San-folkene (basarwa) og khoi-khoi-folkene (bakgothu) er Botswanas urbefolkning. San-folket var i hovedsak et jeger- og samlerfolk, men drev også noe husdyrhold og fiske i elvene. Khoi-folket drev mer med kveg, men var også avhengig av jakt. Begge folkeslag levde i små og løselig organiserte grupper, uten tidlige statsdannelser. Det er fortsatt nærmere 50 000 basarwa i Botswana, men svært få lever på tradisjonelt vis i Kalahari-ørkenen, og deres livsstil er under sterkt press. Flertallet av Botswanas befolkning er etterkommere etter bantu-folk som innvandret nordfra for vel 2000 år siden. Med dem ble fastboende husdyrhold og jordbruk introdusert, og bantuene blandet seg med det opprinnelige folket i området. Derigjennom utviklet åtte forskjellige tswana-stammer seg, som fortsatt finnes i Botswana.

På 1200-tallet begynte ulike nasjoner å ta form, blant dem Bakgalagadi, Batswana og Basotho. Denne utviklingen fant sted i det som senere ble Transvaal i Sør-Afrika, og 300 år senere vandret flere folkegrupper nordover til dagens Botswana. På samme tid vokste det også frem kongedømmer i dagens Zimbabwe, som strakk seg inn i dagens Botswana. Tidlig på 1800-tallet ble Botswana kastet inn i en kaotisk tid med mye indre uro og krig mellom folkeslag, dels som en følge av innvandring, og etablering av nye stater, som drev tswanaene lenger vestover. Etter hvert ble også boerne i Transvaal en trussel.

Trusselen fra boerne, som var under press fra britene i Sør-Afrika, fikk kong Khama 3 til å be om britisk beskyttelse i 1876. Britene ville ikke etterkomme ønsket, men opprettet 1885 overraskende protektoratet Bechuanaland. Grunnen var britisk frykt for at boerne i Transvaal og tyskerne i Sørvest-Afrika (Namibia) og Tanganyika ville skape et sammenhengende alliert belte tvers over kontinentet og dermed stoppe den britiske ekspansjonen nordover. I Bechuanaland (Botswana) så man faren for å bli innlemmet i Sør-Afrika, en frykt som varte helt til Sør-Afrikarepublikken ble proklamert 1961.

Om lag 10 000 soldater ble rekruttert fra Botswana til å kjempe for britene under den annen verdenskrig. Etter krigen vokste nasjonalfølelsen og kravet om selvstendighet. Tidlig i 1960-årene ble flere partier stiftet: Bechuanaland People's Party, Botswana Independence Party og Bechuanaland Democratic Party, det siste av Seretse Khama (senere Sir Seretse). Etter press fra nasjonalistene ble grunnlovsforhandlinger innledet 1963, og protektoratet ble i første omgang gitt indre selvstyre, med Seretse Khama som statsminister. 30. september 1966 ble Botswana selvstendig republikk, med Khama som den første president.

Seretse Khama var blitt støttet både av britene og av de hvite innbyggerne i Botswana i sin kamp om den politiske makten, fordi han ble sett på som mindre radikal enn andre kandidater. Allerede under landets første valg, før selvstendigheten, vant Khamas parti BDP et klart flertall. Det er beholdt ved alle senere valg, og Botswana er kanskje det land i Afrika som kan vise til størst politisk stabilitet i tiden etter selvstendigheten, helt uten statskupp, oppheving av grunnloven eller voldelige opprør.

Ved sin død i 1980 ble Sir Seretse Khama etterfulgt av visepresident Quett Marire (senere Sir Ketumile Masire), som i hovedsak fulgte sin forgjengers politiske linje. Under Masire vedvarte dominansen til BDP (nå Botswana Democratic Party) i botswansk politikk. Ved valget 1990 oppnådde opposisjonspartiet Botswana National Front (BNF), ledet av Kenneth Koma, bare tre mandater i parlamentet på 39 medlemmer. Ved valget 1994 økte dette tallet til 13, og BDP stod dermed for første gang overfor en opposisjon av betydning. Den store fremgangen for BNF var et uttrykk for misnøye med den økonomiske politikken til regjeringspartiet, bl.a. i form av en høy arbeidsledighet. En annen faktor var at BDP tradisjonelt har hatt sterk oppslutning på bygdene, BNF i byene, og at det har vært en gradvis urbanisering i det botswanske samfunn som har gavnet BNF. Dessuten var valget en protest mot flere BDP-lederes befatning med avslørte korrupsjonssaker.

Den nye nasjonalforsamlingen gjenvalgte Masire som president. Han gikk av 1998 og ble erstattet av visepresident Festus Gontebanye Mogae. Ny visepresident ble general Ian Khama, sønn av Botswanas første president, og tidligere forsvarssjef. Indre strid i BNF førte 1998 til at ekskluderte ledere etablerte Botswana Congress Party (BCP). Da et flertall av BNFs parlamentsmedlemmer gikk over til BCP, ble dette erklært den offisielle opposisjon i nasjonalforsamlingen. Det ble imidlertid endret som følge av parlamentsvalget 1999, da en splittet opposisjon styrket regjeringspartiet. BDP beholdt sin posisjon også ved valgene i 2004 og 2009, og styrket seg med 53,3% av stemmene ved valget i oktober 2009; BNF oppnådde 21,9% og BCP 19,2%. Ian Khama etterfulgte 2008 Mogae som Botswanas president. Både presidentskiftet 2008 og parlamentsvalget 2009 bidro til ytterligere å befeste Botswanas lange tradisjon som parlamentarisk demokrati - selv om kun ett parti har styrt landet siden selvstendigheten.

Botswana ble 2000 utsatt for den verste registrerte flom i landets historie, og over 60 000 ble hjemløse. Langt verre er de sosiale og økonomiske konsekvensene av AIDS-epidemien. Botwana var ved inngangen til 2000-tallet det land i verden med høyest registrert HIV-smitte. Ca. 40 % av aldersgruppen 15–49 år, og 1/3 av den samlede befolkning (hvorav en stor andel barn), var smittet; senere er tallet noe redusert. De sosiale følgene er dramatiske, og forventet levealder er betydelig redusert. Resultatene fra en systematiske utbygging av de sosiale tjenester siden selvstendigheten står også i fare for å gå tapt på andre områder. De økonomiske konsekvensene forventes også å bli store, med budsjettunderskudd fra 2005.

Botswana regnes som en av de økonomiske suksesshistoriene i Afrika, og landet har hatt en formidabel økonomisk vekst siden selvstendigheten og overskudd i handelsbalansen med utlandet. Sosiale tilbud er utbygd for det store flertall av befolkningen, men inntektene er svært skjevt fordelt og fattigdommen utbredt i store befolkningsgrupper. Som følge av den internasjonale finanskrisen 2008-2009 opplevde også Botswana en resesjon, da markedet for landets viktigste eksportvare - smykkediamanter - falt sammen, og produksjonen for en periode ble stanset. Landet ble fra 1990-årene utsatt for tiltagende internasjonal kritikk, herunder fordømmelse fra FN, for sin behandling av urfolket basarwa. Myndighetene har dels forsøkt å gjøre basarwafolket bofast, bl.a. knyttet til kvegstasjoner, og samtidig søkt å fordrive det fra deler av sitt tradisjonelle leveområde, særlig Central Kalahari Game Reserve. Botswanas høyesterett ga 2006 sanfolket rett til å opprettholde sin tradisjonelle fangst og jakt i Kalahari, men myndighetene holdt fortsatt tilbake lisenser for slik virksomhet, og flere ble arrestert for å utøve sin hevdvunne og tilkjente rett.

Naboskapet til apartheid-staten Sør-Afrika og til de apartheidstyrte nabolandene Namibia og Rhodesia satte lenge et dominerende preg på Botswanas utenrikspolitikk. Selv om Botswana uttrykte støtte til frigjøringskreftene i Rhodesia i 1970-årene, tilsa avhengigheten av den rhodesiske jernbanen (som drev togtrafikken mellom Botswana og Sør-Afrika) at landet ikke kunne innføre de FN-vedtatte sanksjoner mot det rhodesiske regimet. Til tross for dette stod Botswana i apartheid-perioden i fremste rekke for å styrke samarbeidet mellom de frie stater i det sørlige Afrika – fremfor alt gjennom den regionale samarbeidsorganisasjonen Southern African Development Coordination Conference (SADCC – senere Southern African Development Community, SADC), som har sitt hovedsete i den botswanske hovedstaden Gaborone.

Den sterke økonomiske avhengigheten av Sør-Afrika forhindret ikke Botswana fra å ta et klart standpunkt mot apartheid-regimet, og landet støttet frigjøringsbevegelsen ANC i eksil, bl.a. gjennom å ta imot og gi asyl til sørafrikanske flyktninger. Det var imidlertid ikke aktuelt å la ANC opprette baser eller ha annen militær tilstedeværelse i landet. Sørafrikanske kommandostyrker rettet flere ganger i 1980-årene angrep mot mål på botswansk territorium under påskudd av å ramme ANC, og 1982 kom det til ildgivning over grensen mellom sørafrikanske og botswanske styrker. Et sørafrikanske angrep mot en påstått ANC-base 1985 krevde minst 15 liv. Et nytt angrep 1988 tok 4 sørafrikanske flyktningers liv. Etter den politiske oppmykingen i Sør-Afrika ble det opprettet diplomatiske forbindelser mellom de to land.

Den militære trusselen fra Sør-Afrika førte til at Botswana bygde opp en egen forsvarsstyrke, og militærutgiftene ble tidoblet i løpet av en periode på ti år. I 1991 startet byggingen av en ny flybase ved Molepolole, i tillegg til to mindre i Chobe og Okavango. Forholdet til Zimbabwe var tidvis konfliktfylt i 1980-årene pga. opprørsvirksomhet i Zimbabwes Matabele-provinser, og en påfølgende, mindre flyktningstrøm til Botswana. Også mot slutten av 1990-årene medførte politisk uro og økonomisk nedgang i Zimbabwe en tilstrømming til Botswana. Da Botswana 2003 begynte oppføring av et elektrisk gjerde langs grensen til Zimbabwe, ble det på zimbabwisk hold tatt som et tiltak for å forhindre zimbabwere å kunne krysse grensen, selv om Botswana understreket av gjerdet var et tiltak for å beskytte landets vitale kvegindustri mot spredning av munn- og klovsyke. I 1992 utviklet det seg en grensetvist mellom Namibia og Botswana om en liten, ubebodd øy midt i Chobe-elven, som danner grense mellom de to land. Den internasjonale domstolen i Haag gav desember 1999 Botswana medhold i grensetvisten, og de to land vedtok å etablere en felles teknisk kommisjon for å fastsette grensen.

I løpet av 1998–99 søkte flyktninger fra Caprivi-stripen i Namibia tilflukt i Botswana, etter at namibiske regjeringsstyrker startet en offensiv mot opprørsgruppen Caprivi Liberation Army. Også i Namibia var det politisk motstand mot at Botswana oppførte et elektrisk grensegjerde. Botswana engasjerte seg gjennom 1990-årene i flere afrikanske konflikter, dels i en meglerrolle, bl.a. i Kongo (Zaïre), dels ved å sende tropper til fredsoperasjoner; første gang til FN-styrken ONUMOZ i Mosambik i 1993. 1998–99 sendte Botswana tropper til Lesotho, for sammen med Sør-Afrika å gjenopprette stabiliteten etter et militært opprør. I 1998 søkte Zimbabwes tidligere president Canaan Banana, dømt til soning i hjemlandet, tilflukt i Botswana. Men den tiltagende politiske krisen i Zimbabwe på 2000-tallet, ble Botswana beskyldt for å støtte den zimbabwiske opposisjonen, men landet avviste påstander om at det støttet oppbygging av en væpnet motstand mot Zimbabwes regjering. President Khama fremsto som en av kontinentets mest uttalte kritikere av Zimbabwes president Robert Mugade.

Botswana var i mange år en av de sentrale partnere for norsk utviklingshjelp, som såkalt hovedsamarbeidsland allerede fra 1972. I lys av landets økonomisk relativt fordelaktige situasjon ble samarbeidet på dette nivået avviklet 1997. Botswana har alltid hatt et nært forhold til Vesten, herunder til USA, og var ett av de få afrikanske land president Bush besøkte under sin Afrika-reise i 2003.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.