Brabant var opprinnelig bebodd av keltere og germanere; erobret av frankerne på 400-tallet. Da karolingerriket ble delt ved forliket i Verdun 843 ble området en del av Nedre-Lothringen, kom 925 under Tyskland, men ble splittet i en mengde småstater. Grevene av Leuven samlet ca. 1100 disse under seg og skapte en sterk fyrstemakt. De kalte seg fra ca. 1200 hertuger av Brabant. De første hertuger residerte i Leuven, senere i Brussel. Den gunstige beliggenheten førte til en sterk økonomisk utvikling med bydannelse og (ull)industrivekst. Brabant fikk kontroll med den viktige handelen mellom Brugge og Köln. 1356 fikk innbyggerne spesielle privilegier i det berømte frihetsbrevet «La Joyeuse Entreé».

I senmiddelalderen ble Brabant underlagt Burgund, og Filip den gode samlet de fleste nederlandske provinser til en enhet, hvor Brabant dannet sentrum med Brussel som hovedstad. Maria av Burgunds giftermål med den senere keiser Maximilian (1477) knyttet landet til Østerrike, og Brabant spilte under habsburgerne en betydelig rolle som Nederlandenes kulturmidtpunkt med Brussel som hovedstad. Fra 1556 tilhørte Nederlandene Spania, en nedgangsperiode begynte, og frihetskrigen 1572–1648 sprengte Brabant i Nord- og Sør-Brabant. Førstnevnte kom i 1648 under de nordlige Nederland. Østerrike fikk de spanske Nederlandene i 1713. Fra 1794 til 1810 tilhørte Brabant Frankrike. Kongeriket Nederland (1810–14) forente igjen Brabant. I 1815 ble området delt i tre deler: Nord-Brabant, Sør-Brabant og Antwerpen, de to siste kom i 1830 inn under Belgia, den første under Nederland. Brabant er ennå delt etter frihetskrigens skillelinjer. Den belgiske konges eldste sønn har tittelen hertug av Brabant.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.