Bonn-konvensjonen, eng. Convention on the Conservation of Migratory Species of Wild Animals, CMS, konvensjon om vern av trekkende arter av ville dyr, vedtatt 1979, i kraft fra 1983. Norge ratifiserte konvensjonen i 1985. Ved utgangen av 2013 hadde 117 land, inkludert EU, underskrevet avtalen. Bakgrunnen for avtalen var å få kontroll over den økende fangsten av trekkfugler i enkelte land i Sentral-Europa. Konvensjonen er senere utvidet til bl.a. å gjelde flaggermus, seler og enkelte tannhvaler.

Konvensjonen opererer med ulike lister som angir ulik grad av tiltak. Liste I omfatter trekkende arter hvor hele bestanden, eller deler av den, står i fare for å bli utryddet. Medlemslandene er forpliktet til å sørge for å beskytte både artene og deres levesteder gjennom strenge vernetiltak. Listen omfatter blant annet fire hvalarter og tre fuglearter som finnes i Norge. Liste II er mer omfattende og inneholder arter som egentlig ikke er truet av utryddelse. Internasjonalt samarbeid er imidlertid påkrevet for å sikre artene tilstrekkelig vern. Medlemslandene skal bestrebe seg på å inngå regionale avtaler som sikrer vern. Eksempler på slike er avtalen om vern av flaggermus og avtalen om vannfugl i Europa. Bonn-konvensjonen har også aksjonsplaner for truede arter. Gjennom den regionale vannfuglavtalen er stellerand, dverggås, lappfiskand og svalbardbestanden av hvitkinngås og ringgås omfattet av slike planer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.