Gjennom tidene har Bosnia-Hercegovina hatt svært varierte litterære tradisjoner. Ofte regnes serbiske og kroatiske forfattere fra Bosnia-Hercegovina ikke til «bosnisk litteratur», men til serbisk eller kroatisk. Her gis en oversikt over den samlede litteraturen i landet.

Det eldste litterære minnesmerket fra Bosnia-Hercegovina er Trebinje-krøniken fra 1000-tallet, skrevet på latin som en del av Pop Dukljans krønike om slavernes historie. Den eldste litteraturen på slavisk består av religiøse skrifter (legender) fra 1100- til 1400-tallet, og settes gjerne i forbindelse med den bosniske kjetterkirken. I tillegg finnes det skriftlige kilder fra middelalderen uten egentlig litterær verdi, innskrifter (på gravstøtter) og administrative dokumenter.

På 1500- og 1600-tallet er det både en serbisk og en kroatisk litterær tradisjon, knyttet til den serbisk-ortodokse og den katolske kirken. Det første trykkeriet ble opprettet i 1519 i Goražde, der serbiske kirkelige bøker ble trykt i noen år. Blant de kroatiske katolske fransiskanermunkene oppstod en rik litterær tradisjon. Matija Divković (1563–1631) trykte sine bøker i Venezia, fabler og oppbyggelige skrifter, skrevet på folkemålet. Under humanismen på 1700-tallet var det flere betydelige katolske forfattere som skrev på latin.

Fra 1500-tallet førte tyrkernes erobring til en rik litterær aktivitet påvirket av orientalsk kultur. Mange bosniske forfattere skrev på arabisk, persisk og tyrkisk. Blant de betydeligste dikterne på orientalske språk er Derviš-paša Bajezidagić (død 1603), Muhamed Nerkesi (1584–1635), Mula Mustafa Bašeskija (1731–1809) og Arif Hikmetbeg Rizvanbegović (1839–1903).

Det oppstod også en litteratur på slavisk-bosnisk skrevet med arabisk skrift (den såkalte alhamijado-litteraturen), særlig kjærlighetsdikt i orientalsk tradisjon. Blant representantene for denne litteraturen kan nevnes Muhamed Hevai Uskufi (1601–51), Fejzo Softa (begynnelsen av 1800-tallet) og den kvinnelige dikteren Umihana Čuvidina (cirka 1794–1870).

De sefardiske jødene som ble fordrevet fra Spania og slo seg ned i Bosnia-Hercegovina på slutten av 1400-tallet, utviklet en litteratur på spansk og hebraisk. Spesielt rik er den bosnisk-spanske romansediktningen.

Bosnia-Hercegovina har en rik folkediktning. De eldste opptegnelser stammer fra 1600-tallet. Den kjente folkevisen Hasanaginica (1774, i Viaggio in Dalmazia av Alberto Fortis) ble oversatt av Goethe. Bosniske folkeviser finnes i samlingene til serberen Vuk Karadžić på begynnelsen av 1800-tallet. Jukić' samling av bosniske folkeviser utkom i 1858. 1887–90 utgav østerrikeren Kosta Hörmann en stor samling folkeviser. De deles i sevdalinke (kjærlighetssanger med orientalsk preg), ballader og episke helteviser.

På 1800-tallet vokste det frem en nyere bosnisk litteratur. En betydelig kroatisk-bosnisk forfatter var fransiskanermunken Ivan Frano Jukić (1818–58), som skrev dikt og historiske verker og grunnla det første litterære tidsskriftet i 1850. På slutten av 1800-tallet oppstod en litteratur som var påvirket av moderne europeiske strømninger. En betydelig kroatisk dikter fra Bosnia-Hercegovina var Silvije Strahimir Kranjčević (1865–1908). De mest kjente muslimske dikterne var Riza-beg Kapetanović Ljubušak (1868–1931), Safvet-beg Bašagić (1870–1934) og symbolisten Musa Cazim Catić (1878–1915). Under det østerrikske styret 1878–1914 kom det ut flere litterære tidsskrifter, både serbiske, kroatiske og muslimske, og den litterære og politiske splittelsen ble utdypet.

Omkring århundreskiftet var Mostar et litterært senter med flere betydelige serbiske forfattere, som hjemstavnsdikteren Aleksa Šantić (1868–1924), symbolisten Jovan Dučić (1871–1943) og prosaisten Svetozar Ćorović (1875–1919). Satirikeren Petar Kočić (1877–1916) kjempet for serbernes nasjonale sak og skrev noveller og skuespill rettet mot den østerrikske okkupasjonen.

Hovedsakelig unge serbiske forfattere samlet seg i bevegelsen Mlada Bosna (Det unge Bosnia), som bekjempet østerrikerne og søkte støtte i Serbia. Til denne kretsen hørte også Ivo Andrić, den betydeligste forfatteren fra Bosnia-Hercegovina.

I mellomkrigstiden, da landet ble en del av kongeriket Jugoslavia, var det flere betydelige forfattere, blant andre den kroatiske ekspresjonistiske lyrikeren Antun Branko Simić (1898–1925), muslimene Hamza Humo (1895–1970), som skrev lyrikk og prosa, og prosaisten Hasan Kikić (1905–42). Den fremste prosaisten var den jødiske forfatteren Isak Samokovlija (1889–1955), som i sine noveller skildret de bosniske jødenes liv. Skender Kulenović (1910–78) sluttet seg til partisanene og skrev et av de mest kjente diktene om sivilbefolkningens lidelser under den annen verdenskrig.

I etterkrigstiden var den betydeligste lyrikeren Mak Dizdar (1917–71), med diktsamlingen Steinsoverne som bygde på gamle bosniske myter. Humoristen Branko Ćopić (1915–93) vant stor popularitet. Den betydeligste prosaforfatteren var Meša Selimović (1910–82), som skrev historiske romaner, blant annet Festningen og Dervisjen og døden (norsk oversettelse 1992). En populær lyriker er Izet Sarajlić (f. 1930). Av nyere forfattere kan nevnes lyrikerne Abdulah Sidran (f. 1944), Ajsa Zahirović (f. 1942) og Josip Osti (f. 1945), lyrikere og prosaister som Hadžem Hajdarević (f. 1956) og Marko Ves˘ović (f. 1945) og prosaistene Nedžad Ibrišimović (f. 1940), Irfan Horozović (f. 1947), Dževad Karahasan (f. 1953), Nura Bazdulj-Hubijar (f. 1951; Kjærligheten er en sihirbaz, norsk oversettelse 1993) og Miljenko Jergović (f. 1966). Flere bosniske forfattere lever i utlandet som en følge av krigen, for eksempel Goran Simić (f. 1948; Sarajevos sorg, norsk oversettelse 1995), Aleksandar Hemon (f. 1964), som også skriver på engelsk (Hvor er Bruno?, norsk oversettelse 2000), og Munib Delalić (f. 1950), som bor i Norge og oversetter fra norsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.