Boubacar Boris Diop

Diop arbeidet først som lærer i Senegal. På slutten av 1970-tallet begynte han som journalist, blant annet skrev han om afrikanske forhold i flere europeiske aviser. Særlig kjent er det at han i lang tid var bidragsyter i den anerkjente sveitsiske avisen Neue Zürcher Zeitung. Sin første roman skrev han mens han gikk på videregående skole, men denne boken er ikke utgitt.

Diop fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen Le Temps de Tamango (1981, Tamangos tid). Her behandler han samtidens begivenheter slik han mener de kan komme til å fortone seg for mennesker i annen halvdel av det 21. århundret. Boken forteller om forskere som i 2063 forsøker å forklare og forstå politiske begivenheter i Vest-Afrika på 1970-tallet. Samtidig tar den opp et av de spørsmålene det er skrevet mest om i moderne afrikansk litteratur: Hvorfor endte frigjøringen fra kolonistyret så ofte med at afrikanske diktatorer overtok etter de europeiske koloniherrene?

Flere av Diops første bøker viser at han har fått impulser fra barokkens litteratur. Dette gjelder ikke minst Les Tambours de la mémoire (1987, Erindringens trommer), der temaet forvandling er viktig og man ofte ikke vet hva som er virkelighet, og hva som er illusjon. For eksempel blir en kvinne som lever i vår egen tid og arbeider som hushjelp, på gåtefullt vis forvandlet til en dronning fra 1800-tallet som kjempet for frihet og mot kolonimaktene.

I Les Traces de la meute (1993, Sporene etter jakthundene) møter leserne en mann som har vært vitne til en grusom forbrytelse. Nå er han usikker på hvor grensen går mellom det han har sett, og det han selv har vært med på å begå, og foreningen av skam og usikkerhet driver ham nesten til vanvidd.

Også i Le Cavalier et son ombre (1997, Rytteren og hans skygge) handler det om hvor kort avstanden er mellom fornuft og galskap. Her fortelles det blant annet om en kvinne som har hatt til oppgave i livet å fortelle historier til en mystisk person hun ikke vet hvem er. I disse fortellingene står både drøm og galskap sentralt, og de viser også at Diop har fått impulser fra den muntlige tradisjonen i senegalesisk litteratur. Disse impulsene blir enda tydeligere i de senere bøkene hans.

Romanene Diop skrev mot slutten av 1990-tallet, kan virke som uhyggelige fantasier. Men forutsetningene for den fortvilelsen som preger bøkene hans fra denne tiden, var virkelige nok. Det dreier seg om folkemordet i Rwanda i 1994. Diops bok fra år 2000, Murambo ou le livre des ossements (Murambi eller knoklenes bok), er en direkte skildring av denne katastrofen.

På slutten av 1990-tallet ba litterære organisasjoner i flere europeiske og afrikanske land ti fremtredende afrikanske forfattere om å skrive hver sin roman med folkemordet som tema. Prosjektet ble kalt Écrire par devoir de mémoire («Skrive fordi man har plikt til å huske»). Diops bidrag er blitt hans mest kjente bok.

Selv om Murami er preget av den samme fortvilelsen som Diops tidligere romaner, er stilen her en annen. Oppbygningen av boken er polyfon; den har en rekke fortellere som supplerer hverandre. De har alle vært vitner til folkemordet, men de er blitt konfrontert med det på ulike måter: Noen forsøkte å redde liv, andre forsøkte å komme unna forfølgerne, andre igjen deltok selv i myrderiene eller var vitne til at en kjær slektning plutselig ble en voldsmann. Den kanskje viktigste skikkelsen er en mann som vender tilbake til sitt hjemland etter mange års fravær og prøver å forstå hvordan denne ufattelige tragedien kunne ramme hans fødeland.

Murambi er en nøyaktig og sannferdig skildring av tragedien i Rwanda, men personene og fortellingene om dem er alle oppdiktede. Mest av alt er fremstillingen preget av at forfatterens hensikt ikke er å fordømme enkelte mennesker og deres handlinger, men å forstå hva som har foregått.

Etter årtusenskiftet har Diop ikke bare skrevet på fransk, men også på wolof. En av de siste romanene han har skrevet på fransk, er Kaveena fra 2006. Denne boken er blitt kalt en slags politisk thriller. Tittelen er den samme som navnet på en seks år gammel jente som boken forteller om. Kaveena er blitt drept på uhyggelig vis, og hennes mor er fast bestemt på å finne ut hva som skjedde med datteren, selv om hun dermed løper en stor risiko for sin egen del, siden folk i kretsen rundt landets diktator viser seg å være innblandet.

Diops første roman på wolof, Doomi Golo, ble skrevet i 2003. Denne boken er trolig den første romanen som er skrevet på dette vestafrikanske språket. Forfatteren laget selv en fransk utgave i 2008, som fikk tittelen Les Petits de la guenon (Marekattens smårollinger).

Rammefortellingen handler om en gammel senegaleser som har mistet sønnen sin og forsøker å få sin sønnesønn, som arbeider i Europa, til å vende hjem. Men boken omfatter også en rekke mindre historier inspirert av muntlig senegalesisk tradisjon. Tittelen på boken er hentet fra en av disse historiene: En mor frykter at barna skal bli tatt fra henne, og redder dem ved å skape dem om til marekatter (en art små apekatter). Stilen i denne boken blir ofte kalt en slags fantastisk realisme, og den minner om stilen i mye karibisk samtidslitteratur.

Diops andre bok på wolof er Bammeelu Cocc Barma (Cocc Barmas gravsted) fra 2017. Denne boken er ennå ikke blitt oversatt til fransk. Sentralt i fortellingen står Cocc Barma Fall (1586–1655), en av de mest kjente vismennene i Senegals historie. Han var blant annet rådgiver for en tyrannisk konge, og med sin klokskap klarte han flere ganger å stanse kongens maktmisbruk. Hoveddelen av boken foregår likevel ikke på 1600-tallet, men i vår tid, og rammefortellingen beskriver hvordan moderne forskere oppdager nye sider ved en av de mest kjente skikkelsene i Senegals historie.

Diop har også arbeidet for språket wolof som oversetter og bokutgiver. Han har grunnlagt en bokserie der sentrale verker fra franskspråklig litteratur, og med innhold som har tilknytning til Afrika, kommer ut på wolof. I denne serien er blant annet nobelprisvinneren Jean-Marie Le Clézio representert. Diop har selv oversatt Cahier d'un retour au pays natal (1945, norsk oversettelse Opptegnelser ved tilbakekomsten til fedrelandet fra 2001) av Aimé Césaire, en av de mest kjente skikkelsene innenfor négritude-bevegelsen

Diop har skrevet flere teaterstykker, til dels i samarbeid med scenekunstnere fra Senegal. Hans mest kjente skuespill er Thiroye, terre rouge (1981, Thiroye, rød jord) . Temaet for stykket er en hendelse som er behandlet i romanform av flere andre vestafrikanske forfattere, blant andre Léopold Sédar Senghor.

Høsten 1944 var det streik blant senegalesiske soldater som gjorde tjeneste i landets hær fordi de fikk vesentlig lavere lønn og dårligere vilkår enn soldatene fra Frankrike. Streiken ble oppfattet som mytteri, og 1. desember ble en rekke mørkhudede soldater henrettet. Det er uenighet om det nøyaktige antall ofre; det varierer fra rundt 50 til over 300. Hendelsen etterlot en sterk forbitrelse hos mange innfødte afrikanere, og minnet om den har holdt seg levende også etter at det franske koloniveldet ble avskaffet.

I det 21. århundret har Diop også gjort seg bemerket som essayist. Han har behandlet en rekke emner, men de aller fleste har å gjøre med det bildet europeerne, og særlig de tidligere kolonimaktene, sitter igjen med av Afrika etter at selve koloniveldet er blitt avviklet. Blant annet har han vært opptatt av hvordan folkemordet i Rwanda har påvirket europeernes syn på Afrika og afrikanernes syn på seg selv.

For det første er Diop bekymret over at mange hevder at folkemordet aldri har funnet sted, og at andre reduserer omfanget av tragedien, for eksempel antallet drepte. For det annet kritiserer han dem som bruker tragedien i Rwanda som argument for at afrikanerne fremdeles er «primitive», og minner om at det på 1900-tallet, både under verdenskrigene og senere, har funnet sted grufulle folkemord også i Europa. Men først og fremst legger han vekt på at det som hendte i Rwanda, ikke bare kan forklares ved å vise til motsetninger mellom afrikanske folkegrupper som hutuer og tutsier; motsetningene mellom dem var i stor grad skapt av europeerne gjennom koloniseringen og utnyttingen av Afrikas ressurser.

Flere av essaysamlingene har Diop skrevet sammen med andre forfattere. Dette gjelder for eksempel L'Afrique au secours de l'Occident (2006, Afrika til hjelp for Vesten). Her har Diop bare skrevet en liten del av boken, men boken som helhet uttrykker en idé som er viktig for ham: Afrika må ikke bare stå frem som en mottaker av hjelp fra Vesten; kontinentet har også hjelp å gi tilbake. Dette viser seg særlig i forbindelse med vår tids miljøkrise: I Afrika finner man ofte et mer harmonisk forhold mellom mennesket og naturen for øvrig enn det som preger Europa og Nord-Amerika i vår tid.

Diops mest kjente essaysamling er L'Afrique au-delâ du mirroir (Afrika hinsides speilet) fra 2007. Det er ikke minst her man finnes kritikken av måten europeerne har fremstilt folkemordet i Rwanda på. Denne boken kom i engelsk oversettelse i 2014, og denne utgaven har gjort Diops tanker kjent også utenfor det franskspråklige Afrika.

Boubacar Boris Diops forfatterskap og virke for øvrig er preget av stor spennvidde. Hans engasjement og ønske om å kjempe kommer stadig tydeligere til uttrykk. Men dermed kommer det også frem at troen hans på at kampen vil føre til et resultat, er blitt sterkere. I dag er Diop utvilsomt en av forfatterne fra det franskspråklige Afrika som det er størst oppmerksomhet rundt. Den anerkjennelse han har oppnådd, har ikke fått ham til å stanse opp eller gjenta seg selv. Han har maktet å utvikle og fornye seg, både når det gjelder innhold og form.

Blant prisene Diop har mottatt, er Grand prix littéraire de l'Afrique noire (2000 («Den store litterære prisen for det svarte Afrika»). En rekke av Diops bøker finnes i engelsk oversettelse.

• Senegals litteratur
• Senegals historie
• Senegals geografi
• Senegals befolkning

• Nasrin Quader: Narratives of Catastrophe. Boris Diop, ben Jelloun, Khatibi, Fordham University press, Bronx, 2009. ISBN: 9780823230501 (Boken finnes både som e-bok og i papirutgave).