Bologna-prosessen

Bologna-prosessen er et omfattende internasjonalt samarbeid innen høyere utdanning i Europa. Målet er å samordne og utvikle felles tiltak og politikk innen høyere utdanning. Samarbeidet omtales også som European Higher Education Area (EHEA).

Samarbeidet ble innledet med at utdanningsministere fra 29 land signerte en felles erklæring ved universitetet i Bologna i 1999. Flere land har siden sluttet seg til samarbeidet som per 2019 omfatter 48 land.

Samarbeidet har resultert i en rekke indikatorer og standarder som skal lette godkjenning av utdanning på tvers av landegrensene, og fremme mobilitet for studenter og ansatte innen høyere utdanning. De mest kjente standardene er et felles akademisk gradssystem, et felles karaktersystem og et felles system med studiepoeng. Disse ble innført i Norge fra studieåret 2003/04.

Felles standarder

Studiepoeng

Den felles målestokken for studienes omfang er ECTS (European Credit Transfer System), på norsk studiepoeng. Et fullt normalt studieår er 60 studiepoeng. Dette systemet erstatter det gamle norske systemet med vekttall, der et studieår var 20 vekttall. 1 vekttall tilsvarer altså 3 studiepoeng.

Felles gradssystem

Det felles gradssystemet er delt i tre nivåer eller sykluser som bygger på hverandre, slik:

  • bachelor (3 studieår, 180 studiepoeng),
  • master (2 år, 120 studiepoeng)
  • ph.d (3 år, 180 studiepoeng).

De nye betegnelsene erstatter tidligere norske akademiske gradene som cand.mag, cand.real, cand.philol, dr.philos, dr.scient osv. som gradvis er faset ut.

Felles karaktersystem

Det felles karaktersystemet har karakterene A, B, C, D, E og F, der A er best og F betyr ikke bestått. Beskrivelsen av hva disse karakterene betyr har variert noe over tid. Opprinnelig tok man sikte på en anbefalt normalfordeling med en bestemt andel av karakterene på hvert nivå. Etter hvert har man gått over til å gi en mer konkret beskrivelse av kompetansenivået for hver enkelt karakter.

Felles kvalifikasjonsrammeverk

I forlengelse av Bologna-prosessen, men med nærmere tilknytning til EU, har man utviklet en felles standard for å beskrive studiene i høyere utdanning, omtalt som kvalifikasjonsrammeverk (qualifications framework). Rammeverket beskriver detaljer om de enkelte studiene og deres komponenter. Basert på denne standarden er det etablert et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning i Norge. Det ble fastsatt i 2009, og er gradvis innført ved universiteter og høgskoler. I dette rammeverket beskrives læringsutbyttet for de tre hovednivåene i høyere utdanning – bachelor, master og ph.d – i tre kategorier: kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse etter en detaljert forskrift.

Planen er at alle vitnemål og kompetansebevis utstedt av nasjonale myndigheter innen dette samarbeidet i fremtiden skal ha en klar referanse til det europeiske kvalifikasjonsrammeverket. Dette vil gjøre det enklere å sammenlikne utdanningskvalifikasjoner på tvers av landegrenser.

Bakgrunn og utvikling

Bologna-prosessen startet med en felles erklæring i 1999. Denne ble undertegnet av 29 europeiske utdanningsministere, og det ble åpnet for at også andre land som hadde sluttet seg til Europarådets kulturkonvensjon fra 1954 også kunne slutte seg til Bologna-erklæringen. Den bygger på et sett verdier, blant annet ytringsfrihet og akademisk frihet, autonomi for de enkelte institusjonene, uavhengige studentorganisasjoner og frihet og mobilitet for studenter og ansatte. Avtalen inneholdt visjoner, planer og anbefalinger for videre samarbeid og samordning.

Avtalen fikk navnet etter møtestedet, Universitetet i Bologna, som er grunnlagt i 1088 og regnes som verdens eldste universitet. Ved å signere Bologna-avtalen blir landene med i arbeidet for å lage et felles europeisk område for høyere utdanning: EHEA (European Higher Education Area).

Fra starten var det 29 land som deltok i Bologna-prosessen, i 2019 er det 48 land. Anbefalinger og tiltak er frivillige, og de følges opp i hvert enkelt land i ulik grad. De viktigste anbefalingene og standardene er tatt i bruk i Norge, som også har vært en aktiv pådriver fra starten i 1999. Framdriften i samarbeidet blir vurdert etter en rekke indikatorer, og dette publiseres som rangeringer av i hvilken grad de enkelte land følger opp anbefalingene, noe som fører til en mild form for press til å tilpasse seg standardene som blir utviklet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg