Bolivia ble en selvstendig stat i 1825. Før den spanske koloniseringen på 1500-tallet besto det som i dag er Bolivia av ulike folkegrupper. Tiwanaku-riket kom en periode til å dominere mye det vestlige høylandet eller Andes-regionen av det vi i dag kjenner som Bolivia. Dette området, som er mindre, men også mer tettbefolket enn lavlandet i øst, ble etter tiwanaku-imperiets fall oppstykket i mindre riker. Disse ble så igjen innlemmet i inkariket. De store befolkningsgruppene i høylandet var aymaraer, og, i økende grad under inkaperioden, også quechuaer. I det fysisk større, men mindre befolkede lavlandet, bodde ulike langt mindre tallrike folkegrupper.
Med koloniseringen tok Spania kontroll, og de ble enorme forskjeller mellom de nye, spanskættede elitene og landets opprinnelige befolkning. Landet har også en stor mestisbefolkning. Bolivia er et land med en krevende geografi og store høydeforskjeller, og historisk har dets eliter ikke klart eller prioritert å binde territoriet sammen med fungerende infrastruktur. Det har lenge vært et av de fattigste landene i Latin-Amerika, men det er betydelig forskjell på regionene. Bolivia har vært rikt på naturressurser som sølv, tinn, kobber, nitrater, naturgass og koka, men dette har bidratt til mye korrupsjon, et høyt konfliktnivå og stadig utenlandsk innblanding. Historisk var Andesområdet det økonomiske tyngdepunktet, men dette har endret seg i løpet av det siste århundret.
Bolivia mistet adgangen til Stillehavet til Chile i Stillehavskrigen (1879–1883), et slags nasjonalt traume da landet ble stående uten havtilgang, og et hinder for økonomisk utvikling. Bolivia og Chile har hatt et betent forhold og har fortsatt ikke fulle diplomatiske relasjoner. Et annet «historisk traume» er Chaco-krigen (1932–1935) hvor Bolivia lå i konflikt med Paraguay. En del av motivasjonen for bolivianske eliter var å vinne havtilgang via Paraná-elven, men krigen ble svært brutal og endte med nederlag for Bolivia.
Som mange andre land i Latin-Amerika, har Bolivia i stor grad blitt styrt av såkalte caudillos eller «sterke menn». På 1900-tallet satte Bolivia verdensrekord i antall statskupp, på det meste to i løpet av én dag. Revolusjonen av 1952 innebar et forsøk på modernisering av landet, blant annet med jordreform og nasjonaliseringer i den viktige gruveindustrien, men revolusjonen degenererte og gled over i en periode med skiftende militærdiktaturer.
I 1982 ble landet et demokrati, og har hatt en større grad av stabilitet, men institusjonene var svake, og størsteparten av landets befolkning levde fortsatt i fattigdom, mens en spanskættet, hvit elite satt dominerte politikken. Et forsøk med en sosialistisk regjering (1982–1985) som endte i krise, ble etterfulgt av en rekke ledere som førte en nyliberal politikk. De klarte å skape en viss makroøkonomisk stabilitet, men innfridde på ingen måte løftene om å bekjempe fattigdommen.
- For tiden etter år 2000, se Bolivias samtidshistorie.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.