Branislav Nušić

Branislav Nušić ble født i Beograd 20. oktober 1864, i Fyrstedømmet Serbia. Han ble døpt Alkibijad Nuša (Alchiviadi al Nușa), fordi hans far, som var handelsmann, var tsintsar, en rumensktalende og greskpåvirket folkegruppe fra Makedonia. Hans mor var serbisk, og senere tok han det serbiske navnet Branislav. Han gikk på folkeskolen i Smederevo og gymnaset i Beograd, hvor han fullførte høyere utdanning som jurist. Som 21-åring meldte han seg som soldat under den kortvarige serbisk-bulgarske krigen i 1885. Han var svært kritisk til krigføringen, som Serbia tapte, og han utgav en bok, Historiene til en korporal fra den serbisk-bulgarske krigen. Han studerte i ett år ved universitetet i Graz i Østerrike. Et kritisk dikt gjorde at han ble arrestert for majestetsforbrytelse i Serbia og dømt til to års fengsel, men slapp med ett. Deretter ble han ansatt i det serbiske utenriksdepartementet og virket som sekretær ved konsulater i Det osmanske riket, i Serres, Thessaloniki, Skopje og Priština. I 1900 ble han ansatt som dramaturg ved Nasjonalteatret i Beograd og i 1904 som teatersjef i Novi Sad, men bosatte seg i Beograd og arbeidet som forfatter og spaltist. Han skrev satiriske epistler under pseudonymet Ben Akiba. Under anneksjonskrisen i 1909, da Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina, ledet Nušić voldsomme nasjonalistiske protester i Beograd, blant annet red han på sin hest inn i Utenriksdepartementet. I 1912 ble han ansatt som embetsmann i Bitola, etter at Makedonia var erobret av Serbia, og han grunnla det første teater i Skopje i 1913, hvor han var da første verdenskrig brøt ut. Han fulgte med da de serbiske troppene evakuerte gjennom fjellene i Albania vinteren 1915-1916. Han mistet sin eneste sønn i krigen, noe som gikk sterkt inn på ham, og han skrev boken Nitten hundre og femten. Etter et opphold i Frankrike og Sveits kom han til Serbia og ble sjef for teatret i Skopje, senere i Sarajevo. I 1927 kom han tilbake til Beograd, hvor han døde 19. januar 1938.

Han skrev flere romaner, den første Opštinsko dete (‘Kommunebarnet’), utkom i 1902. Han skrev også kortere fortellinger og reiseskildringer. En av hans mest populære bøker er Autobiografija (‘Selvbiografi’) fra 1924. Her kommer hans genuine komiske talent, hans vidd og formuleringsevne til fullt uttrykk. Det var imidlertid som forfatter for teatret at han var best. Han skrev seks dramaer og tre tragedier, men det er først og fremst på grunn av komediene at han regnes som en av Serbias store forfattere. Han skrev hele 15 komedier. Alle er populære og settes jevnt opp på teatre i Serbia. Temaet for komediene er livet i den serbiske middelklassen, han utleverer både hovedstads-, og småbymentaliteten. Noen titler sier en del om hva hans skuespill handler om: Narodni poslanik (‘Et parlamentsmedlem’, 1885), Sumnivo lice (‘En mistenkelig person’, 1887), Protekcija (‘Proteksjon’, 1889), Običan čovek (‘En vanlig mann’, 1899), Gospodja ministarka (‘Ministerfruen’, 1929), Mister Dolar (1932), Ujez (‘Foreningen av jugoslaviske emansiperte kvinner’, 1933), Ožalošćena porodica (‘Den sørgende familie’, 1934), Pokojnik (‘Den avdøde’, 1937).

Som vi ser av denne oversikten, skrev Nušić komedier under skiftende politiske forhold. Flere ble til i det gamle Kongedømmet Serbia, som i 1918 gikk over til Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, senere Jugoslavia. I løpet av 1800-tallet gjennomgikk Serbia en utvikling fra tilbakestående bondesamfunn til å bli en mer moderne stat, men med utallige skandaler og intriger i to rivaliserende kongefamilier og et korrupt embetsverk. Det var nok av temaer å ta opp for en satiriker. I den jugoslaviske staten etter første verdenskrig var forholdene annerledes, og Nušić ble mer etablert i samfunnet, men det var fortsatt stoff å lage komedier av.

Den første komedien, Et parlamentsmedlem, hvor han henger ut politikere, ble stanset av sensuren før oppførelse. Den neste, En mistenkelig person, som tar opp korrupsjon i politiet, ble oppført først 35 år senere. I skuespillet Proteksjon var satiren mer fordekt, og det kunne oppføres. I denne perioden var han påvirket av Gogol. Hans komedier er satirer over misforhold i samfunnet og menneskelige svakheter som han mener er typiske for det serbiske samfunnet, men med mye humor. Kanskje de beste stykkene skrev han i mellomkrigstiden, da var han Serbias mest populære forfatter. Ministerfruen handler om en ambisiøs og grådig kvinne som mister alle hemninger når mannen blir minister og selvsagt klarer å ødelegge hans karriere. Den avdøde handler om en ærlig mann som ved en feil blir erklært død av myndighetene og som ikke klarer å bevise at han lever. Det er en besk satire over et samfunn preget av hykleri, umoral og korrupsjon. Selv om mye er knyttet til aktuell serbisk virkelighet, er det også allmenne motiver, som for eksempel Den sørgende familie, om slektninger som slåss om arven.

I Serbia er det utallige anekdoter om Nušić. Ett av hans sitater lyder: «Det er bedre å være minister enn barberer. Barbereren må kunne barbere, og han må passe på at han ikke skjærer halsen av noen. Ministeren behøver ikke kunne barbere, og han behøver heller ikke passe på ikke å skjære halsen av noen, for hvis han gjør det, er det ikke hans skyld.»

På grunn av sin etniske bakgrunn kunne Nušić se det serbiske samfunnet utenfra. Hans lange opphold på det sentrale Balkan, i Makedonia og i Kosovo, gav han også et annet perspektiv, noen vil si en balkansk humor. Nušić gir et avslørende bilde av sin samtid. Hans stykker er derfor ikke bare komiske, publikum sitter igjen med en bismak, de har sett seg selv eller folk de kjenner. Det er ikke mange nasjonallitteraturer som har en komedieforfatter av Nušićs format.

• Serbia og Montenegro – litteratur