Winge vendte seg mot tysk ekspresjonisme i dyptrykk (etsning og koldnål). Også Chrix Dahl inntok en fremtredende stilling i norsk grafikks etterkrigshistorie, først og fremst gjennom sin lærergjerning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1950- og 1960-årene.

I 1950-årenes grafikk var landskap og figurstudier fremtredende. Olaf Thrap-Meyer og Finn Christensens raderinger ble regnet som svært spennende med sin forening av abstraherende og forestillende former. Et fåtall grafikere arbeidet med nonfigurative bilder, blant andre Knut Rumohr, Ludvig Eikaas, Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen. Flere søkte seg til Stanley Hayters internasjonale verksted Atelier 17 i Paris. I 1965 opprettet Reidar Rudjord og Anne Breivik et verkstedsamarbeid i Oslo, Atelier Nord, etter mønster av Atelier 17.

Frans Widerbergs tidlige tresnitt og trestikk fra 1963 ble mottatt med begeistring; han fortsatte sitt virke som grafiker med litografi. Niclas Gulbrandsen utførte personlige svart-hvite tresnitt med stor uttrykkskraft i figurenes form, bevegelse og plassering i billedrommet. Bjørn Ransve arbeidet som Widerberg parallelt med maleri og litografi fra slutten av 1960-årene.

Raderkunstens fornyelse ble fulgt opp av flere unge i 1960-årene, blant andre Arne Malmedal, Guttorm Guttormsgaard og Arne Bendik Sjur. Guttormsgaard var en foregangsfigur i 1970-årenes grafikk med sine koldnålsraderinger. En vibrerende vrimmel av både kraftig og spinkelt etsede streker er karakteristisk for hans figurfremstillinger. Han har også hatt stor betydning som lærer. Arne Bendik Sjur har arbeidet kontinuerlig med små koldnålsraderinger i svart-hvitt. Små intime personstudier samt groteske figurer i lukkede rom er karakteristiske for hans tidlige kunst, som etter hvert ble mer samfunnskritisk.

Sent i 1960-årene ble silketrykket introdusert i norsk kunstliv. I dens tidligste fase er silketrykket knyttet til grafikerkollektivet GRAS, som ble opprettet i Oslo i 1970 av blant andre Per Kleiva og Anders Kjær. Karakteristisk for deres grafikk var den ofte plakatmessige utformingen og ikke minst bruken av fotografiske billedelementer som var tidstypisk forankret i et felles venstrepolitisk og til dels aktivistisk engasjement. Willi Storns fargerike og ekspressive fantasikunst var også ofte politisk engasjert.

1970-årene ble kalt grafikkens tiår på grunn av en økende interesse både blant kunstner og publikum, og flere grupper med verkstedfellesskap dukket opp. I 1972 åpnet foreningen Norske Grafikere eget galleri i Oslo.

Maleri etter 1965

Gult og sort

Jens Johannessen, Gult og sort, 1967. Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden.

© /KF-arkiv ※ BONO.
Lisens: Vernet verk

Da norsk maleri omkring 1965 brøt opp fra den franskpåvirkede abstraksjonen, fant mange et ideal i den britiske maleren Francis Bacon. Etter hvert kom en sterkere orientering mot amerikansk etterkrigskunst. I 1980-årene øvde særlig tysk kunst innflytelse på norsk maleri. 1990-årene brakte en større grad av kritisk refleksjon og konseptualisering omkring maleriet, hvor dets historiske rolle ble diskutert og utfordret. Omkring 2010 så man en tilbakekomst av tradisjonelle teknikker og uttrykksformer. Samtidig har disse uttrykkene vært informert av teknologi og skjermkultur, og maleriet opptrer gjerne som del av en større sosial, materiell og prosessuell helhet.

Bruddet med 1950-årenes estetikk fikk ingen enhetlig form og inkluderte noen eldre malere. Håkon Bleken tok med seg erfaringene fra den strenge billedoppbyggingen over i et figurativt og litterært maleri ved utgangen av 1960-årene. Han tolket samtidens overordnede moralske dilemmaer og eksistensielle spørsmål med en patosfylt, men samtidig kritisk retorikk. Knut Rose var opptatt av den samme problematikken. Fra samme miljø brøt Jens Johannessen ut og etablerte seg som en romantisk modernist med forkjærlighet for det dekorative. Irma Salo Jæger har ført det nonfigurative maleriet videre i et stramt og koloristisk uttrykk.

Et figurativt billedspråk

Skyen
© /BONO.
Lisens: Vernet verk

Med utgangspunkt i impulser fra amerikansk popkunst oppsto et figurativt billedspråk med et samfunnskritisk og revolusjonært innhold. Den rettet sterk kritikk mot imperialisme og utbytting i den tredje verden, USAs krigføring i Vietnam og en rekke lokale kampsaker, som Mardøla-saken, folkeavstemningen i 1972 med mer. Per Kleiva var den som mest presist formulerte denne trenden. Det er en nær tilknytning til amerikansk kunst også hos Victor Lind, Anders Kjær og Morten Krohg.

En mer tradisjonsbundet figurativ bølge kom omkring 1965 i form av en rekke personlige bidrag fra malere som Frans Widerberg, Svein Strand, Johannes Vinjum, John David Nielsen, Eilif Amundsen, Odd Nerdrum og Karl Erik Harr. Widerberg knyttet an til 1800-tallets romantiske og symbolistiske kunst i sine fortolkninger av forholdet mellom menneske og kosmos, mens Vinjum, Strand og Amundsen fremdeles fant inspirasjon i fransk postimpresjonisme.

Odd Nerdrum har mest konsekvent utformet et tilbakeskuende formspråk, preget av barokken og 1800-tallets realisme. I tidlige arbeider tok han opp aktuelle samfunnsmessige temaer. Etter 1985 konsentrerte han seg om å utvikle et høyst personlig og særegent symbolspråk, som har vakt oppmerksomhet også internasjonalt. Nerdrum har hatt en rekke elever som følger i hans fotspor med et klassisk-inspirert og romantisk preget figurmaleri. Også Vebjørn Sand har gjort seg bemerket med en søken tilbake til et førmoderne uttrykk.

Bjørn Ransves malerier er fulle av ironi, paradokser, lek med sjangere og kunsthistoriske sitater knyttet til 1980-årenes postmodernisme. Han har utført gammelmesterlige bilder av kroppsdeler, harlekiner og apekatter samt indianerbilder i tegneseriestil, nykubistiske studier og abstrakte flatemalerier.

Nyekspresjonisme og nye landskaper

Hilde Vemren, Vinyl, 1982
/BONO.
Lisens: Vernet verk
Arvid Pettersen, Landskap, 1977
/BONO.
Lisens: Vernet verk
Kira Wager, Manhattan 3.3, 2005-2007
/BONO.
Lisens: Vernet verk

Et utstillingsprosjekt som Uteksti på Galleri Wang i Oslo i 1984 – med kunstnere som Camilla Wærenskjold, Lars Paalgard og Hilmar Fredriksen – gjorde postmodernismens inntog i norsk kunst tydelig, i form av temporære installasjoner og en anarkisk motstand mot all formalisme. 1980-årene for øvrig var preget av en malerisk og metafysisk postmodernisme, som hos Jørgen Dobloug, Tore Hansen, Arvid Pettersen, Helge Korvald, Tom Lid, Hilde Vemren, Hanne Borchgrevink og Marianne Bratteli. Halvabstrakte, ekspresjonistiske landskaper i en nordisk, romantisk tradisjon gjorde stort utslag i norsk billedkunst i disse årene. Et rått, tilblivelsens urlandskap med arketypiske former (trekant/fjell, pillar/bauta, portal) ble dyrket av malere som Olav Christopher Jenssen, Anne Kathrine Dolven, Ørnulf Opdahl, Bjørn-Sigurd Tufta, Håvard Vikhagen og Carl Fredrik Schultz.

Kjell Torriset og Ulf Nilsen hentet impulser fra britisk maleri og italiensk transavanguardia i drømmeaktige figurative malerier. Kjell Erik Killi Olsen, Håkon Gullvåg, Bjørg Holene og Therese Nortvedt uttrykte seg i et fortellende maleri med surrealistiske undertoner. Leonard Rickhards særegne billedverden har røtter i barndommens minner, men er også full av kunsthistoriske sitater og referanser. Hans sterke skildringer er litterære, men han legger også stor vekt på maleriets abstrakte sider. Bjørn Carlsen arbeider med fabulerende ekspresjonistiske figurfremstillinger som veksler mellom fargeprakt og grøss. Svein Johansen, Svein Mamen og Carl Oscar Schelbred har arbeidet med historiske eller kulturelle landskaper, mens Ida Lorentzen har markert seg med strengt oppbygde interiører med oppstillinger i en saklig, tørr realisme.

Arne Malmedal utviklet i 1980- og 1990-årene et abstrakt flatemaleri, ofte monokromt, som ga ham en sentral posisjon i norsk samtidskunst. Innenfor et geometrisk formspråk har Jakob Schmidt og Thomas Hestvold (1957–) skapt konsentrerte kommentarer til maleriet som bærer av et innhold som er identisk med sin form. I 1990-årene merkes en sterk dragning mot en dekorativ iscenesettelse hos malere som Terje Uhrn, Geir Yttervik (1955–) og Harald Fenn. Formen i disse bildene refererer ofte til kunsthistorien, og teknikkene er tillempninger av tradisjonelle, håndverksbaserte malerteknikker.

På 2000-tallet har Vanessa Baird høstet anerkjennelse for visuelt overdådige og tematisk selvutleverende, groteske og surrealistiske figurtablåer, mange med politiske undertoner. Kira Wager har utviklet et både ekspressivt og impresjonistisk, realistisk og koloristisk maleri med utgangspunkt i fotografi. Kameraets saklige optikk har også vært utgangspunktet for Thorbjørn Sørensens mer fotorealistiske portretter og naturstudier. Mohamed Ali Fadlabi (1975–) lager til dels monumentale veggmalerier med inspirasjon fra afrofuturisme, popkunst og etiopiske kirkeikoner.

Etter 2010 opplevde også det abstrakte maleriet en tilbakekomst og revitalisering blant unge kunstnere. Fredrik Værslev (1979–), Ivan Galuzin (1979–) og Ragna Bley (1986–) har gjort maleriet til gjenstand for mekaniske, kjemiske og materielle prosesser der det visuelle resultatet på lerretet er resultat av en varierende grad av tilfeldigheter. Ida Ekblad blander figurative og abstrakte motiver i et stofflig og fargemettet maleri med referanser til COBRA-gruppen og klassisk modernisme, tegneserier og internettets visuelle kaos. Jorunn Hancke Øgstads (1979–) dynamiske behandling av flaten refererer blant annet til den digitale skjermens format og det digitale bildets lagvise oppbygging, mens Anders Sletvold Moe (1978–) griper tilbake til den modernistiske kanon i sine stramt geometriske komposisjoner.

Maleriets endrede situasjon

Balance of Painters (detalj)
Dag Erik Elgin, Balance of Painters, 2011 (detalj). Foto: Øystein Thorvaldsen
Balance of Painters (detalj)
Av .

Mot slutten av 1990-årene var det tydelig at maleriet ikke lenger kunne innta en så dominerende plass som det hadde hatt blant kunstartene i 1980-årene. I løpet av tiåret opphørte også den tradisjonelle inndelingen i avdelinger for grafikk, skulptur og maleri ved kunstakademiene. Den postmoderne pluralismen slo ut i full blomst, en rekke retninger og tendenser kunne leve side om side, mens den gamle motsetningen mellom abstrakte og figurative uttrykk opplevdes som mindre interessant. Man så også en ny ideologisering av bildet: Oppmerksomheten gikk fra det som skjer på billedplanet, til det som ligger utenfor billedflaten, og forholdet mellom verk, institusjoner, samfunn, kjønn og resepsjon stilles i fokus. Interessen flyttes fra hvordan bildet er laget til hvordan bildet fungerer og inngår i ulike sammenhenger.

Viktigere enn bildets fysiske ramme er rammen av teori og ideologi. Fra modernismens fokusering på de formale sidene plasseres verket i en postmoderne tid i en bred ramme av kulturelle, sosiale og estetiske faktorer. Av kunstnere som har markert seg i en slik kontekst, kan nevnes Mari Slaattelid, Dag Erik Elgin og Bjarne Melgaard.

Fotografi, nye medier og konseptualisme

Tom Sandberg: Uten tittel, 2005
.
Videomaleri: Landscape in Wind and Rain

Landscape in Wind and Rain av Marianne Heske. Videomaleri fra 1987, 175 x 220 cm.

© /KF-arkiv ※ BONO.
Lisens: Vernet verk

I løpet av 1990-årene ble norsk kunstliv mer internasjonalt orientert og sammensatt, som følge av økt reisevirksomhet og et større tilfang av informasjon gjennom internett. Sammen med institusjoner som Museet for samtidskunst (åpnet 1990) og Astrup Fearnley Museet (åpnet 1993) har regulære utstillinger som Momentum i Moss og Lofoten internasjonale kunstfestival bidratt til å bringe viktige impulser til Norge. Samisk senter for samtidskunst, Sámi dáiddaguovddáš, ble opprettet i 1986 for å formidle og synliggjøre samisk samtidskunst. Office for Contemporary Art ble stiftet i 2002 som et offisielt bindeledd mellom norsk og internasjonalt kunstliv. Nye medier og uttrykksformer speilet en globalisert og stadig mer teknologisk tid.

I 1971 ble Kåre Kivijärvi antatt på Høstutstillingen som første fotograf noensinne. I 1980-årene ble nye uttrykksformer som video og installasjon introdusert, likeså de første tilløpene til mer konseptuelle kunstpraksiser. Særlig viktig for fotografiets status som kunstuttrykk var etableringen av Fotogalleriet i Oslo i 1977, med blant andre Tom Sandberg og Dag Alveng som pådrivere. Andre fotografer som markerte seg, var Morten Krogvold, Per Berntsen (1953–), Henny Lie og Jim Bengston. I videobasert kunst har Marianne Heske, Rolf Aamot og Kjell Bjørgeengen vært pionerer. Heske vakte oppmerksomhet med sine computer-malerier av vestlandsmotiver tatt opp på video og deretter overført datamaskinelt på lerret. Bjørgeengen har utført en rekke videoskulpturer, der det skapes elektriske formasjoner på skjermene. Tilsvarende var Sven Påhlsson den første til å ta i bruk virtuell virkelighet, det vil si en datakonstruert virkelighet, i fremstillingen av monotone og drømmeaktige bylandskaper.

I løpet av 1990-årene så man en utvikling i den fotografiske kunsten fra det formalistiske og dokumentariske til det iscenesatte og manipulerte bildet. Med arbeidene til kunstnere som Mette Tronvoll, Mikkel McAlinden, Vibeke Tandberg og Torbjørn Rødland gikk diskusjonen om kamerabasert kunst inn i en mer bildekritisk fase lignende den man opplevde i maleriet, der postmoderne, strukturkritisk teori dannet bakteppe. Videomediet utviklet seg fra teknologisk og formalistisk eksperimentering til en mer profesjonalisert filmatisk og fortellende stil, med Bodil Furu, Knut Åsdam og Ane Hjort Guttu som sentrale utøvere.

Konseptkunst og nykonseptualisme

Snorre Ytterstad, Endless Chain, 2004
/BONO.
Lisens: Vernet verk
Bente Stokke installasjon
Bente Stokkes askeskulptur Querneren, stilt ut i Kværnerhallen i Oslo i regi av Nasjonalmuseet i 2004
Av /NTB.

Omkring 1980 så også introduksjonen av konsept- og prosesskunst i en norsk sammenheng. Kunstnere som Bård Breivik, Marianne Heske, Inghild Karlsen og Bente Stokke utforsket konseptuelle strategier som brøt med den modernistiske og verksorienterte tradisjonen som dominerte norsk kunstliv. Blant kjente konseptuelle og prosessbaserte kunstverk i norsk kunst er Marianne Heskes Prosjekt Gjerdeløa (1980), hvor kunstneren fraktet en tømmerløe fra Tafjord til Pompidou-senteret i Paris og tilbake, og Bente Stokkes Bibliotek (1990), et rom dekket av aske der inventaret siden er fjernet slik at bare avtrykk står igjen i asken.

I løpet av det neste tiåret ble konseptuell kunst et dominerende innslag i norsk kunstutdanning, delvis som følge av at kunstnere som Paul Brand, Ingrid Book og Carina Hedén og Gerd Tinglum virket som professorer og lærere ved landets kunstskoler. På 2000-tallet ble nykonseptualisme etablert som et begrep i norsk kunst, for å betegne en ny generasjon kunstnere som markerte seg med en utpreget intellektuell kunstpraksis med referanser til 1960- og 1970-årenes konseptkunst.

Snorre Ytterstad, Matias Faldbakken og Lina Viste Grønli er eksempler på kunstnere hvis arbeid med skulpturelle, romlige og språklige problemstillinger bærer både et politisk budskap og en problematisering av selve kunstobjektet og -begrepet. Ole Jørgen Ness satte en rekke ulike identiteter og kunstneriske sjangere i spill, og utfordret tanken om at å være kunstner handler om å definere én stil. Børre Sæthre gjorde seg bemerket med storskala scenografiske verker inspirert av science fiction og futuristisk design. Den dansknorske duoen Elmgreen & Dragset har produsert en lang rekke institusjonskommenterende, performative og spektakulære installasjoner.

Nymaterialisme, postinternett og dekolonisering

Konsensusbilde
Steinar Haga Kristensens freske Konsensusbilde (2013–2015) i Oslo rådhus.
Konsensusbilde
Av /Damian Heinisch (foto).

Det tidlige 2000-tallets institusjonskritiske og rasjonelle konseptkunst ble snart møtt av en reaksjon i form av på den ene siden en søken mot mer romantiske, surrealistiske og fantastiske uttrykk, og på den andre en tilbakevending til arbeid med materialer, håndverk og tradisjonelle teknikker som tekstil og keramikk. Steinar Haga Kristensen og Tori Wrånes lager komplekse totalverk som kan omfatte skulptur, scenekunst og performance, og i Kristensens tilfelle også monumentale muralarbeider. Tekstilkunstnerne Ann Cathrin November Høibo (1979–) og Aurora Passero (1984–) er ytterligere eksempler på kunstnere som har vendt oppmerksomheten mot det stofflige og taktile i samtidskunsten i 2010-årene.

Tekstil er også et materielt og diskursivt utgangspunkt for Sandra Mujingas skulpturelle installasjoner. I hennes tilfelle kombineres de tekstile formene med digitale verktøy, video, hologrammer og farget lys i romlige situasjoner. Tematisk dreier Mujingas kunst seg om en politisk og eksistensiell erfaring preget av internett og skjermkultur, multikulturalisme og erfaringen av å være svart i et europeisk samfunn – lignende tematikker finnes i arbeidene til Frida Orupabo (1986–) og Anawana Haloba.

Ved inngangen til 2020-årene er slike spørsmål aktuelle blant unge kunstnere. Diskusjoner om dekanonisering, dekolonisering og identitetspolitikk skaper debatt og engasjement i kunstlivet, også blant unge samiske kunstnere som Máret Ánne Sara og Joar Nango. Også de prekære utfordringene knyttet til miljø og klima, og en bærekraftig livsførsel, er i økende grad aktuelle som kunstneriske utgangspunkt.

Utstillinger, gallerier og begivenheter

Det var kunstforeningene som først gikk i gang med skiftende utstillinger, for eksempel «markedsutstillingene» i Oslo, som ble holdt nesten hvert år fra 1838 til 1869. De store nordiske utstillingene ble også viktig, særlig den i Stockholm i 1850, der de norske Düsseldorf-malerne vakte oppsikt. I 1852, 1857 og 1861 ble utstillingene holdt i Oslo. Ideen ble tatt opp igjen av «Unionalen» (1926–1931) og fra 1946 av Nordisk Konstförbund.

I 1882 arrangerte norske kunstnere sin egen «høstutstilling», som to år senere ble statlig. Siden har Høstutstillingen vært en årlig og sentral begivenhet i norsk kunstliv, siden 1930 avholdt i Kunstnernes Hus i Oslo.

Riksgalleriet hadde stor betydning for utstillingsvirksomheten av moderne kunst i årene 1952–1992. I 1992 ble Riksgalleriet erstattet av Riksutstillinger, som i 1996 ble etablert som en selvstendig institusjon, fra 2005 en del av Nasjonalmuseet.

Norsk kulturråd, opprettet i 1964, bekostet en rekke utsmykninger omkring i landet og har siden 1968 bidratt med midler til innkjøp av moderne norsk kunst til fordeling over hele landet. Det er også etablert faste kunstutstillinger knyttet til Festspillene i Bergen og Harstad. Lofoten internasjonale kunstfestival i Lofoten (etablert 1991) er en sentral arena for visning av norsk og internasjonal samtidskunst, mens Riddu Riđđu-festivalen i Manndalen – Olmmáivággi har arbeidet for synliggjøring av samisk og andre urfolks kunst og identitet siden 1991. I Moss er Momentum (Nordisk festival for samtidskunst) etablert i 1996, med åpning i 1998. I nyere tid har Bergen Assembly (etablert 2009, arrangert første gang 2013) og Oslobiennalen (arrangert første gang 2019) kommet til i rekken av regelmessige mønstringer av norsk og internasjonal samtidskunst.

Norske kunstnere deltar ved internasjonale stormønstringer i utlandet, som documenta i Kassel i Tyskland og biennalene i Venezia i Italia og São Paulo i Brasil.

Private gallerier

Fra 1960-årene vokste det frem en rekke private gallerier, først og fremst i Oslo. De første var Galleri Haaken (etablert i 1961), Galleri 27 (etablert i 1962, nedlagt i 2005), Galleri F 15, (etablert i 1966), Galleri Riis (etablert i Trondheim i 1972, i Oslo siden 1980), Galleri Dobloug (etablert i 1975) og Galleri K (etablert i 1977). I 1980- og 1990-årene gjorde blant andre Galleri Wang (etablert med utgangspunkt i den tidligere Wang kunsthandel, nedlagt 2005) og Galleri S.E. (etablert 1995 i Bergen, nedlagt 2017) seg gjeldende. I nyere tid er blant andre Galleri Brandstrup, Peder Lund, Gerhardsen Gerner, STANDARD (OSLO), OSL contemporary, VI, VII, Galleri Opdahl (Stavanger) og Høyersten Contemporary (Bergen) kommet til, flere med et internasjonalt nedslag.

En alternativ scene

Ole Jørgen Ness, Opus osiris, 1994.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
/BONO.
Lisens: Vernet verk

1990-årene så fremveksten av en kunstscene skapt av unge kunstnere som et alternativ til både de offentlige institusjonene og privatgalleriene. Kunstnerdrevne utstillingsrom som Ole Jørgen Ness' Herslebsgate 10 (1992–1998) og Galleri Struts (1994–1998) i Oslo, og Galleri Otto Plonk (1995–1998) i Bergen, dannet opptakten til et aktivt og variert miljø som etablerte kontaktflater og uformelle nettverk mellom norske og nordiske byer. Den kunstnerdrevne galleriscenen har siden representert et betydelig innslag i norsk samtidskunst. Mange av visningsrommene har oppstått spontant og har vært kortvarige prosjekter, mens andre etablerte seg nærmest som mini-institusjoner. Blant de mest sentrale på den kunstnerdrevne scenen siden 2000 er Small Projects og Kurant i Tromsø; Prosjektrom Normanns i Stavanger; Elephant Kunsthall i Lillehammer; Entrée og Tag Team Studio i Bergen; Rake visningsrom og BABEL i Trondheim; og NoPlace, Galleri Galuzin/TAFKAG, 1857, MELK og Tenthaus i Oslo.

En rekke større utstillinger tok sikte på å presentere denne scenen og den nye nordiske, intermediale samtidskunsten. Blant disse står det stedsspesifikke PiG – Prosjekt i Gamlebyen (1994), Oslo One Night Stand (1995) og Fellessentralen (1998) – begge de sistnevnte på Kunstnernes Hus – i ettertid som særlig viktige i presentasjonen av en kunst som var multimedial, relasjonell og postkonseptuell, og som på mange måter representerte et paradigmeskifte i norsk kunst. I 2005 samlet Ida Ekblad og Anders Nordby (1977–) en mer internasjonalt sammensatt scene i utstillingen With Us Against Reality, or Against Us! i et tomt fabrikklokale på Grünerløkka i Oslo, mens en institusjonell markering ble gjort av Astrup Fearnley Museet i 2008, med utstillingen Lights On, delvis i samarbeid med de kunstnerdrevne galleriene.

I 2013 organiserte Eline Mugaas og Elise Storsveen utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di – Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89 i samarbeid med Kunsthall Oslo. Utstillingen foreslo en alternativ moderne kunsthistorie og tok sikte på å gi en oversikt over feminismens innvirkning på norsk kunst i perioden. En rekke kvinnelige kunstnerskap fikk en bredere presentasjon enn hva som til da var tilfelle, som Siri Anker Aurdal, Elisabeth Haarr og Sidsel Paaske.

Interesseorganisasjoner

Billedkunstnernes overordnede interesseorganisasjon er Norske Billedkunstnere, med tilslutning fra foreningene Unge Kunstneres Samfund, Norsk Billedhoggerforening, Tegnerforbundet, Norske Grafikere, Norske Tekstilkunstnere, Landsforeningen Norske Malere og Forbundet Frie Fotografer.

Stipend

Statens kunstnerstipend omfatter følgende stipendtyper:

  • Arbeidsstipend kan tildeles for en periode fra ett til fem år.
  • Arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere kan tildeles for en periode fra ett til tre år.
  • Diversestipend skal være et bidrag til den kunstneriske virksomheten til den enkelte søkeren.
  • Diversestipend for nyutdannede kunstnere er nyoppretta og erstatter stipend basert på gjennomført kunstutdanning.
  • Stipend for etablerte kunstnere skal gi kunstnere anledning til å utvikle sitt kunstneriske virke over en lengre periode og til å kunne ha kunstnerisk aktivitet som hovedgjøremål.
  • Stipend for seniorkunstnere skal sikre mottakerne økonomisk trygghet, slik at de kan ha kunstnerisk aktivitet som hovedgjøremål.

Formidlingsinstitusjoner

Med sete i Oslo finnes Kunst i Skolen og Kunst på Arbeidsplassen. Riksutstillinger var tidligere en landsdekkende kunstformidlingsinstitusjon, hovedsakelig organisert gjennom utstillingsturneer, og er fra 2005 en del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Utdanning

Kunstutdanning gis ved fire høyskoler i Norge: Kunsthøgskolen i Oslo (tidligere Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi), Kunsthøgskolen i Bergen, Kunstakademiet i Trondheim (en del av Institutt for billedkunst, Fakultet for arkitektur og billedkunst ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet [NTNU] i Trondheim) og Kunstakademiet i Tromsø (del av Universitetet i Tromsø).

Tidsskrifter

  • Billedkunst (knyttet til Norske Billedkunstnere). Tidsskrift for nyheter og kritikk siden omleggingen av fagforeningsbladet Billedkunstneren i 1999.
  • Kunstkritikk, nettpublikasjon for norsk og nordisk kunstkritikk, initiert av Norsk kritikerlag i 2003 og drevet av Stiftelsen Kunstkritikk
  • Kunstavisen, nettpublikasjon for kritikk og nyheter fra kunstfeltet
  • Kunst og Kultur (Nasjonalmuseet)
  • Numer (Tegnerforbundet)
  • UKS – Forum for Samtidskunst (Unge Kunstneres Samfund). Under redaktørene Stian Grøgaard og George Morgenstern var UKS-nytt, senere UKS – Forum for samtidskunst sentralt for introduksjonen av postmoderne teori i den norske kunstdiskusjonen i siste halvdel av 1980-årene og første halvdel av 1990-årene.
  • Kunst pluss (Norske Kunstforeninger)
  • Magasinet KUNST
  • Norsk kunstårbok, første gang utgitt i 1992 av Kunstnernes Informasjonskontor. I årene 2010–2020 ble årboken utgitt av Stiftelsen Norsk kunstårbok og Pax Forlag. Siden 2021 står kunstbokforlaget Uten Tittel AS som utgiver. Årboken inneholder artikler om norsk og internasjonal samtidskunst og kunstteori, intervjuer, og oversikt over foregående års utstillinger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Alsvik, Henning med flere: Norges billedkunst i det nittende og tyvende århundre, 1951–53, to bind.
  • Askeland, Jan: Freskoepoken : studier i profant norsk monumentalmaleri 1918–1950, 1965
  • Askeland, Jan: Norsk malerkunst : hovedlinjer gjennom 200 år, 1981, isbn 82-02-04898-2
  • Berg, Knut med flere, red.: Norges kunsthistorie, 1981–83, sju bind, isbn 82-05-12264-4
  • Blindheim, Martin: Painted wooden sculpture in Norway c. 1100-1250, 1998, isbn 82-00-37681-8
  • Danbolt, Gunnar: Norsk kunsthistorie : bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, tredje utgave, 2009, isbn 978-82-521-7435-9
  • Helliesen, Sidsel: Norsk grafikk gjennom 100 år, 2000, isbn 82-525-4040-6
  • Hohler, Erla Bergendahl: Norwegian stave church sculpture, 1999, to bind
  • Koefoed, Holger & Øivind Storm Bjerke: Tidens øye : en innføring i norsk malerkunst, 2001, isbn 82-525-4408-8
  • Langballe, Anne M. Hasund & Gunnar Danbolt: Norsk kunsthistorisk bibliografi, 1976, isbn 82-00-01465-7
  • Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere, 1982–86, fire bind, isbn 82-00-18323-8
  • Solhjell, Dag: Kunst-Norge : en sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen, 1995, isbn 82-00-03919-6
  • Sundseth, Arnt Bryde & Alf C. Melhus: Norsk illustrasjonskunst 1850–1950 : bibliografi, 1952
  • Thiis, Jens: Norske malere og billedhuggere, 1904–1907, tre bind i ett
  • Wichstrøm, Anne: Kvinneliv, kunstnerliv : kvinnelige malere i Norge før 1900, andre utgave, 2002, isbn 82-525-4417-7
  • Østby, Leif med flere: Norske tegnere, 1987, isbn 82-518-2234-3

Kommentarer (3)

skrev Mats Linder

Her var det jammen mange menn. Kanskje ikke så rart når det bare er menn som skrevet artikkelen. På tide å gi et litt mer nyansert bilde av norsk kunsthistorie slik at det ikke fortsetter slik det alltid vært - mennenes kunsthistorie. Hilsen Mats Linder.

skrev Arve Rød

Artikkelen har en hel del utdatert informasjon og feil, men først og fremst store mangler på siste 30 års kunsthistorie. Slik den står nå er den verken faglig forsvarlig eller relevant.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg