Brasils første filmvisninger fant sted i Rio de Janeiro i 1896, og i årene før første verdenskrig hadde landet en betydelig filmindustri. Produksjonen i mellomkrigstiden forble kommersielt innrettet; blant unntakene var Limite (1929) i regi av Mário Peixoto og Ganga Bruta (1933) av Humbert Mauro. Produksjonsselskapet Vera Cruz hentet regissøren Alberto Cavalcanti hjem fra Europa i 1949 med formål å skape en lødig produksjon. Forsøket mislykkes, og resulterte i én betinget kinosuksess: O Cangaceiro (1953) i regi av Lima Barreto. Cavalcanti reiste tilbake til England.
I 1960-årene engasjerte den brasilianske staten seg i produksjonen gjennom Instituto Nacional do Cinema, og den samfunnsengasjerte Cinema Nôvo-gruppen ble et filmkunstnerisk kraftsentrum. Regissører som Nelson Pereira Dos Santos med Vidãs Sêcas (1963), Ruy Guerra med Os Fuzis (1963), og Glauber Rocha med Deus e o Diabo na Terra do Sol (1964) og António Das Mortes (norsk tittel Antonio – de dødes venn, 1969), innførte en kritisk samtidsrealisme, og forsøkte å motarbeide Hollywoods dominans. Bevegelsen oppnådde vid internasjonal distribusjon, men ble snart utsatt for politisk forfølgelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.