Bonn-konvensjonen, eng. Convention on the Conservation of Migratory Species of Wild Animals, CMS, konvensjon om vern av trekkende arter av ville dyr, vedtatt 1979, i kraft fra 1983. Norge ratifiserte konvensjonen i 1985. Ved utgangen av 2013 hadde 117 land, inkludert EU, underskrevet avtalen. Bakgrunnen for avtalen var å få kontroll over den økende fangsten av trekkfugler i enkelte land i Sentral-Europa. Konvensjonen er senere utvidet til bl.a. å gjelde flaggermus, seler og enkelte tannhvaler.

Konvensjonen opererer med ulike lister som angir ulik grad av tiltak. Liste I omfatter trekkende arter hvor hele bestanden, eller deler av den, står i fare for å bli utryddet. Medlemslandene er forpliktet til å sørge for å beskytte både artene og deres levesteder gjennom strenge vernetiltak. Listen omfatter blant annet fire hvalarter og tre fuglearter som finnes i Norge. Liste II er mer omfattende og inneholder arter som egentlig ikke er truet av utryddelse. Internasjonalt samarbeid er imidlertid påkrevet for å sikre artene tilstrekkelig vern. Medlemslandene skal bestrebe seg på å inngå regionale avtaler som sikrer vern. Eksempler på slike er avtalen om vern av flaggermus og avtalen om vannfugl i Europa. Bonn-konvensjonen har også aksjonsplaner for truede arter. Gjennom den regionale vannfuglavtalen er stellerand, dverggås, lappfiskand og svalbardbestanden av hvitkinngås og ringgås omfattet av slike planer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.