Branko Radičević

Faktaboks

Branko Radičević
uttale:
radˈitʃevitʃ
født:
28. mai 1824, Slavonski Brod, Slavonia (nå Kroatia)
død:
1. juli 1853
Wien, Østerrike

Branko Radičević var en serbisk dikter som utgav sin første diktsamling i 1847. Han døde ung. Han regnes som Serbias største romantiske dikter.

Biografi

Branko Radičevič ble født 28. mai 1824 i Slavonski Brod i Slavonia, den gang en del av Østerrike, i dag Kroatia. Faren var embetsmann og drev med diktning ved siden av, moren kom fra en kjøpmannsfamilie. I 1830 flyttet familien til Zemun, og han gikk på gymnaset i Sremski Karlovci. Også disse byene lå i Østerrike, og han tilhørte dermed den store serbiske befolkningen i Østerrike, særlig Vojvodina, den sørlige delen av Ungarn. Her hadde serberne fra slutten av 1700-tallet utviklet en egen kultur med skoler og et serbisk skriftspråk. Dette skriftspråket var imidlertid sterkt påvirket av russisk og lå langt fra talespråket. Språkreformatoren Vuk Karadžić skapte i årene fra 1814 og fremover et nytt serbisk skriftspråk som bygget på talespråket. Branko Radičević skulle ble den første store forfatteren som tok dette i bruk.

Han var døpt Aleksije, men før han debuterte forandret han navnet til det serbiske Branko. Gymnasårene i Sremski Karlovci ble viktige for ham. Denne lille byen ved foten av høydedraget Fruška gora var sentrum for den serbisk-ortodokse kirken, etter at patriarken hadde måttet flykte for tyrkerne i 1690. I 1843 begynte Branko på jusstudiet i Wien, men sluttet etter tre år. Her ble han kjent med Vuk Karadžić og ble begeistret for hans språkreform. I 1847 utgav han sin første diktsamling, samme år som Karadžić utgav sin oversettelse av Det nye testamentet. Disse to utgivelsene ble avgjørende for at Karadžić’s reform vant gjennom. Nå var det bevist at dette ‘folkemålet’ kunne fungere både i moderne romantisk poesi og som bibelspråk.

Han hadde noen korte besøk i Kongedømmet Serbia, blant annet i revolusjonsåret 1848, men siden hans dikt var så populære blant ungdommen, ble myndighetene nervøse og forviste han fra Beograd, og han måtte oppholde seg i Zemun og andre steder i Vojvodina og Slavonia. Han begynte å lide av tuberkulose og vendte tilbake til Wien for å begynne på medisinstudiet. Han utgav en diktsamling til i 1851, men døde 1. juli 1853 i Wien, 29 år gammel. En diktsamling ble utgitt posthumt i 1862. I 1883 ble hans levninger gravlagt på Stražilovo, en høyde i Fruška gora.

Litteratur

Branko Radičević er mest kjent for sine lyriske dikt. Han forsøkte seg på epos, i stil med Byron og folkevisetradisjonen, men dette var ikke så vellykket. Han skrev også et stort satirisk dikt, Put (‘En reise’) rettet mot motstanderne av Vuk Kardžić’s språkreform. Han var sterkt påvirket av tysk diktning, Heine, Uhland, Schiller og andre. De første diktene skrev han på tysk. Det var ikke så rart, de siste tre årene av folkeskolen gikk han på tyskspråklig skole, og han oppholdt seg mye i Wien. Det var i Wien at han fikk øynene opp for serbisk folkediktning og tradisjonene i selve Serbia og Montenegro. Hans dikt var påvirket av de serbiske lyriske folkevisene, og han brukte versemålene fra folkediktningen.

Samlingen Pesme (‘Dikt’) i 1847 var noe nytt i serbisk poesi, et friskt pust. Aldri før hadde man hatt en slik intim dikterstemme som diktet om ungdom og glede. Stilen var livlig og harmonisk. Han er blitt kalt ‘en musikalsk dikter’ på grunn av rytmen og rimene. Et av de mest kjente diktene er ‘Piken ved brønnen’, i folkevisestil, om en jente som beklager at hun knuste vannkrukken, egentlig et symbol på hennes tapte uskyld. Noen av diktene er sentimentale ballader. Et langt dikt heter Djački rastanak (‘Skoleguttenes avskjed’). Her skildrer han barndommen i Sremski Karlovci og Fruška gora. Det er livlige skildringer av guttestreker, men også et alvorlig tema, nemlig tanken om et jugoslavisk fellesskap. Kolo bratstva (‘Brorskapdansen’) er et uttrykk for den slaviske mostanden mot Østerrikes dominans og drømmen om samling av sørslaverne. Det store diktet Tuga i opomena (’Sorg og advarsel’) regnes av mange som hans mest fullendte verk. Det er en kjærlighetshistorie som i romantisk stil ender tragisk. Han forlater sin kjære, og når han kommer tilbake, er hun død.

Da diktsamlingen Pesme kom i 1947, ble den møtt med voldsom kritikk fra de konservative kretsene i Serbia, i en periode var den til og med forbudt. På den annen side tok ungdommen og Karadžić-tilhengerne imot boken med begeistring. Det var først i 1860-årene at han ble allment anerkjent i Serbia.

I den posthume samlingen finnes diktet Kad mlidija umreti (‘Da jeg tenkte på å dø’). Dette er en elegie, og likheten med Wergelands Til min Gyldenlak er påfallende. Begge dikterne vet at de skal dø og tar avskjed med naturen.

Betydning

Radičevićs diktning kom på et avgjørende tidspunkt i serbisk historie og litteratur. Skulle serbisk litteraturspråk fortsette i den stivnede formen fra Vojvodina, eller skulle man skrive helt i folkevisestil? Branko Radičević viste at man med utgangspunkt i nasjonal kultur kunne skape vers som var på et europeisk nivå. Han var fortrolig med tyskspråklig diktning og også de politiske strømningene i Europa, og i Wien kom han i nær kontakt med de viktigste personene i den nye serbiske kulturen som vokste frem på 1800-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg