Bolivias historie frem til 1952 kan deles inn i tre:

  • Tiden frem til koloniseringen (til ca. 1500)
  • Koloniperioden (ca. 1500 - 1824)
  • Selvstendigheten (1825 - 1952)

Du kan lese mer om Bolivias historie generelt her.

Bolivias historie før den spanske koloniseringen er nært knyttet til Peru på grunn av den felles quechua-kulturen. I Andes-høylandet finnes spor etter nomader fra ca. 4000 f.Kr. Keramikkfunn fra ca. 1300 f.Kr. tyder på halvnomadiske bosetninger. Jordbrukssamfunn er påvist fra ca. 200 f.Kr. I en periode på 800 år – fra 200 f.Kr. til 600 e.Kr. – var bysamfunnet Tiahuanaco ved Titicacasjøen et rikt kultursenter i Aymara-riket som omfattet store deler av det bolivianske høylandet og Stillehavskysten. Inntil hele det bolivianske høylandet ble innlemmet i Inkariket (mellom 1200 og 1400), var befolkningen splittet i mindre stammegrupper og -forbund.

Det nåværende Bolivia ble underlagt den spanske visekongen av Peru, den beryktede erobreren Pizarro, og den nåværende hovedstaden Sucre ble grunnlagt i 1538. Det var særlig de store forekomstene av sølv som gjorde Bolivia tiltrekkende for spanjolene. Den viktigste gruvebyen Potosi hadde allerede i 1573 120 000 innbyggere og utviklet seg til å bli en av de mest storslåtte byene på kontinentet. På 1700-tallet forfalt Potosi raskt ettersom sølvforekomstene tok slutt. I 1780 ble Bolivia (som da het Charcas) underlagt visekongedømmet La Plata med sete i det nåværende Buenos Aires. Frigjøringsbevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet var ikke særlig fremgangsrik i Bolivia. Først i 1824 med Simón Bolívars triumftog ble landet egen republikk og oppkalt etter frigjøreren. Republikken ble utropt 6. august 1825, og Bolívar selv formulerte en nærmest ubrukelig grunnlov for landet. Militære presidenter avløste hverandre i rask rekkefølge. Voldelige konflikter preget forholdet mellom de fattige indianske gruvearbeiderne og aristokratiet.

Nitrat og kobberforekomstene i Atacama-ørkenen og Chiles ekspansjon nordover førte i 1879 til at Chile okkuperte Bolivias eneste havneby Antofagasta. Chiles krig mot Peru og Bolivia varte til 1883 og førte til at såvel Antofagasta som den peruanske havnebyen Arica havnet i chilenske hender. Bolivia ble avstengt fra havet, men inngikk en avtale om avgiftsfri bruk av jernbanen som Chile konstruerte mellom La Paz og sin nye havneby Arica. Nitrat er en viktig ingrediens i gjødsel om nitrat gruvene mistet mye av sin verdi da Sam Eyde utviklet en metode for å utvinne nitrogen fra luft.

Bolivia måtte senere avstå Acre-provinsen, som var rik på naturgummi, til Brasil. Også i dette tilfellet oppnådde Bolivia en jernbaneforbindelse, denne gangen til Madeiraelva i Amazonas og dermed forbindelse med Atlanterhavet. Rundt århundreskiftet førte tysk og britisk kapital til en rask utvikling av gruvedriften. Det var tinn som fra nå av utgjorde hovedtyngden i Bolivias økonomi. Tyskland sørget også for en sterk militær utvikling. Da Bolivia i 1917 brøt forbindelsene med Tyskland, overtok nordamerikansk kapital raskt herredømmet over tinngruvene. Den grove utnyttelsen av gruvearbeiderne førte gjentatte ganger til opprør og militære beleiringer av gruvebyene. Militæret utgjorde i enda sterkere grad enn tidligere den politiske makten.

Etter å ha blitt utestengt fra Stillehavet i 1883 rettet Bolivias militære offiserer og politikere sine blikk østover mot Atlanterhavet. Paraguay lå i veien, og den historiske uenigheten om rettighetene til Gran Chaco-distriktet og Paraguay-elva samt mulighetene for at dette nærmest ubebodde området hadde oljeforekomster, førte de to landene inn i Chaco-krigen i 1932. Bolivia regnet seg selv for militært overlegne, men troppene bestod hovedsakelig av høylandsindianere som hadde liten fremgang på de hete slettene mot en innbitt paraguayansk hær. Tapene var store, og etter meglinger fra Folkeforbundet og Organisasjonen for Amerikanske Stater ble det inngått våpenstillstand i 1935. En uavhengig argentinsk kommisjon fikk i oppdrag å løse feiden om Chaco-området, og den nye grensen ble trukket etter troppestillingen da våpenstillstanden ble iverksatt. Utfallet ble at Paraguay sikret seg størsteparten av Chaco.

Chaco-krigen førte til betydelig politisk ustabilitet i Bolivia og men markerer også starten på en større politisk bevissthet blant fattige arbeidere og urbefolkningen. Chaco-krigen var en krig starta av og for overklassen men det var underklassen som måtte betale prisen. Krigen kan dermed sees på som starten på prosessen som kulminerte i 1952-revolusjonen.

Les mer: tiden fra 1952 til 2000.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.