Fra Tiahuanaco (eller Tiwanaku), et pre-inka ruinområde ved Titicacasjøen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Bolivia er oppkalt etter Simón Bolívar (1783-1830). Maleri fra 1829.

.
Lisens: fri

Bolivia ble en selvstendig stat i 1825. Før den spanske koloniseringen på 1500-tallet besto det som i dag er Bolivia av ulike folkegrupper. Tiwanaku-riket kom en periode til å dominere mye det vestlige høylandet eller Andes-regionen av det vi i dag kjenner som Bolivia. Dette området, som er mindre, men også mer tettbefolket enn lavlandet i øst, ble etter tiwanaku-imperiets fall oppstykket i mindre riker. Disse ble så igjen innlemmet i inkariket. De store befolkningsgruppene i høylandet var aymaraer, og, i økende grad under inkaperioden, også quechuaer. I det fysisk større, men mindre befolkede lavlandet, bodde ulike langt mindre tallrike folkegrupper.

Med koloniseringen tok Spania kontroll, og de ble enorme forskjeller mellom de nye, spanskættede elitene og landets opprinnelige befolkning. Landet har også en stor mestisbefolkning. Bolivia er et land med en krevende geografi og store høydeforskjeller, og historisk har dets eliter ikke klart eller prioritert å binde territoriet sammen med fungerende infrastruktur. Det har lenge vært et av de fattigste landene i Latin-Amerika, men det er betydelig forskjell på regionene. Bolivia har vært rikt på naturressurser som sølv, tinn, kobber, nitrater, naturgass og koka, men dette har bidratt til mye korrupsjon, et høyt konfliktnivå og stadig utenlandsk innblanding. Historisk var Andesområdet det økonomiske tyngdepunktet, men dette har endret seg i løpet av det siste århundret.

Bolivia mistet adgangen til Stillehavet til Chile i Stillehavskrigen (1879–1883), et slags nasjonalt traume da landet ble stående uten havtilgang, og et hinder for økonomisk utvikling. Bolivia og Chile har hatt et betent forhold og har fortsatt ikke fulle diplomatiske relasjoner. Et annet «historisk traume» er Chaco-krigen (1932–1935) hvor Bolivia lå i konflikt med Paraguay. En del av motivasjonen for bolivianske eliter var å vinne havtilgang via Paraná-elven, men krigen ble svært brutal og endte med nederlag for Bolivia.

Som mange andre land i Latin-Amerika, har Bolivia i stor grad blitt styrt av såkalte caudillos eller «sterke menn». På 1900-tallet satte Bolivia verdensrekord i antall statskupp, på det meste to i løpet av én dag. Revolusjonen av 1952 innebar et forsøk på modernisering av landet, blant annet med jordreform og nasjonaliseringer i den viktige gruveindustrien, men revolusjonen degenererte og gled over i en periode med skiftende militærdiktaturer.

I 1982 ble landet et demokrati, og har hatt en større grad av stabilitet, men institusjonene var svake, og størsteparten av landets befolkning levde fortsatt i fattigdom, mens en spanskættet, hvit elite satt dominerte politikken. Et forsøk med en sosialistisk regjering (1982–1985) som endte i krise, ble etterfulgt av en rekke ledere som førte en nyliberal politikk. De klarte å skape en viss makroøkonomisk stabilitet, men innfridde på ingen måte løftene om å bekjempe fattigdommen.

Før koloniseringen

Andes-delen av Bolivia var alt før den spanske koloniseringen nært knyttet til dagens Peru, og hadde mye felles kultur og levemåter, langt mer så enn med lavlandet som tilhører dagens Bolivia. I Andes-høylandet finnes spor etter nomader fra cirka 4000 fvt. Keramikkfunn fra rundt 1300 fvt. tyder på halvnomadiske bosetninger. Jordbrukssamfunn er påvist fra cirka 200 fvt. Bysamfunnet Tiahuanaco like ved Titicacasjøen på dagens grense mellom Bolivia og Peru har røtter fra 200 fvt. Tiahuanaco var et rikt kultursenter som skulle bli sentrum i riket som hadde sin storhetstid mellom 600- og 1000-tallet evt., og som var det største riket i Andesområdet frem til inkaenes ekspansjon.

Inntil hele det bolivianske høylandet ble innlemmet i Inkariket (1438–1533), som ble styrt fra høylandet i dagens Peru, var befolkningen splittet i mindre stammegrupper og -forbund. Aymara-folk (som snakker aymaraspråk) utgjorde den største befolkningsgruppen i høylandet i Bolivia, men under Inkariket fantes en politikk for å øke quechua-befolkningen. Aymara og quechua utgjør fortsatt de desidert største urfolksgruppene i Bolivia.

Kolonitiden (1530-årene–1825)

Francisco Pizarro

Det nåværende Bolivia ble underlagt den spanske visekongen av Peru, den beryktede erobreren Francisco Pizarro, og den nåværende hovedstaden Sucre ble grunnlagt i 1538.

Av .

Det nåværende Bolivia ble underlagt den spanske visekongen av Peru, den beryktede erobreren Francisco Pizarro, og den nåværende hovedstaden Sucre ble grunnlagt i 1538. Det var særlig de store forekomstene av sølv som gjorde Bolivia tiltrekkende for spanjolene. Den viktigste gruvebyen Potosí hadde 120 000 innbyggere allerede i 1573, og utviklet seg til å bli en av de mest storslåtte byene på kontinentet (på spansk har man ordspråket «å være verdt en Potosí», som betyr at noe er verdt veldig mye). På 1700-tallet forfalt Potosí raskt ettersom sølvforekomstene tok slutt. I 1780 ble Bolivia (som da het Charcas) underlagt visekongedømmet Río de la Plata med sete i det nåværende Buenos Aires.

På slutten av 1700-tallet og tidlig 1800-tall var det store urfolksopprør i høylandet i Bolivia. I en situasjon preget av opprør mot den spanske kolonimakten i Sør-Amerika, og etter at den store søramerikanske frigjøreren Simón Bolivars høyre hånd Antonio José de Sucre ledet og vant et avgjørende slag mot spanjolene i Ayacucho i Peru i 1824, lå mye til rette for Charcas' frigjøring. Bolivar gav ordre til Sucre om å frigjøre området fra det som var igjen av den spanske tronens støttespillere, og 6. august 1825 ble republikken Bolivia grunnlagt, oppkalt etter Bolívar selv.

Selvstendigheten frem til første verdenskrig

Bolívar formulerte selv en grunnlov for landet. Denne innebar forsøk på modernisering etter opplysningstidens idealer. Urfolkene i Bolivia, et flertall av befolkningen, forble likevel i praksis ekskludert fra det politiske liv. Militære presidenter avløste hverandre i rask rekkefølge. Voldelige konflikter preget forholdet mellom de fattige urfolks-gruvearbeiderne og aristokratiet.

Særlig var jordspørsmålet betent. I store deler av landet var jorden fortsatt kontrollert av urfolkssamfunn (kjent som ayullus) i fellesskap. Under kolonitiden hadde riktignok noen av disse jordområdene blitt inkorporert i storgods (haciendas) som ble gitt til europeiske erobrere, hvor en vanlig ordning var at urfolk utførte pliktarbeid mesteparten av uken og fikk beholde et minimum av produksjonen til eget konsum. Skiftende regjeringer så på urfolkenes tradisjonelle måter å eie land kollektivt som tilbakeliggende og gjorde gjentatte forsøk på å gjøre landområdene til individuell eiendom. Denne politikken ble særlig tydelig fra 1866, under diktatoren Mariano Melgarejo; fra dette tidspunkt kunne myndighetene med loven i hånd dele opp og auksjonere bort disse eiendommene. I praksis gjorde dette at en fikk en ekspansjon av latifundios (enorme landeiendommer) i hendene til spanjoler og deres etterkommere (kjent som criollos). Noe jord forble imidlertid kollektivt eid av urfolkene og er det fortsatt.

Nitrat- og kobberforekomstene i Atacama-ørkenen og Chiles ekspansjon nordover, førte i 1879 til at Chile okkuperte Bolivias eneste havneby Antofagasta. Chiles krig mot Peru og Bolivia varte til 1883 og førte til at både Antofagasta og den peruanske havnebyen Arica havnet i chilenske hender. Bolivia ble avstengt fra havet, men inngikk en avtale om avgiftsfri bruk av jernbanen som Chile etablerte mellom La Paz og sin nye havneby Arica. Nitrat er en viktig ingrediens i gjødsel, men nitratgruvene mistet mye av sin verdi da den norske ingeniøren Sam Eyde utviklet en metode for å utvinne nitrogen fra luft.

Bolivia måtte senere avstå Acre-provinsen, som var rik på naturgummi, til Brasil. Også i dette tilfellet oppnådde Bolivia en jernbaneforbindelse; denne gang til Madeiraelva i Amazonas og dermed også forbindelse til Atlanterhavet. Rundt århundreskiftet førte tysk og britisk kapital til en rask utvikling av gruvedriften. Sølvalderen var forbi, og det var nå tinn som fra nå av utgjorde hovedtyngden i Bolivias økonomi. Tyskland sørget også for en sterk militær utvikling. Da Bolivia i 1917 brøt forbindelsene med Tyskland, overtok nordamerikansk kapital raskt herredømmet over tinngruvene. Den grove utnyttelsen av gruvearbeiderne førte gjentatte ganger til opprør og militære beleiringer av gruvebyene. Militæret utgjorde i enda sterkere grad enn tidligere den politiske makten.

Chaco-krigen (1932–1935)

Etter å ha blitt utestengt fra Stillehavet i 1883 rettet Bolivias militære offiserer og politikere sine blikk østover mot Atlanterhavet. Paraguay lå i veien, og den historiske uenigheten om rettighetene til Gran Chaco-distriktet og Paraguay-elva samt mulighetene for at dette nærmest ubebodde området hadde oljeforekomster, førte de to landene inn i Chaco-krigen i 1932.

Bolivia regnet seg selv for militært overlegne, men troppene bestod hovedsakelig av urbefolkning fra høylandet som hadde liten fremgang på de hete slettene mot en innbitt paraguayansk hær. Tapene var store, og etter meklinger fra Folkeforbundet og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) ble det inngått våpenstillstand i 1935. En uavhengig argentinsk kommisjon fikk i oppdrag å løse konflikten om Chaco-området, og den nye grensen ble trukket etter troppestillingen da våpenstillstanden ble iverksatt. Utfallet ble at Paraguay sikret seg størsteparten av Chaco.

Chaco-krigen førte til betydelig politisk ustabilitet i Bolivia, men markerer også starten på en større politisk bevissthet blant fattige arbeidere og urbefolkningen. Chaco-krigen var en krig startet av og for overklassen, men det var underklassen som måtte betale prisen. Krigen kan dermed sees på som starten på prosessen som kulminerte i 1952-revolusjonen.

1952-revolusjonen

Bolivias revolusjon i 1952 var for en stor del følge av valget året i forveien som ble annullert fordi Movimiento Nacional Revolucionario (MNR) seiret. Kandidaten for MNR, professor Victor Paz Estenssoro, ble utropt til president i 1952. Hans program var ambisiøst og inneholdt stemmerett for analfabeter (det vil si de fleste av urbefolkningen), nasjonalisering av gruvene, en omfattende jordreform og sterk kritikk av USAs innblanding i landet. Gruvearbeiderne hadde i økende grad organisert seg i løpet av MNRs regjeringsperiode og hadde en handlekraftig talsmann i Juan Lechín (1914–2001), som var en av grunnleggerne av MNR og som ledet enhetsfagforeningen COB fra 1952 til 1986. Den viktigste endringen i det bolivianske samfunnet var at det etter 1952 ikke lenger var politisk mulig å ignorere kravene til de fattige. Enhver lovlig valgt president eller diktator måtte fra nå av ta hensyn til de mektige fagforeningene.

Det fant sted omfattende korrupsjon og en fikk en splittelse innenfor MNR, som førte til større innflytelse for hæren. Bøndenes og gruvearbeidernes forventninger ble langt fra innfridd. I 1964 ble Paz Estenssoro avsatt av sin egen visepresident, general René Barrientos (1919–1969). Gruveområdene ble militarisert, og flere gruvearbeiderstreiker ble brutalt slått ned av militærstyrker som ved flere anledninger anrettet massakrer av hele gruvesamfunn. Det ble ført geriljakrig i deler av landet, og i 1967 ble Che Guevara likvidert i Øst-Bolivia.

1970-årenes lange diktatur

President Barrientos omkom i en ulykke i 1969, og få måneder senere fulgte statskuppet til general Alfredo Ovando (1918–1982) som overraskende la seg på en nasjonalistisk kurs, blant annet ved å nasjonalisere det amerikanske oljeselskapet Gulf Oil. I oktober 1970 opplevde Bolivia to statskupp på én dag; det siste under ledelse av Juan José Torres (1920–1976) hadde en radikal profil. Dette ble opptakten til general Hugo Bánzers kupp i 1971.

Bánzer hadde sterke bånd til militærregimet i Brasil og videreførte den politiske ideologien derfra basert på «nasjonal sikkerhet» i 1974. USA doblet på dette tidspunkt militærstøtten til landet. Bánzer-epoken, som varte i sju år, påførte Bolivia en enorm utenlandsgjeld, og korrupsjonen var omfattende. En hestehandel med Chiles president Augusto Pinochet om en landkorridor gjennom Nord-Chile for å gjenforene Bolivia med havet, mislyktes i 1978. Valget samme året ble annullert på grunn av valgfusk, men Bánzers egen kandidat Juan Pereda (1931–2012) tok makten ved et kupp to uker senere.

Få måneder senere foretok general David Padilla (1927–2016) det neste kuppet og proklamerte nye valg i juli 1979. Liksom året før var det koalisjonen UDP (den radikale MNR-fløyen, kommunistene og det revolusjonære venstre (MIR)) med tidligere president Hernán Siles Zuazo som fikk flest stemmer. Likevel ble en annen MNR-veteran, Walter Guevara (1912–1996), innsatt som interimpresident i 1979 i et forsøk på å organisere valg for tredje år på rad, i juli 1980. Etter uoverensstemmelser med hæren og beskyldninger mot Bánzer, måtte også Guevara gå av på samme måte som så mange av hans forgjengere. Kuppet til major Alberto Natusch Busch (1933–1994) ble utført i november 1979, men bare to uker senere ble Bolivias første kvinnelige president utnevnt: Lidia Gueiler (1921–2011), tidligere sekretær for Paz Estenssoro. Hennes regjering kunne ikke hindre at militæret igjen tok makten ved general Luis García Meza (1929–2018) etter at UDP hadde vunnet valget for tredje gang. Landet var i fullstendig økonomisk krise og protester brøt for fullt ut i igjen.

Demokratiseringen på 1980-tallet

Militæret skiftet sine presidenter, men i 1982 var det tydelig at Bolivia ikke lenger lot seg regjere på denne måten. Kongressen som ble valgt i 1980, ble sammenkalt, og Hernán Siles Zuazo ble i en alder av 70 år president på ny. Men den håpefulle demokratiseringsprosessen ledet av en gammel revolusjonshelt skulle vise seg å bli vanskelig. I 1983 var det tale om at landsorganisasjonen COB og dens mektige leder Juan Lechín skulle være med i regjeringen for å roe misnøyen til gruvearbeiderne. Uenigheter om økonomiske innstramningstiltak førte til at MIR brøt med koalisjonen i januar 1984. En skandaløs bortføring av presidenten førte til at mer enn hundre offiserer ble arrestert. Siles' maktesløshet i Bolivias økonomiske kaos økte også frykten for nytt statskupp. Inflasjonen i 1984 var på flere tusen prosent. Valgets seierherre i 1985 ble til slutt veteranen Paz Estenssoro. Hernán Siles Zuazos fraksjon tapte alle sine plasser i nasjonalforsamlingen.

Den nye økonomiske politikken til Paz Estenssoro gav større spillerom for utenlandsk kapital. Det i Bolivia mye omtalte «dekret 21060» åpnet opp for en nyliberal økonomisk politikk. I tillegg til betydelige innstramninger i statlige utgifter, ble det også lagt ned streikeforbud. COB reagerte likevel med generalstreik. Samtidig ble Bolivia rammet av et dramatisk sammenbrudd på tinnmarkedet i 1986; utvinning av tinn stod for 40 prosent av landets økonomi. Omfattende fremstilling av kokain, en vare med stor prisvekst på 1980-tallet, forhindret et fullstendig økonomisk sammenbrudd.

USA satte i 1987 inn militære styrker for å bekjempe kokainfremstillingen. Nasjonalforsamlingen protesterte mot denne militære innblandingen. Hyperinflasjonen ble brakt under kontroll mot slutten av 1980-tallet med kraftige innstramninger etter resepten til Det internasjonale pengefondet (IMF), men en skyggeside av reformene var høy arbeidsledighet.

Nyliberal revolusjon på 1990-tallet

Evo Morales
Evo Morales var president i Bolivia fra 2006 til 2019, da han gikk av etter demonstrasjoner og press fra militæret i landet.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Ved inngangen til 1990-årene var den lenge så sterke fagbevegelsen og venstresiden i stor grad nede for telling. En grunn var at hyperinflasjonen og den økonomiske krisen under venstrefrontregjeringen til Siles Zuazo i betydelig grad svekket troen på venstresidens løsninger. En annen grunn var stengingen av gruver særlig fra midten av 1980-tallet, som førte til oppbrudd blant gruvearbeiderne. Mange av arbeiderne migrerte til byområder som La Paz, Cochabamba, El Alto og Santa Crúz de la Sierra, sistnevnte i lavlandet. De måtte ofte ta uformelt arbeid, var mindre organisert og i mindre grad en politisk kraft. Arbeiderne tok imidlertid med seg organisasjonsferdighetene og særlig El Alto skulle senere utvikle svært aktive grasrotbevegelser.

I valget i 1989 ble det dannet en oppsiktsvekkende koalisjonsregjering med Jaime Paz Zamora (født 1939) fra Den Venstreradikale Bevegelse (MIR) som president og høyrepartiet Nasjonal Demokratisk Aksjon (ADN) under ledelse av tidligere diktator Hugo Bánzer Suárez. Trass i partinavnet MIR ble Bolivia ble under Paz Zamoras ledelse et mønsterland for IMF, og førte en markedsliberal politikk. Regjeringskoalisjonen stilte til valg i 1993 med Hugo Bánzer som presidentkandidat, men han var svekket etter alvorlige beskyldninger om korrupsjon i Paz Zamoras regjering. Valget i 1993 ble vunnet av MNR, partiet som ledet landet under 1952-revolusjonen, men nå med forretningsmannen Gonzálo Sánchez de Lozada (født 1930) som president. Sánchez de Lozada la stor vekt på økonomiske og sosiale reformer, og innførte 50 prosent privatisering av alle offentlige bedrifter.

Den økonomiske politikken begynte å gi makroøkonomiske resultater gjennom 1990-årene, med en årlig vekst rundt fire prosent, noe høyere enn befolkningsveksten. Inflasjonen ble brakt ned i rundt fem prosent. Politikken ble videreført Hugo Bánzer kom tilbake til makten ved presidentvalget i 1997. Det brede samarbeidet mellom samfunnets maktorganer – myndighetene, fagbevegelsen og næringslivet – ble søkt videre utbygd gjennom en storstilt plan for fattigdomsbekjempelse. Som et av Sør-Amerikas to fattigste land kom Bolivia også inn under en ordning med ettergivelse av utenlandsgjeld. En stor del av befolkningen opplevde imidlertid ikke at veksten gjenspeilte seg i deres levekår.

Dels som et tiltak for å styrke landets internasjonale anseelse, og etter særlig påtrykk fra USA, lanserte Bánzer i 1998 en ambisiøs plan for å gjøre Bolivia kokainfritt innen utløpet av sin presidentperiode i 2002. Landet var i 1990-årene en av verdens tre største produsenter av kokablader – en virksomhet som utgjorde nærmere en fjerdedel av de legale eksportinntektene. FNs internasjonale kontrollprogram for narkotika (UNCDP) registrerte en viss fremgang, og i 2000 kunne regjeringen erklære at kokaplanten var tilnærmet utryddet i Chapare-regionen. Utrydding av kokaplanten er imidlertid svært kontroversielt i Bolivia, både fordi kokaproduksjon utgjorde og utgjør levebrødet til mange, men også fordi kokaplanten i tillegg til å være den sentrale råvaren i produksjon av kokain, også har en rekke andre, tradisjonelle bruksområder. Kokabøndenes talsmann og senere president Evo Morales ble parlamentsmedlem og en viktig opposisjonspolitiker i perioden; han var motstander av den nyliberale politikken og kritisk til USAs rolle i Bolivia.

Den nyliberale politikken skulle bli utfordret av protestbevegelser på 2000-tallet, disse tvang blant annet to presidenter til å gå av: Gonzalo Sánchez de Lozada i 2003 og Carlos Mesa i 2005. Protestbevegelsenes styrke siden cirka år 2000 og valget av sosialisten Evo Morales som president i 2005, har bidratt til flere viktige skifter i boliviansk samfunn og politikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg