Flere trekk ved det bolivianske samfunnet slik det er i dag kan spores tilbake til det som går under navndet 1952-revolusjonen. Den var igjen et resultat av Chaco-krigen og prosessene som startet med uavhengigheten i 1825. Du kan lese mer om Bolivias histore generelt og tiden før 1952 for å forstå hva som ledet opp til 1952-revolusjonen.

Bolivias revolusjon i 1952 var for en stor del følge av valget året i forveien som ble annullert fordi Movimiento Nacional Revolucionario (MNR) seiret. Kandidaten for MNR, professor Victor Paz Estenssoro, ble utropt til president i 1952. Hans program var ambisiøst og inneholdt stemmerett for analfabeter (dvs. de fleste indianerne), nasjonalisering av gruvene, drastisk jordreform og sterk kritikk av den amerikanske innblandingen i landet. Gruvearbeiderne hadde i økende grad organisert seg i løpet av MNRs regjeringsperiode og hadde en handlekraftig talsmann i Juan Lechín, som var en av grunnleggerne av MNR og som ledet enhetsfagforeningen COB 1952–86. Den viktigste endringen i det Bolivianske samfunnet var at det etter 1952 ikke lenger var politisk mulig å ignorere kravene til de fattige. Enhver lovlig valgt president eller diktator måtte fra nå av ta hensyn til de mektige fagforeningene.

Bøndenes og gruvearbeidernes forventninger ble langt fra innfridd pga. korrupsjon og senere splittelse innenfor MNR som førte til større innflytelse for hæren. I 1964 ble Paz Estenssoro avsatt av sin egen visepresident, general Barrientos. Gruveområdene ble militarisert, og flere gruvearbeiderstreiker ble brutalt slått ned av militærstyrker som ved flere anledninger anrettet massakrer av hele gruvesamfunn. Det ble ført geriljakrig i deler av landet, og i 1967 ble Che Guevara likvidert i denne kampen.

President Barrientos omkom i en ulykke 1969 og få måneder senere fulgte statskuppet til general Alfredo Ovando som overraskende la seg på en nasjonalistisk kurs, blant annet ved å nasjonalisere det amerikanske oljeselskapet Gulf Oil. I oktober 1970 opplevde Bolivia to statskupp på en dag; det siste under ledelse av Juan José Torres hadde en radikal profil. Dette ble opptakten til general Hugo Bánzers kupp i 1971.

Bánzer hadde sterke bånd til militærregimet i Brasil og videreførte den politiske ideologien derfra basert på «nasjonal sikkerhet» i 1974. Bánzer-epoken, som varte i sju år, påførte Bolivia en enorm utenlandsgjeld, og korrupsjonen var omfattende. En hestehandel med Chiles president Pinochet om en landkorridor gjennom nord-Chile for å gjenforene Bolivia med havet, mislyktes i 1978. Valget samme året ble annullert på grunn av valgfusk, men Bánzers egen kandidat Juan Pereda tok makten ved et kupp to uker senere.

Få måneder senere foretok general David Padilla det neste kuppet og proklamerte nye valg i juli 1979. Liksom året før var det koalisjonen UDP (den radikale MNR-fløyen, kommunistene og det revolusjonære venstre (MIR)) med tidligere president Hernán Siles Zuazo som fikk flest stemmer. Likevel ble en annen MNR-veteran, Walter Guevara, innsatt som interimpresident for å organisere valg for tredje år på rad, i juli 1980. Etter uoverensstemmelser med hæren og beskyldninger mot Bánzer, måtte også Guevara gå av på samme måte som så mange av hans forgjengere. Kuppet til major Alberto Natusch Busch ble utført i november 1979, men bare to uker senere ble Bolivias første kvinnelige president utnevnt: Lidia Gueiler, tidligere sekretær for Paz Estenssoro. Hennes kraftløse regjering kunne ikke hindre at militæret igjen tok makten ved general Luis García Meza etter at UDP hadde vunnet valget for tredje gang. Landet var i fullstendig økonomisk krise og protestaksjonene brøt løs igjen.

Militæret skiftet sine presidenter, men i 1982 var det tydelig at Bolivia ikke lenger lot seg regjere på denne måten. Kongressen som ble valgt i 1980, ble sammenkalt, og Siles Zuazo ble i en alder av 70 år president på ny. Men den håpefulle demokratiseringsprosessen ledet av en gammel revolusjonshelt skulle vise seg å bli vanskelig. I 1983 var det tale om at landsorganisasjonen COB og dens mektige leder Juan Lechín skulle være med i regjeringen for å roe misnøyen til gruvearbeiderne. Uenigheter om økonomiske innstramningstiltak førte til at MIR brøt med koalisjonen i januar 1984. En skandaløs bortføring av presidenten førte til at mer enn hundre offiserer ble arrestert. Siles' maktesløshet i Bolivias økonomiske kaos økte også frykten for nytt statskupp. Inflasjonen i 1984 var på flere tusen prosent. Valgets seierherre i 1985 ble til slutt veteranen Paz Estenssoro. Siles Zuazos fraksjon tapte alle sine plasser i nasjonalforsamlingen.

Den nye økonomiske politikken til Paz gav større spillerom for utenlandsk kapital. I tillegg til betydelige innstramninger i statlige utgifter, ble det også lagt ned streikeforbud. COB reagerte likevel med generalstreik. Samtidig ble Bolivia rammet av et dramatisk sammenbrudd på tinnmarkedet i 1986. Tinnutvinningen stod for 40 % av landets økonomi. Omfattende kokainfremstilling forhindret et fullstendig økonomisk sammenbrudd.

USA satte i 1987 inn militære styrker for å bekjempe fremstillingen av kokain. Nasjonalforsamlingen protesterte mot denne militære innblandingen og fryktet også at den ville utfordre mektige krefter i landet som var involvert i den illegale kokainøkonomien og som hadde forgreninger langt inn i Bolivias høyeste politiske og militære kretser. Hyperinflasjonen ble brakt under kontroll mot slutten av 1980-årene med kraftige innstramninger etter resepten til det internasjonale Valutafondet (IMF), noe som igjen førte til høy arbeidsløshet.

Valget i 1989 ble en indikasjon på at velgerne hadde tiltro til Paz Estenssoro og IMF-tilpasningene. Selv om begge MNR-veteranene Paz og Siles hadde besluttet å trekke seg tilbake fra politikken, gjorde partiet et godt valg som ikke utpekte noen overbevisende seierherre. En oppsiktsvekkende koalisjonsregjering ble dannet med Jaime Paz Zamora fra den Venstreradikale Bevegelse (MIR) som president og høyrepartiet Nasjonal Demokratisk Aksjon (ADN) under ledelse av Hugo Bánzer. Bolivia ble under Paz Zamoras ledelse et mønsterland for IMF. Gruvedriften hadde tapt mye av sin betydning og dette svekket fagforeningen COB. Jordbruket og landsbygda hadde økt sin betydning, og de statlige innstramningene rammet spesielt befolkningen i byene. Regjeringskoalisjonen stilte til valg i 1993 med Hugo Bánzer som presidentkandidat, men med svekket troverdighet etter alvorlige beskyldninger om korrupsjon i Paz Zamoras regjering. Valget i 1993 ble vunnet av MNR med forretningsmannen Gonzálo Sánchez de Lozada som ny president. Sánchez de Lozada la stor vekt på økonomiske og sosiale reformer, og privatiserte 50 % av eierforholdet i alle offentlige bedrifter.

Den økonomiske politikken begynte å gi resultater gjennom 1990-årene, med en årlig vekst rundt 4 %. Inflasjonen ble brakt ned i ca. 5 %. Politikken ble videreført da den politiske veteranen – og tidligere diktatoren – Hugo Bánzer kom tilbake til makten ved presidentvalget i 1997. Det brede samarbeidet mellom samfunnets maktorganer – myndighetene, fagbevegelsen og næringslivet – ble søkt videre utbygd gjennom en storstilt plan for fattigdomsbekjempelse. Som et av Sør-Amerikas to fattigste land kom Bolivia også inn under en ordning med ettergivelse av utenlandsgjeld.

Dels som et tiltak for å styrke landets internasjonale anseelse, og etter særlig påtrykk fra USA, lanserte Bánzer i 1998 en ambisiøs plan for å gjøre Bolivia kokainfritt innen utløpet av sin presidentperiode i 2002. Landet var i 1990-årene en av verdens tre største produsenter av kokablader – en virksomhet som utgjorde nærmere en fjerdedel av de legale eksportinntektene. FNs internasjonale kontrollprogram for narkotika (UNCDP) registrerte en viss fremgang. Og i 2000 kunne regjeringen erklære at kokaplanten var tilnærmet utryddet i Chapare-regionen. Men da man i neste omgang gikk ut på bred front og tilbød bøndene en årlig kompensasjon på 900 US dollar for å utrydde sine kokabusker, fikk man føle at motkreftene er sterke i narkokampen. Kokabøndenes talsmann Evo Morales fikk kraftig vind i seilene.

Opposisjonspartiene gikk inn for å granske Hugo Bánzers rolle i 1970-årene, da han i sju år ledet militærdiktaturet i landet. I 2001 måtte han imidlertid tre tilbake grunnet sykdom og døde året etter. Visepresident Jorge Quiroga fungerte frem til valget i 2002, der det ble et meget jevnt løp mellom tidligere president Gonzálo Sánchez de Lozada, bondelederen Evo Morales og Manfred Reyes fra det republikanske partiet. Sánchez ble til slutt kåret gjennom votering i nasjonalforsamlingen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.