Borisav Stanković var en serbisk forfatter som skrev noveller, skuespill og en berømt roman, Urent blod. Han regnes som en av de fremste serbiske forfattere under realismen.
Forfatterskapet til Borisav Stanković gir innsikt i forholdene på Balkan i en brytningstid, da restene av Det osmanske riket må vike for en ny tid, på godt og vondt.
Borisav Stanković ble født 31. mars 1876 i byen Vranje i Serbia. Denne sørlige delen av Serbia var under osmansk herredømme til 1878, da den ble innlemmet i Serbia etter den russisk-tyrkiske krigen og Berlinkonferansen, som tegnet nye grenser på Balkan. Faren var skomaker, moren kom fra en rik kjøpmannsfamilie, men begge døde mens Borisav var liten, så han ble tatt hånd om av bestemoren. Hun kom fra en tidligere rik familie i Vranje og fortalte ham mye om livet i gamle dager. Han gikk på gymnaset i Vranje og Niš. Etter å ha studert jus ved Universitetet i Beograd, arbeidet han som toller og skatteinnkrever. Under første verdenskrig fikk han i oppdrag å evakuere relikviene av en serbisk middelalderkonge, da den serbiske hæren trakk seg tilbake etter det østerrikske angrepet, men han ble arrestert av østerrikske myndigheter i Montenegro og internert. I 1920 fikk han stilling som embetsmann i Kulturdepartementet i Beograd. Han døde 22. oktober 1927.
Hele hans forfatterskap er knyttet til Vranje. Denne sørlige delen av Serbia var fortsatt preget av det orientalske levesettet. Her levde gamle tradisjoner, som tyrkiskpåvirket folkemusikk, orientalske matretter og så videre. Dialekten i dette området skiller seg klart fra standard serbisk ved at den er påvirket av balkanspråkene og har flere trekk som forbinder den med makedonsk og bulgarsk. Stanković brukte trekk fra dialekten i sitt forfatterskap, noe han ble sterkt kritisert for av eliten i Beograd.
Et av hans første verk var skuespillet Koštana (oppført i 1901, trykt i 1902), om en skjønn sigøynerkvinne som legger under seg hele Vranje. Sangene til dette syngespillet hører fremdeles til de mest populære i Serbia på grunn av den orientalske musikaliteten. Et annet skuespill var Tašana (1910), også om provinslivet i Sør-Serbia.
Hans mest kjente verk er romanen Nečista krv (‘Urent blod’, 1910). Hovedpersonen, Sofka, kommer fra en rik godseierfamilie, men faren har ødslet bort formuen. Da dette området blir tatt/befridd av serberne i 1878, velger faren å flykte med tyrkerne, selv om han er serber og ortodoks kristen. For å redde stumpene, ofrer han Sofka. Mot sin vilje blir hun, byens skjønnhet som har holdt seg for god for alle, giftet bort til en tolv år gammel gutt, sønn av en nyrik serbisk handelsmann. Romanen skildrer de sosiale og politiske omveltningene, men først og fremst psykologien til en kvinne som er fanget i historiens grep. Dette regnes som den første psykologiske roman i serbisk litteratur. Andre romaner fullførte han ikke.
Allerede i 1898 utgav han sine første noveller i et tidsskrift. Senere kom samlingene Iz starog jevandjelja (‘Fra et gammelt testamente’, 1899), Božji ljudi (‘Guds barn’, 1902) og Stari dani (‘Gamle dager’, 1902). I disse novellene skildrer han livet i Sør-Serbia i gamle dager sett fra mange vinkler.
Stanković skriver om ‘gamle dager’ med en dose nostalgi, men han idealiserer ikke det gamle patriarkalske samfunnet. I serbisk litteraturhistorie regnes Stanković som høydepunktet i realismen som litterær periode. Men i motsetning til de tidligere realistiske prosaforfatterne, Laza Lazarević, Svetolik Ranković og andre, betegner Stanković overgangen til en mer moderne romanform med vekt på psykologisk skildring. Boken ‘Urent blod’ er oversatt til mange språk. På 1990-tallet ble den filmatisert (Impure blood), og det ble også syngespillet Koštana, med den kjente ‘turbofolk’-sangerinnen Ceca i rollen som Koštana.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.