Botswanas historie

Området som idag utgjør Botswana ble først bosatt av san-folkene og khoi-khoi-folkene. For rundt 2000 år siden kom bantu-talende grupper nordfra, disse introduserte jordbruk og flere typer husdyrhold.

Rundt år 1000 i vår tidsregning så man de første statsdannelsene i området, og i de påfølgende hundreårene utviklet flere riker seg. Kulturene og rikene i dagens Botswana hadde mye til felles med de som samtidig blomstret i dagens Sør-Afrika og Zimbabwe.

I årene fram mot europeernes ankomst var området preget av sterke militærriker og uro som følge av slavehandelen som strakte seg fra kysten og inn mot kontinentets indre. På 1840-tallet roet situasjonen seg, samtidig kom det misjonærer og andre europeere opp fra Kapp-kolonien i sør. I 1867 ble det funnet gull i Botswana og området opplevde et lite gullrush. Dette ble snart avløst av leting etter diamantforekomster og andre edelstener. I 1885, etter Berlinkonferansen, ble Botswana et britisk protektorat.

Som naboområdet Rhodesia ble britisk Bechuanaland styrt av det privateide britiske Sør-Afrikakompaniet (British South Africa Company, BSAC), under ledelse av Cecil Rhodes, og senere som en del av Sør-Afrika. Utover 1950-tallet opprettet britene en egen administrasjon for området, som ble selvstendig i 1964.

Siden uavhengigheten har Botswana vært et stabilt land, på tross av at nesten alle nabolandene har opplevd uro og borgerkrig. Landet har utviklet seg til å bli blant verdens fremste eksportører av industrielle diamanter, og har også en velutviklet turistindustri.

Forhistorie

Folkene vi kjenner som khoi-khoi og san (khoisan) har vært bosatt i denne delen av Afrika i minst 60 000 år. Også i dagens Botswana finner man spor etter svært tidlig og spredt bosetting, blant annet i form av hulemalerier i Tsodilo Hills. Maleriene viser dyreliv i området men også menneskefigurer.

Både khoi-khoi og san levde i små og løselig organiserte grupper, uten tidlige statsdannelser. Det er fortsatt nærmere 50 000 basarwa i Botswana, men svært få lever på tradisjonelt vis i Kalahari-ørkenen, og deres livsstil er under sterkt press.

Flertallet av Botswanas befolkning er etterkommere etter bantu-folk som innvandret nordfra for vel 2000 år siden. Med dem ble fastboende husdyrhold og jordbruk introdusert, og bantuene blandet seg med det opprinnelige folket i området. Bantuene var en jernalderkultur, og det finnes spor etter jernutvinning i området fra tidlig i vår tidsregning.

Tidlig statsdannelse

Rundt 1095 oppstod den såkalte Moritsane-kulturen i det sentrale Botswana. Moritsane -kulturen ble etterhvert til det vi kjenner som kgaledi, som ved siden av tswana og sotho er de store folkegruppene i Botswana i dag. Alle de tre gruppene ble sementert og utviklet sin politiske organisering på 1200-tallet. På samme tid vokste det også frem kongedømmer i dagens Zimbabwe, som strakk seg inn i dagens Botswana.

Moritsane-kulturen ga opphav til Toutswe-riket, som har etterlatt seg arkeologiske spor i form av enorme kveginnhengninger i landskapet. På 1300-tallet ser det ut til at Toutswe er blitt beseiret av det nærliggende Mapungubwe-riket, som igjen ble beseiret av datidens stormakt i området, Store Zimbabwe.

På samme tid vokste et mektig Tswana-rike fram litt lenger sør. Tswana er en samlebetegnelse på flere klaner og dynastier som dominerte det som idag er det nordlige Sør-Afrika og store deler av Botswana fram til kolonitiden. I løpet av 1700-tallet utviklet Tswana-statene seg til mektige militærstater, med befestede landsbyer med murer av stein. I samme periode tiltok slavehandelen og handel med elfenben fra de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, som ligger på hver sin side av Botswana. Slaveraidene gikk stadig lenger inn i landet, og tvang folk på flukt.

Tidlig på 1800-tallet ble Botswana kastet inn i en kaotisk tid med mye indre uro og krig som følge av de ytre spenningene. I Sør-Afrika hadde de urolige tidene gitt opphav til at en ny krigerstamme oppstod i øst, de ndebele-talende zuluene. Zuluenes folkevandring, og dels folkefordrivning, mefecane, påvirket også tswana-rikene. Fra sør kom også stadig flere etterkommere av europeiske settlere, boere, fra Transvaal.

Europeerne kommer

Seretse Khama ble Botswanas første president. Her er han avbildet med sin kone, britiske Ruth Khama, og deres sønner. Sønnen Ian Khama ble også president, og satt ti år i embedet, fram til 2018.
Presidentfamilien Khama fra Botswana
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Trusselen fra boerne gjorde at Tswanakongen Sechele (regjerte fra 1829 til 1892) søkte britene. Det gjorde også en av naboen kong Khama 3. I 1876 ba ham formelt om britisk beskyttelse. Britene ville først ikke etterkomme ønsket. Men da Tyskland sikret seg områder i vest i dagens Namibia, og i nordøst, i Tanganiyaka (dagens Tanzania) under Berlinkonferansen i 1885 la de krav på det de kalte Bechuanaland. Britene fryktet at tyskerne i allianse med boerne i Transvaal ville skape et sammenhengende belte tvers over kontinentet og dermed stoppe den britiske ekspansjonen nordover.

Bechuanaland hadde, som naboene, et potensiale for utvinning av mineraler og edelstener. Alt før Berlinkonferansen var det funnet gull i området, og nå begynte man også å lete etter diamanter. Styringen av det nye protektoratet ble derfor overlatt til det britiske Sør-Afrikakompaniet, et privat selskap ledet av Cecil Rhodes. Rhodes ville føre en jernbanelinje til Rhodesia, også styrt av BSAC, gjennom protektoratet. Selskapet startet også rekruttering av arbeidskraft i Bechuanaland, ikke bare til gruver i protektoratet selv, men også til gruvedriften lenger sør, i Sør-Afrika.

Om lag 10 000 soldater ble rekruttert fra Botswana til å kjempe for britene under andre verdenskrig. Etter krigen vokste nasjonalfølelsen og kravet om selvstendighet. Tidlig i 1960-årene ble flere partier stiftet: Bechuanaland People's Party, Botswana Independence Party og Bechuanaland Democratic Party, det siste av Seretse Khama (senere Sir Seretse). Etter press fra nasjonalistene ble grunnlovforhandlinger innledet 1963, og protektoratet ble i første omgang gitt indre selvstyre, med Seretse Khama som statsminister. 30. september 1966 ble Botswana selvstendig republikk, med Khama som den første president.

Det selvstendige Botswana

Seretse Khama ble sett på som mindre radikal enn andre kandidater, og hadde derfor støtte også hos britene. Allerede under landets første valg, før selvstendigheten, vant Khamas parti BDP et klart flertall. Det er beholdt ved alle senere valg, og Botswana er kanskje det land i Afrika som kan vise til størst politisk stabilitet i tiden etter selvstendigheten, helt uten statskupp, oppheving av grunnloven eller voldelige opprør.

Ved sin død i 1980 ble Seretse Khama etterfulgt av visepresident Quett Marire (senere Ketumile Masire), som i hovedsak fulgte sin forgjengers politiske linje. Under Masire vedvarte dominansen til BDP (nå Botswana Democratic Party) i botswansk politikk. Ved valget 1990 oppnådde opposisjonspartiet Botswana National Front (BNF), ledet av Kenneth Koma, bare tre mandater i parlamentet på 39 medlemmer. Ved valget i 1994 økte dette tallet til 13, og BDP stod dermed for første gang overfor en opposisjon av betydning. Den store fremgangen for BNF var et uttrykk for misnøye med den økonomiske politikken til regjeringspartiet, blant annet i form av en høy arbeidsledighet. En annen faktor var at BDP tradisjonelt har hatt sterk oppslutning på bygdene, BNF i byene, og at det har vært en gradvis urbanisering i det botswanske samfunn som har gavnet BNF. Dessuten var valget en protest mot flere BDP-lederes befatning med avslørte korrupsjonssaker.

Den nye nasjonalforsamlingen gjenvalgte Masire som president. Han gikk av 1998 og ble erstattet av visepresident Festus Gontebanye Mogae. Ny visepresident ble general Ian Khama, tidligere forsvarssjef og sønn av Botswanas første president. Indre strid i BNF førte 1998 til at ekskluderte ledere etablerte Botswana Congress Party (BCP). Da et flertall av BNFs parlamentsmedlemmer gikk over til BCP, ble dette erklært den offisielle opposisjon i nasjonalforsamlingen. Det ble imidlertid endret som følge av parlamentsvalget 1999, da en splittet opposisjon styrket regjeringspartiet. BDP beholdt sin posisjon også ved valgene i 2004 og 2009, og styrket seg med 53,3 prosent av stemmene ved valget i oktober 2009; BNF oppnådde 21,9 prosent og BCP 19,2 prosent. Ian Khama etterfulgte 2008 Mogae som Botswanas president. Både presidentskiftet 2008 og parlamentsvalget 2009 bidro til ytterligere å befeste Botswanas lange tradisjon som parlamentarisk demokrati, selv om kun ett parti har styrt landet siden selvstendigheten. I 2014 vant BDP det ellevte valget på rad. I 2018 trakk president Khama seg tilbake og ga presidentposten til sin visepresident Mokgweetsi Masisi.

Botswana regnes som en av de økonomiske suksesshistoriene i Afrika, og landet har hatt en formidabel økonomisk vekst siden selvstendigheten, og overskudd i handelsbalansen med utlandet. Sosiale tilbud er utbygd for det store flertall av befolkningen, men inntektene er svært skjevt fordelt og fattigdommen utbredt i store befolkningsgrupper. Som følge av den internasjonale finanskrisen 2008-2009 opplevde også Botswana en resesjon, da markedet for landets viktigste eksportvare – smykkediamanter – falt sammen, og produksjonen for en periode ble stanset.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg