Bonn-konvensjonen er en konvensjon om vern av trekkende arter av ville dyr. Den ble vedtatt i 1979 og trådte i kraft fra 1983. Norge ratifiserte konvensjonen i 1985. Ved utgangen av 2013 hadde 117 land, inkludert EU, underskrevet avtalen. Bakgrunnen for avtalen var å få kontroll over den økende fangsten av trekkfugler i enkelte land i Sentral-Europa. Konvensjonen er senere utvidet til blant annet å gjelde flaggermus, seler og enkelte tannhvaler.
Faktaboks
- Også kjent som
-
engelsk: Convention on the Conservation of Migratory Species of Wild Animals
CMS
Konvensjonen opererer med ulike lister som angir ulik grad av tiltak. Liste I omfatter trekkende arter hvor hele bestanden, eller deler av den, står i fare for å bli utryddet. Medlemslandene er forpliktet til å sørge for å beskytte både artene og deres levesteder gjennom strenge vernetiltak. Listen omfatter blant annet fire hvalarter og tre fuglearter som finnes i Norge.
Liste II er mer omfattende og inneholder arter som egentlig ikke er truet av utryddelse. Internasjonalt samarbeid er imidlertid påkrevet for å sikre artene tilstrekkelig vern. Medlemslandene skal bestrebe seg på å inngå regionale avtaler som sikrer vern. Eksempler på slike er avtalen om vern av flaggermus og avtalen om vannfugl i Europa. Bonn-konvensjonen har også aksjonsplaner for truede arter. Gjennom den regionale vannfuglavtalen er stellerand, dverggås, lappfiskand og svalbardbestanden av hvitkinngås og ringgås omfattet av slike planer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.